Dyret med 7 hovud og 10 horn i Johannes Openberring.
Bilde: Av Kimon Berlin, user:Gribeco – Ukjent, CC BY-SA 3.0, https://commons.wikimedia.org/w/index.php?curid=921825
Innleiing.
Dei aller fleste i vår kultur har vel høyrt om Dyret i Johannes Openberring, det har sju hovud og ti horn. Dei kristne talar om det, men mykje av det er spekulasjonar som ikkje er skikkeleg grunngitt og ofte endar det med feil konklusjon.
Her er ein del likskap med dei fire dyra i Daniels bok, det siste hadde 10 horn, men dei kristne med sine teologar har visst enno ikkje forstått kva dei ti horna er for noko. Dette blir det vesentleg å få eit godt og rett svar på. «BIBLEX, Hermons store Bibel-handbok» presenterer først ein teori om at det fjerde dyret er Romarriket. For det tredje dyret likna ein leopard med fire hovud og fire venger. Det kunne svare til at Aleksander den Store sitt rike vart delt i fire. Biblex nemner ein annan teori også, om at det er det greske riket er det fjerde riket. Det meiner eg er rett og eg grunngir det godt. Dei fire hovuda på leoparden kan bety at der kjem fire store kongar etter kvarandre, til samanlikning med dei sju hovuda på Dyret i Johannes Openberring. Men kva er då dei fire hovuda? Kan vi finne eit svar ved å sjå på kongerekka i Persia eller ved å sjå i Bibelen? Dette diskuterer eg i denne artikkelen: https://faithandentropy.com/2022/06/12/dyret-med-4-hovud-og-dyret-med-10-horn-i-daniels-bok-%ef%bf%bc/ .
Dei sju hovuda på Dyret i Johannes Openberring er heilt nytt i forhold til Daniels bok, det er romerske keisarar som kom i rekkefølge. Hovudet som regjerte i Op.13 hadde fått banesår, men det vart lækt. Den sjette kongen regjerte når Johannes var på Patmos. Den sjuande skulle stå seg berre ei kort tid. Den åttande er sjølve Dyret, men samtidig ein av dei sju, som då allereie er fallen, altså. Så Dyret i Op.17 førde tydelegvis ein annan politikk enn hovudet på Dyret i Op.13. Så det ser ut til at det er to litt forskjellige politiske linjer som går nærmast i parallell, men politikken til Dyret i Op.17 er mest typisk for Dyret og for Romarriket og vert mest avgjerande.
Så det vert viktig for oss å få klårleik i kven som var keisar medan Johannes var på Patmos. Der er nokre munnlege overleveringar som kyrkja har teke vare på, om Johannes kom tilbake til kyrkjelyden i Efesos, etter sitt opphald på Patmos, og at han vart svært gammal. Dette fortel kven som var keisar rett før han forlet Patmos, men vi veit ikkje kor lenge han var der. Og så spørst det kor påliteleg denne overleveringa er.
Det blir uansett vesentleg å sjå på kva for nokre keisarar som førde ein politikk som liknar på den vi ser i OP.13 og kva for nokre keisarar som førde ein politikk som likna på den vi ser i Op.17-18.
Det fjerde riket. Frå Daniels bok til Johannes Openberring. Romarriket og Guds rike.
Aleksander og hæren hans var europearar som hadde vunne over persarane, men Aleksander prøvde å gjere det til eitt rike, som om det var eitt folk, men det vart som leiren og jernet, jernet vart det sterke, vinnarane, europearane. Det gjekk ikkje i hop, det var nok at ein liten stein traff fotstykket, så gikk det opp og dermed ramla heile biletstøtta og gjekk i knas. Det talar profetisk om Romarriket, som eit femte rike, sjølv om det her er tale om berre fire riker, for Romarriket vart ei samanslutning av alle fire. Det ser vi i Johannes Openberring.13, dette Dyret likna då på alle fire dyra i Daniel.7.
Dyret i Johannes openberring har sju hovud og det betyr at der kjem sju kongar (keisarar) i rekkefølgje, den åttande er sjølve Dyret og samstundes eitt av hovuda (JO.17). Eg tenker meg at det hovudet er Julius Cæsar, at han er første kongen. Den åttande føre ein politikk som likna meir på hans politikk. Dette kan diskuterast både som Bibel-tolking og utifrå historia og så samanlikne. Når det gjeld bibeltolking kan vi samanlikne med leoparden i Daniel.7,6, den hadde fire hovud og betydninga kan også her vere at der kom fire kongar i rekkefølgje.
Dei ti horna til det fjerde dyret, refererer til dei ti strategane i Hellas og dermed til det demokratiske styresettet. Dei ti horna i Op.17 refererer dermed til antikkens Hellas og er ein profeti om renessansen mm. Her er det sagt at dei enno ikkje har fått rike, altså på Johannes si tid. Dei får makt samtidig, så det profeterer om nasjonal frigjering og demokrati. Så det talar om vår nære historie og den tid vi lever i.
JO.17,9 Dei sju hovuda er sju fjell, og på dei sit kvinna. Dei er òg sju kongar: 10 Fem av dei er falne, éin er no, og éin er enno ikkje komen, og når han kjem, skal han bli verande berre ei lita stund. 11 Dyret som var, men ikkje er, det er sjølv den åttande, men like fullt ein av dei sju og går sin undergang i møte. 12 Dei ti horna du såg, er ti kongar som enno ikkje har fått kongerike, men saman med dyret skal dei få kongsmakt i éin time. 13 Alle vil dei eitt og det same og gjev si makt og sin råderett til dyret. 14 Dei skal føra krig mot Lammet. Men Lammet er herren over herrane og kongen over kongane og skal sigra over dei saman med sine, dei som er kalla og utvalde og trufaste.»
Dyret i JO.13 likna alle fire dyra i Daniel.7, men Dyret i Johannes Openberring.17-18 likna berre på det fjerde dyret, det Greske riket altså. Men så kjem di sju hovuda i tillegge. Skilnaden på dette Dyret og det som er omtala i Op.13 er at det er eit anna hovud som regjerer, det er ein annan politikk, ein politikk som er i tråd med politikken til Julius Cæsar. Politikken til dette Dyret og Dyret i Op.13 blir då som to parallelle trådar i historia. For det blir då teke utgangspunkt i Romarriket i den fyrste kristne tida.
Så at biletstøtta i Daniel.2 gjekk i knas, meiner eg også talar profetisk om at den globalismen som politikarane har tala om i det siste, ikkje er haldbar. Det er kun den prosessen som vi ser i Op.17-18 som fører fram til noko haldbart.
Den vesle steinen som traff fotstykket av biletstøtta, så den ramla og gjekk i knas, den steinen er Kristus og hans rike, det er Guds rike.
Daniel.2, 40 Sidan skal det koma eit fjerde rike, sterkt som jern. Liksom jernet knasar og krasar alt, så skal dette riket – som knasande jern – slå sund og krasa alle dei andre. 41 Føtene og tærne var, som du såg, dels av krusmakarleire, dels av jern. Det tyder at riket skal vera delt. Men eit stykke på veg skal det vera fast som jernet. Du såg då at jernet var blanda med leire. 42 At tærne på føtene dels var av jern og dels av leire, det tyder at riket for ein del skal vera sterkt, men for ein del veikt. 43 Når jernet, som du såg, var blanda med leire, tyder det at dei skal blanda seg ved giftarmål. Men dei skal likevel ikkje halda i hop, like lite som jern kan blanda seg med leire. 44 Men på den tid då desse kongane rår, skal Gud i himmelen skipa eit rike som aldri i æve går til grunne. Det riket skal ikkje gå over til noko anna folk. Det skal knusa og gjera ende på alle dei andre rika, men sjølv skal det stå til evig tid. 45 Du såg då at ein stein vart riven laus or fjellet, men ikkje med menneskehender, og han krasa jernet, koparen, leira, sølvet og gullet. Den store Gud har no kunngjort kongen det som heretter skal henda. Draumen er sann, og tydinga er påliteleg.»
Eg hevdar det fjerde dyret i Daniel.7 er det greske riket, dei ti horna er dei ti strategane. Det vesle horn et som skaut opp og trengde vekk tre horn, og som sidan voks seg så stort, er Aleksander den Store. Han var rett nok tolerant og let lokaldemokratiet fungere, men når han var på høgda av si makt, døde han, så rike hans varde ikkje så lenge. Dette står det ikkje skrive noko om her. Men hellensk kultur vart spreidt i heile riket hans og det fekk så store konsekvensar for heile verda at det svarer til beskrivinga i kapittel 7, vers 4-6 handlar om dei tre første rika, men det er via mykje meir plass og omtale av det fjerde dyret, ettersom det varer heilt fram til endetida, når Guds rike kjem.
Daniel.7,7 Deretter såg eg i nattsyna, og sjå! – eit fjerde dyr, fælt og skremmeleg og veldig sterkt. Det hadde store jerntenner og åt og krasa; og det som var att, trakka det ned med føtene. Det var annleis enn alle dei andre dyra og hadde ti horn. 8 Eg såg nøye på horna, og sjå! – endå eit horn. Eit lite horn skaut opp mellom dei. Tre av dei første horna vart rykte opp så det kunne få rom. Dette hornet hadde auge som eit menneske og ein munn som tala store ord.
9 Så såg eg:
Tronstolar vart sette fram,
og ein som var gammal av dagar, tok sete.
Kleda hans var kvite som snø
og håret på hovudet som rein ull.
Trona var flammande logar,
og hjula under var logande eld.
10 Ei elv av eld rann fram,
ho strøymde ut framfor han.
Tusen på tusen tente han,
titusen på titusen stod framfor han.
Retten vart sett, og bøker vart opna.
11 Eg heldt fram med å sjå fordi eg høyrde dei store orda som hornet tala. Og medan eg såg, vart dyret drepe, og kroppen vart knust og kasta på elden for å brennast. 12 Frå dei andre dyra òg vart herskarmakta teken, og livslengda deira vart fastsett med dag og time.
13 Eg såg i mine nattsyn, og sjå!
– med himmelskyene
kom det ein som var lik ein menneskeson.
Han gjekk bort mot den gamle av dagar
og vart ført fram for han.
14 Han fekk herskarmakt, ære og rike
så alle folk og nasjonar og tungemål skal tena han.
Hans herskarmakt er ei evig makt
som ikkje skal forgå.
Hans rike går aldri til grunne.
15 Eg, Daniel, vart uroleg i kropp og sjel. Syna som gjekk gjennom hovudet mitt, skremde meg. 16 Eg gjekk bort til ein av dei som stod der, og bad han om ei påliteleg forklaring på alt dette. Han svara meg og fortalde kva syna tydde: 17 «Desse store dyra, fire i talet, tyder at det skal stå fram fire kongar på jorda. 18 Men dei heilage til Den høgste skal få riket og ha det i eige til evig tid, ja, i ævers æve.»
19 Då ønskte eg å få ei påliteleg forklaring på det fjerde dyret. Det var annleis enn alle dei andre, eit skremmeleg dyr med tenner av jern og klør av bronse. Det åt og krasa, og det som vart att, trakka det ned med føtene. 20 Like eins ønskte eg ei forklaring på dei ti horna det hadde på hovudet, det nye hornet som skaut opp, og dei tre andre horna som fall av så det kunne få rom. Dette hornet hadde auge og ein munn som tala store ord, og det var større å sjå til enn dei andre. 21 Eg såg på medan dette hornet førte krig mot dei heilage og vann over dei, 22 heilt til den gamle av dagar kom. Då fekk dei heilage til Den høgste sin rett, og tida kom då dei heilage tok over riket.
23 Dette sa han: «Det fjerde dyret tyder at det skal koma eit fjerde rike på jorda, eit som er annleis enn alle dei andre rika. Det skal sluka heile jorda, trakka henne ned og knusa henne. 24 Dei ti horna tyder at det skal stå fram ti kongar frå dette riket. Og etter dei skal det stå fram endå ein konge, som er annleis enn dei som var før han. Han skal tvinga under seg tre kongar. 25 Og han skal tala mot Den høgste og fara hardt fram mot dei heilage til Den høgste. Han skal setja seg føre å endra tider og lover, og dei heilage skal gjevast i hans hand éi tid, tider og ei halv tid. 26 Då skal retten setjast. Herskarmakta skal takast frå han, knusast og gå under for alltid. 27 Riket, herredømet og makta over rika under himmelen skal gjevast til det folket som er dei heilage til Den høgste. Riket deira skal vera eit evig rike, og alle herskarmakter skal tena og lyda dei.»
28 Her endar forteljinga. Tankane mine gjorde meg, Daniel, fælande redd, eg bleikna i andletet. Men eg gøymde alt dette i hjartet.
Det var noko heilt spesielt med dette hornet, det hadde augo som eit menneske og ein munn som tala store ord. Det høver med at Aleksander var opplærd av Aristoteles.
Jesus og disiplane hans forkynte evangeliet om Guds rike og det skulle forkynnast for alle folkeslag. Det er evig og fundamentalt, så det vert verande sjølv om dei andre rika går til grunne, ja, sjølv om denne verda går sin undergang i møte.
Dei sju hovuda i Johannes Openberring.
Draken i Johannes Openberring har sju hovud og ti horn, det har Dyret også.
Joh.Op.12,1 Det synte seg eit stort teikn på himmelen: ei kvinne sveipt i sola, med månen under føtene og med ein krans av tolv stjerner på hovudet. 2 Ho var med barn og skreik i barnsnaud og føderier.
3 På himmelen synte det seg eit anna teikn òg: ein stor eldraud drake; han hadde sju hovud og ti horn og på hovuda sju kroner. 4 Med halen drog han med seg tredjeparten av stjernene og kasta dei ned på jorda. Draken steig fram for kvinna som skulle føda; han ville sluka barnet så snart det var født. 5 Då fødde ho eit gutebarn, som ein gong skal styra alle folkeslag med jernstav. Og barnet vart rykt opp til Gud, til hans kongsstol. 6 Men kvinna rømde ut i øydemarka, til ein stad som Gud har laga til for henne; der skulle ho få mat og det ho elles trong i 1260 dagar.
Den hadde kroner på hovuda. Men Dyret i Op.13 hadde kroner på horna.
Joh.Op.13,1 Då såg eg eit dyr stiga opp or havet. Det hadde ti horn og sju hovud og ei krone på kvart horn. På hovuda stod namn som var spott mot Gud. 2 Dyret eg såg, var likt ein leopard, men det hadde føter som ein bjørn og gap som ei løve. Draken gav dyret si kraft og sin kongsstol og stor makt. 3 Eit av hovuda på dyret såg ut som om det hadde fått banesår, men ulivssåret vart lækt, og heile verda undra seg over dyret og fylgde det. 4 Folk tilbad draken fordi han hadde gjeve dyret makt, og dei tilbad dyret og sa: «Kven er som dyret, og kven kan strida mot det?»
5 Det vart gjeve dyret ein munn som kunne tala store og spottande ord, og det fekk makt til å halda på i 42 månader.
Dette Dyret steig opp or havet, det fekk halde på i 3 og eit halvt år, altså. Like lenge som dei to tempel-vitna var sette til å vere profetar (Op.11,1).
Dyret i Op.17 steig opp or avgrunnen. Det hadde ikkje kroner.
Joh.Op.17,3 I Anden førte han meg ut i øydemarka, og der fekk eg sjå ei kvinne som sat på eit dyr, raudt som skarlak. Dyret var fullsett med namn som var ein spott mot Gud, og det hadde sju hovud og ti horn.
7 Men engelen sa til meg: «Kvifor undrar du deg? Eg skal fortelja deg løyndomen med kvinna og med dyret som ber henne og har sju hovud og ti horn. 8 Dyret du såg, det var og er ikkje; men det skal koma opp or avgrunnen og gå sin undergang i møte. Og dei som bur på jorda, og som ikkje har fått namnet sitt skrive i livsens bok frå verda vart grunnlagd, dei skal undra seg når dei ser dyret som var og ikkje er, men som skal koma att.
9 Her trengst det både vit og visdom. Dei sju hovuda er sju høgder, og på dei sit kvinna. Og dei er sju kongar: 10 Fem av dei er falne, éin er no, og éin er enno ikkje komen; og når han kjem, skal han halda seg berre ei lita stund. 11 Dyret som var og ikkje er, det er sjølv den åttande, men på same tid ein av dei sju og går sin undergang i møte. 12 Dei ti horna du såg, er ti kongar som enno ikkje har fått rike; men saman med dyret skal dei få kongsmakt i éin time. 13 Alle vil dei eitt og det same og gjev si makt og mynd til dyret. 14 Dei skal føra krig mot Lammet; men fordi Lammet er herren over herrane og kongen over kongane, skal det sigra over dei, saman med sine, dei som er kalla og utvalde og trufaste.»
Dei første keisarane i Romarriket.
0. Julius Cæsar.
«Keisar» er avleia av Cæsar, så vi tek med litt om han også.
Sitat frå https://snl.no/Julius_Caesar:
Julius Caesar var en romersk statsmann, feltherre og forfatter. Han var av den patrisiske juliske slekt (gens Julia) som regnet sin herkomst fra Aeneas, sønn av Venus.
Caesar la grunnlaget for og navn til det romerske keiserdømmet, men regnes ikke blant keiserne. Caesar var en av republikkens ledende politikere og dessuten dens fremste feltherre. Han ledet den romerske erobringen av Gallia (nåværende Frankrike) og nedkjempet alle motstanderne i borgerkrigen som fulgte da han ikke ville oppløse hæren etter felttoget i Gallia. Ved denne anledningen skal han ha sagt de berømte ordene: Alea iacta est («terningen er kastet») da han krysset grenseelven Rubicon og bega seg inn i Italia.
Caesar lot seg utrope til diktator på livstid, og i denne stillingen reformerte han Romerriket, men opposisjonen mot ham økte. I forbindelse med et senatsmøte ble han 15. mars 44 fvt. overfalt og stukket ned av en gruppe sammensvorne republikanere, der en av lederne var Brutus. Mordet fikk likevel ikke det tilsiktede resultat, da republikanerne selv ble nedkjempet og Caesars adoptivsønn Octavian, som med navnet Augustus ble Romerrikets første keiser.
1. Augustus.
Keisar Augustus, https://snl.no/Augustus_-_f%C3%B8rste_romerske_keiser :
Augustus var keiser av Romerriket fra 27 fvt. til 14 evt. Han regnes som Romerrikets første keiser.
Han het egentlig Gaius Octavius, men ble adoptert av Julius Caesar i hans testament som ble offentliggjort etter at han ble myrdet i 44 fvt., og overtok hans navn med tilnavnet Octavian. Som Caesararving ble han en av lederne i kampen om makten i borgerkrigsperiodene som fulgte. Da han i år 30 fvt. endelig hadde beseiret sin sterkeste konkurrent Marcus Antonius, stod han tilbake som enerådende i hele Romerriket. Vi regner normalt dette som begynnelsen på keiserdømmet og det innleder en periode med stabilitet og indre fred, hvor Octavian skifter navn til Augustus, «den opphøyde.»
Augustus ble allerede i samtiden sett som et herskerideal. Han innledet den lange fredsprosessen som kalles Pax Romana, støttet kultur og ledet en enorm byggevirksomhet, i den grad at betegnelsen den augusteiske gullalder har festet seg som et kulturhistorisk begrep. Augustus ga selv navn til årets åttende måned, som han stadig huskes for. I hans regjeringstid inntraff Kristi fødsel, og hans regime pekte dermed fremover mot et enda større verdenshistorisk tidsskifte.
2. Tiberius.
https://snl.no/Tiberius_-_romersk_keiser :
Tiberius interesserte seg mye for rettsvesenet og førte streng kontroll med provinsforvaltningen til fordel for provinsene. Han kunne være arrogant og viste tydelig sin menneskeforakt. Fra 26 evt. residerte han på Capri, og overlot mye av den daglige driften i Roma til Sejanus. Hans mistenksomhet gav seg i hans senere år utslag i grusomme «majestetsprosesser», som til slutt også rammet Sejanus selv i 31.
Tiberius’ ettermæle er omstridt. Den romerske historieskriveren Tacitus skildrer ham som en lumsk og blodtørstig tyrann, og beskrivelsene i keiserbiografien til Sveton av hans adferd, særlig fra perioden på Capri, er dyster lesning. I nyere tid har man imidlertid sett på dette mye som retoriske overdrivelser og bevisste fordreininger, og tendensen har vært et stykke på vei å rehabilitere Tiberius som regent og menneske.
3. Caligula.
https://snl.no/Gaius_Julius_Caesar_Caligula :
Gaius Julius Caesar Caligula var en romersk keiser i perioden 37–41, sønn av Germanicus og Agrippina den eldre. Han oppholdt seg som barn i hæren ved Rhinen, hvor soldatene kalte ham Caligula («den lille soldatstøvel»), et navn han beholdt. Senere ble han oppfostret hos grandonkelen Tiberius på Capri og utpekt til tronfølger. I begynnelsen av sin regjering tok han avstand fra Tiberius; han hersket forsiktig, lettet skattetrykket og gjeninnførte folkevalg av flere embetsmenn.
Et omslag kom etter en alvorlig sykdom i 38, og kanskje som en følge av et komplott. Han vendte seg mot senatet, førte et tøylesløst liv og ble stadig mer hensynsløs i valg av maktmidler og for å skaffe seg penger. Den manglende maktfordelingen ble brutalt avslørt og senatorenes måtte spille sine roller i narrespillet; opportunisme og frykt preget situasjonen og senatorene overgikk hverandre i smiger og anklager om majestetsforbrytelse mot keiseren.
Caligula gikk lenger enn forgjengerne i å la seg dyrke som guddom også i Roma og Italia, antagelig også det for å ydmyke senatseliten. Han foretok et par mindre felttog til Germania og fikk strammet opp grenseforsvaret og provinsbestyrelsen i Gallia. En planlagt invasjon i Britannia ble det ingenting av, muligvis fordi soldatene nektet – noe som forklarer historien om at Caligula satte dem til å sanke skjell ved stranden. Keiseren lot isteden bygge en bro av skip over Napoli-gulfen og red over i en prangende prosesjon.
Caligula var neppe gal, slik seinere kilder hevder, men heller selvsentrert, maktsyk og skruppelløs, og da hans forhold til senatet brøt sammen, ser det ut som om han ville se hvor langt han kunne gå i å ydmyke aristokratiet. To sammensvergelser ble forpurret før Caligula falt som offer for en tredje og ble drept i sitt eget palass.
Den romerske forfatteren Sveton har skrevet Caligulas biografi (i Romerske keisere, norsk utgave fra 1974), med vekt på det bisarre (blant annet fortellingen om at han planla å utnevne sin hest til konsul).
https://www.romanjews.com/ancient-rome-and-judea-caligula-and-the-temple-of-jerusalem/ :
In the previous post, we looked at Caligula’s reception of Philo’s Jewish Embassy in Rome. The meeting, documented by a Jewish grammarian, is invaluable as it provides one of the few non-Roman perspectives on the emperor Caligula, elsewhere portrayed as mad, bad, and dangerous-to-know.
Today’s post looks at another run-in between Caligula and the Jews under the Roman Empire. Specifically, it deals with Caligula’s attempt to erect a statue of himself in the Temple of Jerusalem, thus desecrating the symbolic centre of the Jewish Diaspora.
The Temple of Jerusalem, and within it the Holiest of Holies, lay at the symbolic heart of Judaism. It provided a focal point for the Jews, both at home in Judea and dispersed across the Jewish Diaspora. And it would continue to do so: physically until the Temple’s destruction in 70 CE – spiritually, we could argue, into the present age
4. Claudius.
https://snl.no/Claudius_-_romersk_keiser :
Claudius var en romersk keiser i perioden 41–54 evt. Som sønn av Drusus d.e. og Antonia d.y. tilhørte han det julisk-claudiske keiserdynastiet, men et fysisk handikap og stamming gjorde at han ble regnet som ubegavet og uegnet for offentlige verv av Augustus og Tiberius.
Claudius viste seg som en overraskende dyktig regent. Etter problemene under Tiberius og Caligula, innebar Claudius en klar forbedring for samarbeidet mellom keisermakten og senatet. Claudius var imidlertid i overkant opptatt av å detaljstyre, og stolte i liten grad på senatseliten som han hadde sett på nært hold i flere tiår. Han bygde derfor ut den keiserlige forvaltningen med kansellier ledet av hans frigivne (blant andre Pallas og Narcissus). Det at disse fikk for stor innflytelse på politikken, ble ikke godt mottatt av aristokratiet. Claudius forbedret også rettspleien og reviderte lovene på flere områder; på den negative siden skal han ha insistert på å dømme selv i en del saker, latt rettssaker gå bak lukkede dører og åpnet for mange maiestas -prosesser.
5. Nero.
Nero var romersk keiser i perioden 54–68, og den siste keiseren i det julisk-claudiske dynastiet. Han kom til keisermakten i ung alder og er kjent for å ha utviklet seg til en tøylesløs og grusom keiser som til sist ble styrtet.
Oppvekst og vei til makten
Nero var sønn av Agrippina den yngre i ekteskapet med Gnaeus Domitius Ahenobarbus og het fra fødselen av Lucius Domitius Ahenobarbus. Agrippina ble senere gift med sin onkel, keiser Claudius, som adopterte Nero under navnet Nero Claudius Caesar.
Takket være Agrippinas intriger ble Claudius’ egen sønn Britannicus trengt til side. Da han fylte 16 år ble det arrangert ekteskap mellom Nero og keiserens datter Octavia, som ennå bare var et barn. Ved Claudius’ død – som Agrippina ble beskyldt for å ha forårsaket – ble Nero utropt til keiser den 13. oktober 54. Stebroren Britannicus døde under mystiske omstendigheter kort tid etter. Det fantes ingen andre utfordrere til keisermakten.
Regjeringstid
Den første tiden av sin regjering stod Nero under innflytelse ikke bare av sin mor, men også kloke rådgivere som gardeprefekten Burrus og filosofen Seneca, Neros lærer. Det gjør at dette omtales som fem gode år. Etter som Nero ble eldre, søkte han å fri seg fra morens og Senecas påvirkning og opptrådte mer konfronterende og enerådig. Han innledet først et forhold til tjenestepiken Acte, for deretter å å hengi seg til den freidige Poppaea Sabina. Skandalene rundt dette drev han lenger unna moren Agrippina og kona Octavia, som endte med at begge ble forstøtt og drept, mens Nero giftet seg med Poppaea. Dårlige rådgivere erstattet dessuten Seneca og Burrus.
En voldsom brann i 64 som varte i ni døgn, la store deler av Roma i aske. Noen kristne ble utpekt som syndebukker og straffet brutalt for å ha stått bak brannen. Dette er det første kjente eksemplet på romerske kristenforfølgelser. Seinere fortellinger gir Nero selv skylden for brannen og han skulle ha spilt, sunget og gledet seg over den. Dette er det lite hold i, for historiske kilder forteller at han oppholdt seg utenfor Roma, men kom ilende til og gjorde en stor innsats for å redde deler av byen og hjelpe de som var blitt husløse. Ved gjenoppbyggingen sørget Nero for å oppføre sitt eventyrlige palass, Domus aurea («det gylne hus»).
Nero var populær blant folket, som han sørget godt for. Men gjenoppbyggingen av byen, det nye palasset, keiserens generelle forbruk og interesse for kunst og kultur kostet staten dyrt. Kombinert med hans egenrådig natur og lite fintfølende opptreden overfor senatseliten, førte dette til at opposisjonen mot Nero økte. Det ble dannet sammensvergelser mot ham som ble oppdaget, og i kjølvannet av disse ble keiseren mer fryktsom; mange ble anklaget og henrettet. Hans mangeårige mentor Seneca ble også tvunget til å ta sitt eget liv.
Etter at Poppaea døde høygravid i 65 eller 66, virker det som om Nero mistet realitetsorienteringen totalt og begynte å opptre uten hemninger. Han foretok en «kunstnerturné» til Hellas i 66 og deltok i mange festleker (agones). Han vant overalt hvor han deltok, og kom tilbake til Roma som seierherre i 68, belesset med laurbær og trofeer, etter også å ha skjenket Hellas selvstendighet. Selv om Nero på den måten var blitt umåtelig populær i Hellas, var misnøyen med både pengebruken, riksstyrelsen og keiserens outrerte oppførsel massiv andre steder.
Det brøt ut flere opprør i provinsene mot romersk overherredømme, det største og mest alvorlige skjedde i 66 i Judea. Imidlertid brøt det også noe seinere ut revolter mot Nero under romerske feltherrers kommando. Da stattholderen i Spania, den avholdte senatoren Sulpicius Galba, satte seg i spissen for motstandskampen mot Nero, mistet han raskt støtte. Senatet stilte seg bak Galba og fikk Nero dømt fredløs. Han flyktet til en villa utenfor Roma, hvor han lot en slave drepe seg i juni 68. Med ham døde det juliske-claudiske keiserhuset ut.
Ettermæle
Som andre romerske keisere som kom veldig unge til keisermakten, fikk Nero problemer med å hevde seg selv i møte med et ambisiøst aristokrati. Og som med mange andre endte det med konflikt, politiske prosesser og drap, og til slutt med at han ble styrtet. Nero er derfor blitt offer for en fiendtlig antikk tradisjon, blant annet av Tacitus og Sveton, som gjør det vanskelig å gi et balansert bilde av ham. Han skildres som amoralsk, feig og grusom i de seinere kildene. Dessuten får Neros forfengelighet og affekterte svermeri for gresk kunst og kultur, som attpåtil fikk ham til å opptre offentlig som sanger, musiker og kappkjører, unngjelde.
Hvor mye som er bevisst fordreining og grunnløs sladder og hvor mye som er korrekt gjengivelse av Neros liv og handlinger, er det ikke alltid like lett å avgjøre. Hans popularitet i den greske verden lenge etter hans endelikt illustreres imidlertid av at det ved flere anledninger dukket opp «falske» neroer som fikk stor oppslutning her.
6. Vespasian.
Vespasian var en romersk keiser i perioden 69–79 evt. Han var av ridderslekt fra sabinernes land og fikk en glimrende offiserskarriere. Blant annet deltok han i felttoget i Britannia i 47, som førte til den endelige erobringen. Han ble konsul i 51, var stattholder i den romerske provinsen Africa i 63 og nedkjempet jødenes oppstand i Jerusalem i årene 67–69.
Da Galba, Otho og Vitellius i 69 etter Neros død bekjempet og etterfulgte hverandre som keisere, ble Vespasian selv utropt til keiser av sine legioner i den østlige delen av riket. Vespasian overlot til sin sønn Titus å fullføre erobringen av Jerusalem og Mucianus og overvinne motstanderne i Italia, før han selv ankom Roma og ble anerkjent som keiser av senatet.
Vespasian hadde sin maktbasis i hæren, men han sørget også for å sikre sin legitimitet ved lover og knyttet seg til det julisk-claudiske dynastiet ved å ta navnene Augustus og Caesar. Vi har bevart en innskrift kjent som Lex de imperio Vespasiani, hvor hans keiserlige fullmakter stadfestes av senatet. Han lot nye folk få sete i senatet og søkte å sikre grensene. Som hersker førte Vespasian også en streng finanspolitikk, noe som var nødvendig etter Nero og krigen i 69. På tross av sparsommeligheten etterlot han seg en rekke offentlige byggverk, blant annet Jupitertempelet på Kapitol og det flaviske amfiteateret (Colosseum).
Vespasian skal ha vært en enkel og arbeidsom mann, men han ble på sønnenes anbefaling og senatets tilslutning guddommeliggjort etter sin død. Han etablerte et nytt dynasti og ble som keiser etterfulgt av sine sønner Titus og Domitian i det som kalles «det flaviske keiserhus».
7. Titus.
https://snl.no/Titus_-_romersk_keiser:
Titus var romersk keiser fra 79 til 81. Han vekt på gavmildhet og samarbeid med senatet, og fullførte byggingen av Colosseum i Roma omkring år 80.
Titus var eldste sønn av Vespasian og var oppfostret sammen med Claudius‘ sønn Britannicus. Han fikk fra tidlig alder bred militær erfaring. Da faren ble utropt til keiser, overtok han kommandoen og fullførte nedkjempelsen av det jødiske opprøret (66–70 evt.), stormet Jerusalem og plyndret tempelet i 70 evt. Han var en viktig brikke i farens keiserregime og etableringen av det flaviske dynastiet. Han hadde blant annet stillingen som gardeprefekt for pretorianerne under farens keiserperiode, og hadde da et rykte på seg som brutal og tøff. Som keiser la han imidlertid vekt på gavmildhet og samarbeid med senatet og døde før ytterligere konflikter så dagens lys. Han har derfor fått et riktig godt ettermæle.
Titus var tidlig gift to ganger og hadde en datter (Julia Flavia) som nådde voksen alder. Han giftet seg imidlertid aldri igjen, men innledet et langt forhold til den jødiske prinsessen Berenike. Da han ble keiser, sendte han henne imidlertid bort, antagelig ettersom det var upopulært for en keiser å holde seg med koner eller konkubiner fra fremmede land.
Titus skal ha vist stort personlig engasjement for ofrene etter Vesuvs utbrudd i 79 og en bybrann i Roma i 80 evt. Det var også han som fullførte og innviet det store amfiteatret (i ettertid kjent som Colosseum). Hans forhold til broren Domitian skal ha vært noe betent, men våre kilder overdriver etter alt og dømme konflikten og ryktet om at Domitian skulle stå bak hans tidlige død, er etter alt å dømme usant. Domitian overtok makten i 81 og sørget for at Titus ble guddommeliggjort og æret med Titus-buen.
8. Dominitian.
Domitian var romersk keiser i perioden 81–96. Han var sønn av Vespasian og bror av Titus, og etterfulgte broren som keiser.
Som hersker viste Domitian seg først aktiv og dyktig, for eksempel ved grensesikringen mot germanerne og i provinsforvaltningen. Han støttet seg heller på ridderstanden og hæren enn på senatet, som han provoserte ved å bruke tittelen dominus et deus (herre og gud). Han skapte glans om sitt regime med festligheter og praktbygg, særlig etter en bybrann i Roma i år 80. Dette, og de stadige krigene, presset finansene. Han innstilte Agricolas offensiv i Britannia i 84 for å konsentrere seg om Donau-grensen i 85–93, uten særlig hell for romerne.
Etter en oppstand i 89 ble styret mer vilkårlig. Domitians siste år var preget av majestetsprosesser, forfølgelse av stoiske filosofer og voksende motstand i senatet. Domitian ble drept ved en sammensvergelse. Det flaviske dynasti døde ut med ham.
https://no.wikipedia.org/wiki/Domitian :
Som keiser ble Domitian stadig mer mistenksom. I år 87 ble det avslørt en konspirasjon mot ham blant en gruppe senatorer, og i 89 ble det innledet et mislykket opprør av Germania Superiors guvernør Lucius Antoninus Saturninus. Mot slutten av år 93 førte Domitians mistenksomhet til et utbrudd mot senatorer, riddere og administratorer som førte til henrettelser og landsforvisninger. Han er blitt tillagt følgende utsagn: «En keiser som ikke må henrette folk, er ikke en god keiser, men en heldig keiser.»
Domitians herjninger gjorde ham stadig mer upopulær. I 96 ble han knivstukket og drept av sine tjenere i sitt hjem. Hæren sørget over ham, men senatet var fornøyd med at skrekkveldet var over og at neste keiser skulle bli senatoren Nerva.[7]
På Piazza Navona i Roma står fremdeles obelisken han lot hente fra Egypt. Toppen av obelisken, som ble funnet senere enn selve søylen og nå befinner seg i Museo Gregoriano Egizio, viser at den må ha vært spesiallaget for Domitian. Mens egyptiske obelisker oftest viser farao i bønn foran solguden Ra, lot Domitian seg selv fremstille som solgud, omgitt av tre gudinner. Den ene er Isis, som Domitian fikk et spesielt forhold til etter at han forkledd som Isis-prest unnslapp Vitellus’ tilhengere da de stormet Capitol-høyden i år 68. Også Nero hadde latt seg fremstille som solgud, men Domitian gjorde det i egyptisk skikkelse.[8]
Domitian har fått et ettermæle som tyrann og undertrykker av ytringsfriheten. De litterære kildene som skildrer hans regjeringstid, er imidlertid alle skrevet av personer fra den romerske overklassen som var avhengig av støtte fra det nye keiserregimet. Keiserne som fulgte, særlig Trajan og Hadrian, var svært opptatt av å distansere seg fra den siste flaveren. De satte derfor en ny standard for litteraturen og dens omgang med keiserhuset for å bygge opp det nye regimets ideologi og rettferdiggjøre mordet på Domitian.
9. Nerva.
https://snl.no/Marcus_Cocceius_Nerva :
Marcus Cocceius Nerva, romersk keiser fra 96 til 98.
Nerva tilhørte senatseliten og ble utnevnt til keiser av senatet etter attentatet mot Domitian. Nerva var en nøytral kandidat, ikke mislikt av noen, erfaren, men gammel og barnløs. Han innstiftet en ordning med billige pantelån til jordeiere i Italia. Rentene ble utbetalt som sosialunderstøttelse til fattige ungdommer.
Nerva adopterte i 97 en av rikets fremste generaler, Trajan, som sin sønn og etterfølger. Det er noe usikkerhet knyttet til om dette var et fritt valg eller han ble presset til det. Dette innledet en lang periode i keiserrekken med barnløse keisere som adopterte godt voksne og dugelige keiseremner. Dette sikret dyktige keisere og fredelige maktovertagelser gjennom mesteparten av 100-tallet.
10. Trajan.
Trajan var romersk keiser fra år 98 til 117. Han kom fra en italisk slekt (Ulpia) som hadde etablert seg i Italica i Spania og slik sett var han den første keiseren med provinsiell bakgrunn. Faren med samme navn hadde gjort karrière under keiserne Nero og Vespasian, og sønnen fulgte opp under Domitian, hvor han ble konsul i 91.
Trajan var stattholder i Germania Superior da han i 97 ble adoptert som tronarving av den barnløse keiser Nerva. Noen kilder antyder at keiseren ble presset i sitt valg. I 98 etterfulgte Trajan sin adoptivfar som keiser. Han var den første i rekken av «adoptivkeisere» som i det annet århundre regjerte uten store stridigheter og med suksess.
Trajan førte en ekspansiv utenrikspolitikk med nye erobringer særlig i Dacia (store områder nord for Donau i nåværende Romania). Det nabateiske kongedømmet (tilsvarende dagens Jordan) ble innlemmet som den romerske provinsen Arabia uten særlig strid. Trajans siste store felttog var rettet mot parterne i øst og ble innledet i 114 som følge av en konflikt om arvefølgen i Armenia. Trajan invaderte og overvant store deler av Mesopotamia, men områdene ble ikke godt sikret som romerske provinser, delvis grunnet et opprør blant diasporajøder i Egypt som spredte seg i flere provinser og krevde militær tilstedeværelse. Romerriket nådde under Trajan sin største utstrekning. Erobringene i Mesopotamia måtte oppgis etter kort tid.
Trajan var populær i hæren, stod på god fot med senatet og var en effektiv administrator. Folket fikk store pengegaver, og barn av lavere sjikt fikk systematisk understøttelse (alimenta-systemet). Han satte i gang store anleggsarbeider (blant annet veier, broer, havner, befestninger), grunnla flere byer, lot oppføre den godt bevarte trajanbuen i Beneventum og det gigantiske Trajans Forum i Roma med Trajansøylen og markedshallene.
Brevvekslingen med Plinius d.y. gir innblikk i hans personlighet og herskerprinsipper. Trajan var gift med Plotina, som kildene bare har godt å si om, men de fikk aldri barn. Trajans interesse for unge menn var allment kjent og kanskje var ikke paret spesielt intime.
På vei hjem fra felttoget i Mesopotamia ble keiseren syk og døde. På dødsleiet skal Trajan ha adoptert Hadrian, men det hersker usikkerhet om det egentlig var hans vilje. Flere kilder henviser til at Hadrian var Plotinas favoritt og at hun fikk organisert arvefølgen etter at keiseren var død.
Trajan fikk betegnelsen optimus princeps («den beste keiseren»), og det største som i senantikken kunne sies om en keiser var at han var «bedre enn Trajan».
11. Hadrian.
https://snl.no/Hadrian_-_romersk_keiser_117%E2%80%93138 :
Hadrian var romersk keiser fra 117 til 138. Han var kjent for sin freds- og reformpolitikk og etterlot seg betydelige byggverk, blant annet Hadrians mur.
Bakgrunn
Hadrian ble født i Italica nær det nåværende Sevilla i Spania. Han mistet tidlig sin far og fikk sin slektning, den senere keiser Trajan, som formynder. Han fikk en god utdannelse blant annet innen litteratur, filosofi og arkitektur. Hans første karrière var av militær art, men han fikk også administrativ erfaring blant annet som stattholder i Syria.
Omkring år 100 ble han gift med Vibia Sabina, en slektning av keiseren, og adoptert med sikte på suksesjon da Trajan lå for døden, men kildene forteller om et lite kjærlig ekteskap. Hadrian er særlig kjent for sitt forhold til yndlingen Antinoos, som druknet under mystiske omstendigheter fra keiserens båt på Nilen i 130. Flere kilder mener han var del i et ofringsrituale.
Keiser
Da Trajan døde i 117, tok Hadrian resolutt føringen overfor misnøyde senatorer og feiret sin innsettelse med festligheter og gaver til folket. Han oppgav Trajans erobringer i Mesopotamia og gjorde Eufrat til rikets østgrense. Hadrian førte som keiser få kriger mot ytre fiender, men måtte nedkjempe det siste store jødiske opprøret under Bar-Kokhba i perioden 132–135. Etter dette skiftet han navnet på provinsen fra Judea til Palestina og ga Jerusalem navnet Aelia Capitolina. Han sikret riket ved solide grensebefestninger; mest kjent er den muren han fikk bygget i Nord-England, Hadrians mur.
For å øke sine kunnskaper, effektivisere administrasjonen og forsvarsverk, og knytte provinsene lojalt til Roma, foretok Hadrian flere reiser. Provinsstyret var mildt og status quo-politikken krevde ikke økede skatter. Han grunnla flere byer og drev romaniseringen av riket fremover. Han utbygde det keiserlige embetsverket og gav ridderne oppgaver senatorene eller frigitte slaver tidligere hadde utført. Det ble derved skapt en fast embetskarrière for ridderstanden. Han gav pretorenes edikt sin endelige form (edictum perpetuum) og stod i det hele for en konsolideringspolitikk.
Byggherre
Storslåtte bygninger overalt i Romerriket vitner om hans virksomhet som byggherre. I Athen lot han bygge et bibliotek, fikk fullført Olympieion og reist en ny bydel i nærheten. Blant andre viktige byggverk kan nevnes Pantheon i Roma, hans mausoleum (det nåværende Castel Sant’Angelo), villaen i Tivoli og grensemuren tvers over Nord-England, Hadrians mur.
Det foreligger utallige portrettbyster av Hadrian, der keiseren som regel er avbildet med helskjegg. Dette var en endring av portrettkunsten og må tolkes som et utslag av Hadrians begeistring for det gamle Hellas. Han bygde et tempel for Venus og Roma i klassisk gresk stil like ved Colosseum på høyden mot Forum.
Her er det vesentleg å merke seg at Hadrian var fredeleg, men slo ned eit nytt opprør i Jødeland.
Kven var keisar i Roma, når Johannes var på Patmos?
Dersom vi bruk rekkefølga ovanfor på dei romerske keisarane om rekkefølga på dei sju hovuda på dyret, kven var då det sjette hovudet, som altså regjerte medan Johannes fekk denne openberringa? Dersom Cæsar var det første hovudet, så måtte det vere Nero. Dersom Augustus var den første, så måtte det vere Vespasian. Det høver med at den neste sto seg berre ei kort tid, Titus vart nummer sju og han regjerte berre to år. Bror hans, Dominitian, vart då nummer åtte.
Vi veit at det vart fæle kristendoms-forfølgingar under keisar Nero, så det er nærliggande å tenke seg at det var derfor Johannes vart forvist til Patmos, at han var der fordi han vart forfølgd på grunn av si forkynning av Guds Ord. Eller kanskje det var Gud som hadde leia han dit, for å redde han og for å gi han Openberringa.
Her er imidlertid ein historiefortelling som seier at han var der mykje seinare, under andre keisarar, som langt på veg forfølgde dei kristne på same måten, men han kunne likevel ha vore der heilt sidan Neros regjeringstid. Det er heller ikkje sikkert han var forviste dit av keisaren, men det kunne vere Gud som leia han dit. Formuleringa i Openberringa er:
Joh.Op.1,9 Eg, Johannes, som er bror dykkar, og har del med dykk i trengsla og riket og vona i Jesus, eg var på øya Patmos. Dit var eg komen på grunn av Guds ord og vitnemålet om Jesus.
Formuleringa er ikkje at Gud leia han dit, heller ikkje han sjølv valde det, om enn som respons på Guds kall. Men at han var komen dit på grunn av …. Så det høyrest mest ut som eit objekt som var frakta dit og eg reknar med styresmaktene hadde forvist han dit.
Men med tanke på Joh.Op.17,10 er det viktig for oss på finne ut kven som var keisar då. Vi kan no prøve å finne eit kvart på internett, men vi må ta det med ei klype salt.
Joh.Op.17,9 Her trengst det både vit og visdom. Dei sju hovuda er sju høgder, og på dei sit kvinna. Og dei er sju kongar: 10 Fem av dei er falne, éin er no, og éin er enno ikkje komen; og når han kjem, skal han halda seg berre ei lita stund. 11 Dyret som var og ikkje er, det er sjølv den åttande, men på same tid ein av dei sju og går sin undergang i møte.
Sitat frå https://snl.no/Johannes_-_apostel:
Gammel tradisjon forbinder Johannes med Efesos, der det sies at han skal ha levd til han døde som en meget gammel mann. Johannesaktene fra midten av 100-tallet er del av denne tradisjonen. Ifølge Johannes’ åpenbaring var han en tid på øya Patmos der dette skriftet ble til.
Johannes skal ha blitt forvist til øya av keiser Domititian, men etter dennes død fikk han komme tilbake til Efesos.
Sitat frå https://snl.no/Domitian:
Domitian var romersk keiser i perioden 81–96. Han var sønn av Vespasian og bror av Titus, og etterfulgte broren som keiser.
Sitat frå https://www.katolsk.no/biografier/historisk/johannes :
Johannes satt på Patmos «fordi jeg har preket Guds ord og båret vitnesbyrd om Jesus» (Åp 1, 9). Her skrev han Åpenbaringsboken, Apokalypsen. Etter at Domitian (81-96) var død i år 96 og keiser Nerva (96-98) hadde overtatt, ble tiltakene mot de kristne opphevet og den landflyktige Johannes kunne igjen vende tilbake til Efesos. Her ble han etterfølger til den hellige biskop Timotheos, som var død, og her skrev han det fjerde evangelium og sine tre brev. Den hellige Hieronymus skrev at Johannes, da han var for gammel til å kunne preke, ganske enkelt pleide å si til folket som hadde samlet seg: «Mine barn, elsk hverandre». Da de spurte hvorfor han alltid sa det samme, svarte han: «Det er Herrens befaling, og hvis dere adlyder den, er det i seg selv nok».
Den hellige Ireneus av Lyon hadde som gutt kjent Polykarp av Smyrna, som døde i 155 eller 166, og han hadde fortalt Ireneus at Johannes levde i Efesos til keiser Trajans regjeringstid (98-117), og rundt år 101 (etter tradisjonen den 27. desember år 100), døde han i Efesos i meget høy alder, rundt 94 år gammel.
Historia og politikken til Romarriket. Som Profetert!? Politikken til Dyret og dei ti horna.
Frå gresk til romersk dominans.
Dei ti horna refererer til dei ti strategane i antikkens Hellas, hellenistisk kultur med demokrati og lokalt sjølvstyre. Der kom ein reaksjon som betydde meir og meir makt til ein overnasjonalitet. Aleksander den Store var tolerant, men når Antiokus 4. Epifanes tok makta i Selevkide-riket, vart diktaturet beinhardt, med krav om at alle skulle dyrke Zevs og ingen annan gud. Jødane gjorde opprør og det vart krig. Då gjorde dei avtale med Romarriket.
Romarriket som republikk. Klassekamp og imperialismen.
I Romarriket var det ein moderat klassekamp, inspirert at demokratiet i Hellas og denne moderate klassekampen vart ei viktig drivkraft i framveksten av Romarriket. Til tider vart klassekampen tilspissa konflikt, men i det store og heile måtte den sentrale makta baserer seg på underklassa og deira klassekamp, så det karakteriserer Romarriket.
Sør for Roma var latinarane, nord for byen var etruskarane og romarane måtte stadig forsvare seg, spesielt mot etruskarane. Dei måtte grunne tilværet på krig og i 509 f.Kr. fekk dei overtaket, kongedømet vart avskipa og det vart republikk, styrt av to konsular, valde for eitt år om gangen. Dei delte makta med folketinget og Senatet. Patrisiarane (aristokratane) hadde mest å seie, berre dei sat i Senatet og kunne verte embetsmenn. Folketinget valde embetsmenn og kunne godkjenne eller vrake lovframlegg, men ikkje komme med lovforslag. Dei hadde makta i folketinget også, for røysteretten var gradert etter eigedomen.
Plebeiane (allmugen) var så å seie rettslause, for der fanst ikkje skrivne lover og det var patrisiarane som dømde. Men dei var heilt avhengige av å kunne støtte seg på pleibeiane i striden mot ytre fiendar og dei viste å nytte seg av det for å tilkjempe seg større rettar. Den første store sigeren var folketribun-embetet. Folketribunen kunne legge ned veto mot lovforslag. Dernest fekk dei tvinga gjennom at lovene skulle skrivast ned. Forbodet mot ekteskap mellom plebeiane og patrisiarane vart avskipa og plebeiane kunne verte valde til embetsmenn også, så dei fekk tilgang til Senatet. Kring 300 f.Kr hadde plebeiane same politiske rettar som patrisiarane.
Roma auka makta si med krig, men statthaldarane var korrupte, bondestanden i sør-Italia miste eigedomane i krigens herjingar, dei vart utkonkurrerte av rike godseigarar som kunne leige arbeidarar eller ha slavar, så småbøndene enda opp som fattige proletarar. Folketribunen Tiberius Gracchus (133-123 f.Kr.) prøvde å gjere noko med det, men det vart opprør og bråk og han vart drepen. Folketribunen Gaius Graccus (123-121 f.Kr) prøvde også, men igjen vart det bråk og det vart lova ut dusør for å ta livet av han. Då tok han sitt eige liv. Graccusane var inspirerte av greske tankar om fridom og folkestyre, men vart rydja or vegen på liknande måte som Sokrates. Samanlikn også med 2.Tess.2,6. Men Folkepartiet vart ståande i striden mot senatspartiet, men dei lærde av korleis det gjekk med Graccusane, så no vart det borgarkrig.
Romarriket som keisardømme.
Julius Cæsar var ein av hærførarane og kom sigrande ut av borgarkrigen og vart eineherskar. Han gjennomførde mange av reformene som folketribunane hadde prøvt å få til. Han prøvde å forsone gamle fiendar, men kom ingen veg med dei mest ihuga republikanarane. Det viste seg at han trådde etter kongsmakt, men då stelte dei til ei samansvergjing, så han vart drepen. Drapet vart hemna og så vart det keisardøme, der «keisar» er avleia av Cæsar. Den første var keisar Augustus. Han prøvde å føre ein endå meir forsonande politikk overfor aristokratane, som keisar skulle han vere øvste leiar for religionen. Det betydde også at han skulle dyrkast som ein gud.
Dei kristne kunne ikkje vere med på keisardyrkinga. Men i det keisaren fekk så stor makt, kunne han også verte ein konkurrent til dei gamle gudane. Så her spørst det kva slags politisk retning han legg seg på.
Hundrede år med borgarkrig.
Etter at keisar Marc Aurel døde (180 e.Kr) kom hundrede år med uro og borgarkrig. Hærflokkane tok generalane sine til keisarar (soldat-keisarar). I aust truga partar-riket og sidan det nypersiske riket og i nord og nord-aust trengde germanarane på. Men så klarde soldatkeisaren Diokletian å samle all makt hos seg (285-305 e.Kr.). No hadde Senatet tapt all makt og gjekk over til å vere byråd i Roma. Italia mista no særrettane sine. Det vart eit fast embetsstyre med eineveldig keisar, han var ikkje lenger princeps (førstemann), men dominus (herre gud). Han innsåg at han klarde ikkje å styre åleine, så han fekk seg ein med-keisarar (augustus), som skulle styre den vestlege halvdelen av riket. Sjølv heldt han til i Vesleasia. Dei to keisarane tok seg kvar sine under-keisarar (cæsar), som skulle styre sin del av riket.
Etter Diokletian vart det strid mellom medkeisarane, sonen til ein av dei, Konstantin, vart keisar i 306 og einekeisar 324-337 e.Kr.
Romarane var tolerante overfor ulike religionar, men ikkje overfor kristendomen, sidan dei kristne ikkje ville tilbe keisaren som gud. Og Diokletian sette i verk ei fæl kristendomsforfølging, for å utrydde kristendomen, men fånyttes. Konstantin skjøna at kristendomen hadde framtida for seg og legaliserte den i 313. I 392 gjorde Teodosius den store kristendomen til statsreligion.
Vurdering utifrå profetiane.
Dyret i Op.13.
I 64 vart Roma herja av ein stor brand og det vart påstått at det var beordra av keisar Nero. I så fall likna dert politikken til Dyret i Op.17-18. Men eg tenker meg at det klagemålet mot han vart som banesåret det er tale om i Op.13,3. Det vart lækt, men korleis? Ved at han skulda det på dei kristne. Soleis resulterte det i ei fæl kristendomsforfølging.
Dyret i Op.17-18.
Vi ser ei politisk retning i Op.13 og ei anna i Op.17-18, den er mest typisk for Romarriket, ettersom Dyret er den åttande kongen. Politikken som det er profetert om i Op.17-18 ser ut som ei vidareutvikling av klassekampen og politikken til Julius Cæsar. Så eg tenker meg at han er det første hovudet og Titus er det sjuande, det høver med at han stod seg berre ei kort tid. Då vert Dominitian den åttande og han førde ein politikk som likna meir på Cæsars politikk, sitat: «Han støttet seg heller på ridderstanden og hæren enn på senatet, som han provoserte ved å bruke tittelen dominus et deus (herre og gud).» Det nye i forhold til Cæsar, var at han let seg utrope til gud. Som keisar skulle Augustus dyrkast som gud, men det vart mest for å forsone seg med aristokratiet, men her vert det heller som ein provokasjon for dei.
Dei 10 horna i Op.17-18.
Dei ti horna på Dyret refererer til dei ti strategane i det gamle Hellas. I Op.17 får dei politisk betydning og den betydninga viste seg i dei hundrede åra med borgarkrig, då generalane tok hærførarane til keisarar (180-285). Dette var ei vanskeleg tid for folket, for dei gamle sosiale institusjonane forfall, men mange fann redninga i den kristne kyrkja, så den vaks.
Dette er ein strategi, politikk og historie som har gjenteke seg seinare også og resultert i nasjonal frigjering og demokrati. Framleis er det spørsmål etter ei overnasjonal overbygning. Men hugs då på at den vesle steinen som knuste fotstøtta på statua som Nebukadnesar fekk sjå, så den gjekk i knas, den steinen voks til eit nytt verdsrike.
Faith & Entropy 