Biletet: Hanukka er jødane si feiring tempelvigsla i Jerusalem i 165 eller 164 f.Kr.
Sitat frå https://snl.no/hanukka :
Hanukka er en jødisk lysfest som feires i åtte dager til minne om gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem i år 165 eller 164 fvt. På norsk kalles hanukka derfor også for tempelvigselsfest.
Festen er ikke nevnt i Det gamle testamentet og Tanakh og er ikke den viktigste religiøse høytiden i jødedommen, men den har stor kulturell betydning for jøder over hele verden. Å tenne lys i hjemmet hver dag i åtte dager regnes som en religiøs plikt (mitzva). Svært mange jøder overholder denne skikken, også de som ellers ikke overholder andre jødiske skikker. Siden hanukka feires i samme årstid som kristen jul, er hanukka blitt en viktig fest for jødiske barn. I mange land i Vesten, som i USA, holdes nå også offisielle markeringer av hanukka.
Innleiing.
Når Salomo vart konge, fekk han fred på alle kantar, men han etterlet seg eit dårleg grunnlag for fred. Men Kristus hadde større visdom og la eit godt grunnlag for fred.
Når Salomo vart konge etter David, far sin, fekk han fred på alle kantar og fekk bygt tempelet. Med det kunne han sikre kongedømet for arvingen og etterkommarane, men til tross for sin store visdom let han etter seg eit dårleg grunnlag for fred, riket vart delt, så son hans fekk ta over makta over mindre enn halve riket.
Når keisar Augustus kom til makta i Romarriket, kom det ei fredeleg tid, så folk snakka om å starte ei ny tidsrekning ved han, men den kom ved Jesu fødsel og det med god grunn. Han hadde større visdom enn Salomo og la grunnlaget for varig fred, for Gud forsona verda med seg ved at han let Son sin, Jesus Kristus, døy på eit kors i staden for oss. På det grunnlaget får vi fred med Gud. Jesu frelseverk var fullført og fullkome og den nyfødde kristne kyrkja vart bygd på det grunnlaget.
Gud elska verda så høgt at han sende Son sin, den einborne, så kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv. Alle dei som tok imot han, gav han rett til å verte Guds born, fødde av livsens vatn og Guds Ande og det som er født av Anden er ånd. Jesus er livsens brød, som kom ned som manna frå himmelen for å gi verda liv, det ordet han har tala til oss er ånd og liv (Joh.6,63). Ved å tru at han stod oppatt frå dei døde, vert vi rettferdige for Gud, ved å sanne at han er Herre, vert vi frelste. Han vart teken opp til himmelen og sette seg ved Faderens høgre han og sende oss den Heilage Ande. Han gir oss ånd og liv ifrå himmelen og det er framleis berre for oss å ta imot i tru, han gir oss seg sjølv som livsens brød, slik det er symbolisert i nattverden og det er berre for oss å ta imot i tru og leve av det.
Den øydande styggedomen. Hellenisering?
I 167 f.Kr. sette kong Antiokus 4. Epifanes opp «den øydande styggedomen» i Jerusalem og kravde at alle i riket hans skulle tilbe Zevs og dei andre greske gudane. Som reaksjon mot demokratiet i Aten, hadde den greske diktekunsten gjort Zev endå meir suveren, som gud over alle gudar, som regjerte med ein universell moral, slik at alt som skjedde var Zevs verk. Til tross for at gudane i gresk mytologi sprang ut av kaos! Men det var tydeleg vis deira svar på jødane sin Gud den Allmektige. Rart at diktekunsten skal få så stor makt over folk, no vart det endåtil kravt at dei som ikkje dyrka denne gudeverda, skulle verte drepne. Antiokus sine metode var korrupsjon, lygn og svik. Det var jødane si tru på sine fedrars Gud som gjorde at dei tok mot til seg og kjempa imot og klarde å frigjere seg frå denne trældomen. Men dette kom så plutseleg på dei at dei vart rådville og gjorde vedtak som skulle gjelde inntil det stod fram ein ny profet, ein sann profet.
Maccabearane gjorde fred- og vennskaps-avtale med Romarriket, så her låg det an til at det skulle vere den store kong Mikael som Daniel profeterte om i Dan.12, dei kunne vente seg t han skulle stå fram som kongen i Romarriket. Romarriket var på frammarsj og deira vennskapsavtale med dei stod det respekt av. Og så gjorde dei vennskapsavtale med Sparta i Hellas, sidan dei ætta frå jødane.
Det verdt å minne om at Sparta, liksom Makkedonia, var eit gammaldags aristokratisk jorbrukssamfunn, elles var Hellas eit meir moderne samfunn med handel, skipsfart, handverk og eit begrensa demokrati og så vart Aten dominerande i dette.
Det var stor motsetnad mellom Aten og Sparta og Peloponeskrigen starta ved at Sparta angrep Aten i 431 f.Kr og dei vann i 404 f.Kr. Sidan kom Filip av Makkedonia og tok over makta i Hellas, han hadde ein plan og son hans, Aleksander den Store gjennomførde den ved å gå til krig mot Persia.
Daniel hadde profetert om dette for lenge sidan, men Malakias profeterte også om sendebodet som skulle rydje veg for Herren (Mal.3,1&4,5 Matt.11,10 Luk.1,17), men då vart det som om dei hadde gløymt bodskapane til både Joel og Malakias og som om dei sjølve trakka ned føregarden og forskansa seg i Davidsbyen med sin heidenskap, slik som heidningane hadde gjort tidlegare. Så Jesus profeterte om den øydane styggedomen som står på heilag grunn, som om den framleis stod der og sa at den som ser det, han akte på det. Han sa også at i den siste tid kjem mange til å falle ifrå og svike og hate kvarandre. Då er der sannsynleg vis ei religiøs/politisk makt som står bak og set opp den øydande styggedomen, for å prøve å få makt med den. Soleis kom kristendomsforfølgingane, dei vart forfølgde liksom jødane vart forfølgde eit par hundrede år tidlegare.
Dersom vi ser noko liknande tendensar i vår tid, enten det er mot kristne eller jødar, så bør vi akte på det.
Korleis det gjekk etter at Antiokus 4. Epifanes-dynastiet var borte.
Daniel profeterte om Antiokus 4. Epifanes og den nye guden hans kalla han for Borg-guden.
Daniel.11,36 Kongen skal fara fram som han vil. Hovmodig som han er, opphøgjer han seg over alle gudar, og mot Den Høgste Gud talar han uhøyrde ord. Han har framgang til dess forbanninga tek slutt. For det som er fastsett, må fullførast. 37 Han bryr seg ikkje om sine fedrars gudar og heller ikkje om grumguden åt kvinnene eller nokon annan gud. Han gjer seg sjølv større enn dei alle. 38 I staden ærar han borgguden. Ein gud som fedrane hans ikkje kjende, ærar han med gull og sølv, edle steinar og andre dyre ting. 39 Folket åt ein framand gud gjer han til mannskap i borgene. Dei som dyrkar denne guden, viser han stor ære. Han set dei til å råda over mange og skifter ut jord til dei som løn.
Ein ny konge med ein ny gud med ein ny aristokratisk jordbruks-politikk altså. Han la stor vekt på å bemanne borgene, så derfor vart guden kalla borgguden. Dei hadde teke makta i Jerusalem og gjort «Davids-byen» til ei borg der deira vaktstyrke forskansa seg. Der hadde dei også gøymt mykje av verdisakene dei hadde røva frå tempelet.
1.Macc.1, 29 To år senere sendte kongen en overskattefut til byene i Judea, og han kom til Jerusalem med en sterk hær. 30 Han talte til innbyggerne om fred, men var full av svik. For da de hadde fattet tiltro til ham, gikk han plutselig til angrep på byen og tilføyde den et knusende slag og drepte mange israelitter. 31 Såplyndret han byen, satte ild på den og rev ned både husene i den og murene omkring. 32 Kvinner og barn ble ført bort som fanger; buskapen slepte de også med seg.
33 Davids-byen ble bygd ut og omgitt av en høy festningsmur med solide tårn. Her fikk fiendene en borg. 34 Den ble bemannet av ugudelige og lovløse mennesker, som fikk en sikker skanse der. 35 De brakte ogsåinn våpen og forsyninger, og byttet fra Jerusalem samlet de sammen og lagret der. Slik ble de en stor trussel mot byen.
36 Borgen ble et bakhold mot helligdommen,
en farlig fiende for Israel hele tiden.
37 De utøste uskyldig blod omkring helligdommen,
de vanhelliget det hellige sted.
38 For deres skyld flyktet Jerusalems innbyggere;
hun ble et bosted for fremmede
og fremmed for sitt eget avkom;
hennes barn forlot henne.
39 Hennes helligdom ble lagt øde som en ørken,
hennes fester ble vendt til sorg,
hennes sabbater til skjensel,
hennes ære til forakt.
40 Så stor som hennes herlighet hadde vært,
ble nå hennes vanære;
fra sin høyhet ble hun nedbøyd i sorg.
Når Maccabearane vann tilbake makta i byen, reinsa dei tempelet, først og fremst tok dei bort alt det som heidningane hadde brukt i deira avgudsdyrking, inkludert altaret dei hadde sett over brennofferaltaret. Men kva skulle dei då gjere med det altaret som var der ifrå før. Det hadde vel vorte ureint, så dei rydja bort det også og bygde opp eit nytt. Slik skulle det vere til dess det stod fram ein ny profet. Kvar vart det av det som var stole derifrå, var det i Borga eller hadde Antiokus teke det med seg. Hadde det også vorte ureint då? Dei langa noko nytt i staden og så vigsla dei tempelet på nytt.
Men å vinne over vaktstyrken som hadde forskansa seg i borga, vart ei vanskeleg oppgåve.
Frå første Maccabearbok.
1.Macc.4,41 Derpå gav Juda noen av mennene sine ordre om å holde kampen gående mot dem som var i borgen, til han fikk renset templet. 42 Han valgte ut prester som var uten lyte og var ivrige for loven; 43 disse renset templet og bar bort de avskyelige steinene til et urent sted. 44 De rådslo om hva de skulle gjøre med brennofferalteret, som var blitt vanhelliget, 45 og fant et godt råd: De ville rive det ned for at det ikke skulle bli til skam for dem, siden hedningene hadde gjort det urent. Dermed rev de ned alteret. 46 Steinene la de i forvaring på et høvelig sted på tempelberget, til det fremstod en profet som kunne si hva de skulle gjøre med dem. 47 Så tok de utilhogne steiner, slik loven påbyr, og bygde et nytt alter etter mønster av det forrige. 48 De satte i stand templet og det innvendige av huset og vigslet forgårdene. 49 De laget nye hellige kar og satte lysestaken, røkelsesalteret og skuebrødsbordet inn i templet. 50 Så brente de røkelse på alteret og tente lampene på lysestaken slik at templet ble opplyst. 51 De la også fram skuebrød på bordet og hengte opp forhengene. Så var det fullført, alt arbeidet som de skulle utføre.
La oss merke oss uttrykket i vers 46: «inntil det fremstod en profet som kunne si …..».
Demetrios heldt fram med same politikken som Antiokus, for å få sin kandidat, Alkimos, som øvsteprest i Jerusalem. Først med Bakkhides og så med Nikanor som hærførarar.
Demetrios, den nye kongen, lokka med at den øvstepresten han ville sette inn, Alkimos, var av Arons ætt, men kva betyr vel det når det er avgudsdyrking? Hans metode var korrupsjon, lygn og svik, liksom Antiokus, jødar som vart lokka av hans tilbod om fred, vart drepne.
I året 151 slapp Demetrios, sønn av Seleukos, bort fra Roma. Han landet med en håndfull menn i en by påkysten, og lot seg utrope til konge der. 2 Da han så gjorde seg klar til å dra inn i sine fedres kongeslott, grep hæren Antiokos og Lysias for å føre dem til ham. 3 Men da Demetrios fikk melding om dette, sa han: «La dem ikke komme for mine øyne.» 4 Så tok soldatene livet av dem. Og Demetrios tok sete på kongetronen.
5 Alle lovløse og ugudelige israelitter kom nå til Demetrios. De ble ledet av Alkimos, som gjerne ville bli øversteprest. 6 De bar fram anklager mot folket for kongen og sa: «Juda og brødrene hans har slått alle dine venner i hjel, og oss har han drevet bort fra landet vårt. 7 Send derfor en mann som du har tillit til, såhan kan komme og se all den ødeleggelse de har påført oss og kongens land, og straffe dem og alle hjelperne deres.»
Bakkhides og øverstepresten Alkimos herjer i Judea
8 Kongen valgte ut Bakkhides, en av Kongens Venner, som var stattholder i provinsen vest for Eufrat, en mektig mann i riket og tro mot kongen. 9 Han ble sendt av sted sammen med den ugudelige Alkimos. Kongen utnevnte Alkimos til øversteprest og påla ham å ta hevn over israelittene.
10 De brøt opp og rykket inn i Judea med en stor hær. Bakkhides sendte bud til Juda og brødrene hans for å føre dem bak lyset med tilbud om fred. 11 Men de brydde seg ikke om tilbudet, for de så at han var kommet med en stor hær. 12 Imidlertid kom en gruppe skriftlærde i samlet flokk til Alkimos og Bakkhides for å prøve å komme fram til en rettferdig løsning. 13 Hasideerne var de første blant israelittene som forsøkte åkomme til en fredsordning med dem, 14 for de tenkte: «Det er en prest av Arons ætt som er kommet med troppene. Han vil ikke gjøre oss noe ondt.» 15 Alkimos talte til dem i forsonlige vendinger og forsikret med en ed: «Vi har ikke noe ondt i sinne mot dere eller deres venner.» 16 Og de festet lit til ham. Men han grep seksti mann av dem og drepte dem på en og samme dag – som det står skrevet:
17 Kjøttet av dine fromme og deres blod
har de øst ut rundt omkring Jerusalem,
og det var ingen som begravet dem.
18 Angst og redsel for dem kom over hele folket. De sa til hverandre: «Det finnes verken sannhet eller rett hos disse menneskene; de har jo brutt overenskomsten og eden som de sverget!»
19 Bakkhides brøt opp fra Jerusalem og slo leir i Bet-Zajit. Han sendte ut folk og lot gripe mange av overløperne og også noen av folket. De ble slått i hjel og kastet i en stor brønn. 20 Deretter gav Bakkhides provinsen over til Alkimos, lot en hæravdeling bli igjen for å støtte ham og drog selv tilbake til kongen.
21 Alkimos kjempet energisk for sitt øversteprestembete, 22 og alle som prøvde å skape uro i folket, sluttet seg til ham. De sikret seg makten over Judea og voldte stor ulykke i Israel. 23 Da Juda så alt det onde som Alkimos og tilhengerne hans gjorde blant israelittene, verre enn selv hedningene hadde gjort, 24 drog han ut til alle bygdene rundt om i Judea, tok hevn over overløperne og hindret dem i å ferdes ute på landet.
25 Men da Alkimos så hvor sterke Juda og hans tilhengere var blitt, og skjønte at han ikke kunne stå seg mot dem, vendte han tilbake til kongen og kom der med grove anklager mot dem.
26 Da sendte kongen Nikanor, en av sine mest ansette hærførere og en bitter fiende av Israel, og gav ham ordre om å utrydde folket. 27 Nikanor kom til Jerusalem med en stor hær, og han sendte bud til Juda og brødrene hans med dette svikefulle fredstilbudet: 28 «La det ikke være strid mellom meg og dere. Jeg vil komme med noen få mann for å møte dere i fred, ansikt til ansikt.» 29 Så begav han seg til Juda, og de hilste forsonlig på hverandre. Men fiendene stod ferdige til å bortføre Juda. 30 Imidlertid kom det Juda for øre at Nikanor var kommet til ham med svik i sinne. Han ble da skremt og ville ikke møte ham mer. 31 Da nåNikanor skjønte at planen hans var røpet, rykket han ut for å møte Juda i strid ved Kafar-Salama. 32 Der falt det omkring fem hundre mann på Nikanors side, og resten flyktet til Davids-byen.
33 Etter disse hendelsene gikk Nikanor opp på Sionfjellet, og noen av prestene fra templet og noen av folkets eldste kom ut for å møte ham med fredshilsen og vise ham brennofferet som nettopp ble ofret for kongen. 34 Men han hånte dem og lo dem ut, førte urenhet over dem og talte hovmodig. 35 Ja, han sverget i sinne og sa: «Om ikke Juda og hans hær blir utlevert til meg nå med det samme, skal jeg svi av dette huset når jeg kommer uskadd tilbake!» Og han gikk sin vei i fullt raseri. 36 Men prestene gikk inn og stilte seg foran alteret og tempelhallen. De gråt og sa: 37 «Du har valgt deg ut dette huset til å bære ditt navn, for at ditt folk kan be og bønnfalle der. 38 Ta hevn over dette mennesket og hæren hans, og la dem falle for sverdet: Kom i hu deres spottord, og la dem ikke bli stående!»
Nikanors nederlag og død (161 f.Kr.)
39 Nikanor forlot nå Jerusalem og slo leir i Bet-Horon, hvor en hær fra Syria sluttet seg til ham. 40 Men Juda slo leir i Adasa med 3 000 mann.
Juda bad til Herren og sa: 41 «Den gang assyrerkongens menn spottet, gikk din engel ut og slo i hjel 185 000 av dem. 42 Knus på samme måte denne hæren foran oss i dag, så de andre kan forstå at Nikanor har forbannet din helligdom. Døm ham etter hans ondskap!»
43 Det kom til slag mellom hærene på den trettende dagen i måneden adar. Nikanors hær ble knust. Selv var han den første som falt i kampen. 44 Men da hæren hans så at Nikanor var falt, kastet de våpnene og flyktet. 45 Jødene forfulgte dem helt til Geser, en dagsreise fra Adasa, og blåste i signaltrompetene bak dem. 46 Dermed strømmet folk ut fra alle de nærmeste landsbyene i Judea, trengte inn på dem fra alle sider og presset dem tilbake mot forfølgerne. De falt alle for sverd; ikke en eneste slapp unna.
47 Jødene plyndret dem og tok med seg hærfanget. De hogg hodet av Nikanor, likeså den høyre hånden som han så overmodig hadde rakt ut, brakte begge deler til Jerusalem og hengte dem opp ved byen. 48 Gleden var stor blant folket, og dagen ble feiret som en stor gledesdag. 49 De bestemte at denne dagen skulle feires hvert år den 13. adar. 50 Siden hadde Judea fred en kort tid.
Maccabearane gjorde vennskapsavtale med Romarriket.
Maccabearane gjorde fred med Romarriket. Dette liknar då svært på Daniels profeti om at Herren skulle få hjelp av kon Mikael (Dan.12), la oss ha det i minne, når vi les dette.
Romernes storhet
8
Juda hadde hørt om romernes ry: De var kjent for sin militære styrke og for den velvilje de viste alle som sluttet seg til dem. De knyttet vennskap med dem som vendte seg til dem, 2 og hadde stor makt. Folk fortalte om krigene deres og om bragdene de hadde utført blant gallerne, som de hadde lagt under seg og gjort skattskyldige. 3 Han hørte om alt de hadde utrettet i Spania da de skaffet seg makten over sølv- og gullgruvene der, 4 og om hvordan de ved sin planlegging og utholdenhet hadde lagt hele området under seg, enda så langt borte det lå fra deres eget land. Likedan hadde det gått med de konger som var kommet fra de fjerneste strøk av jorden for å angripe dem. De var blitt knust og hadde lidd et veldig nederlag, og de som overlevde, måtte betale dem skatt hvert år. 5 Filip og Persevs, kittéernes konge, og de andre som hadde reist seg mot dem, var blitt knust på slagmarken og kom under deres herredømme. 6 De hadde ogsåslått Antiokos den store, konge i Asia, som hadde gått til strid mot dem med 120 elefanter, med hestfolk, vogner og en meget stor hær. 7 De tok kongen til fange og tvang ham og hans etterfølgere til å betale en stor årlig skatt, stille gisler og avstå en del av riket, 8 både India, Media og Lydia og andre av de fineste provinsene. Disse tok romerne fra ham og gav til kong Evmenes.
9 Videre ble det fortalt hvordan hellenerne hadde lagt planer om å komme og ødelegge dem. 10 Romerne fikk kjennskap til saken, og sendte mot dem en eneste hærfører som tok opp kampen. Mange av hellenerne fikk banesår og falt, og kvinnene og barna ble tatt til fange. Romerne plyndret dem og la landet under seg, rev ned festningene deres og gjorde dem til slaver, og det har de vært til denne dag.
11 Romerne hadde også ødelagt og underkuet de andre kongerikene og øyene, alle som noen gang hadde satt seg opp mot dem. 12 Men med sine venner og dem som søkte beskyttelse hos dem, pleide de et nært vennskap. De hadde beseiret konger både fjernt og nær, og alle som hørte om deres ry, fryktet dem. 13 Hvis det var en de ville hjelpe til å bli konge, gjorde de ham til konge, og var det en de ønsket avsatt, avsatte de ham. De var blitt meget mektige.
14 Og på tross av alt dette hadde ingen av dem satt på seg kongekrone eller kledd seg i purpur for å gjøre seg til av det. 15 Men de hadde opprettet en rådsforsamling, og der kom 320 senatorer sammen hver dag for å drøfte spørsmål som angikk folket og dets velferd. 16 Hvert år overlot de til én mann å stå i spissen for dem og ha styringsmakten over hele landet. Alle adlød denne ene; det fantes ikke misunnelse eller sjalusi blant dem.
Overenskomsten med Roma
17 Juda utpekte nå Evpolemos, sønn av Johanan, Akkos’ sønn, og Jason, sønn av Eleasar, og sendte dem til Roma for å slutte vennskap og forbund med romerne, 18 slik at de kunne befri dem fra åket. For det var tydelig at hellenerriket var i ferd med å legge Israel i trelldom. 19 Disse to reiste til Roma, og det var en meget lang reise. Da de trådte fram for senatet, tok de til orde og sa: 20 «Juda, også kalt Makkabi, hans brødre og det jødiske folk har sendt oss til dere for å slutte forbund og fred med dere, og for å bli opptatt blant deres forbundsfeller og venner.»
21 Romerne syntes godt om forslaget. 22 Det følgende er en avskrift av brevet som de skrev påbronsetavler og sendte til Jerusalem for at jødene skulle oppbevare det som et historisk vitnesbyrd om fred og forbund:
23 «Måtte det for all tid være fred mellom romerne og det jødiske folk på sjø og land! Måtte sverd og fiende være langt borte fra dem! 24 Men dersom det bryter ut krig, først mot Roma eller mot noen av deres forbundsfeller i noen del av riket, 25 skal det jødiske folk helhjertet støtte dem i krigen, alt etter som omstendighetene krever det. 26 De skal ikke gi eller skaffe romernes fiender korn, våpen, penger eller skip. Dette har Roma gjort vedtak om. De skal holde sine forpliktelser, uten vederlag.
27 På samme måte: Dersom det bryter ut krig mot det jødiske folk først, skal romerne villig støtte dem i krigen, alt etter som omstendighetene krever det. 28 Til fiendene og deres forbundsfeller skal det ikke bli gitt korn, våpen, penger eller skip. Dette har Roma gjort vedtak om. De skal holde sine forpliktelser, uten svik.
29 På disse vilkår har romerne inngått en overenskomst med det jødiske folk. 30 Men dersom begge parter skulle bli enige om å tilføye eller oppheve noe i bestemmelsene, kan de gjøre dette slik de måtte ønske. Enhver slik tilføyelse eller opphevelse skal ha full gyldighet.
31 Når det ellers gjelder ugjerningene som kong Demetrios har begått mot jødene, har vi skrevet følgende til ham: «Hvorfor har du lagt ditt tunge åk på våre venner og forbundsfeller jødene? 32 Hvis de igjen kommer og klager over deg, skal vi hjelpe dem til sin rett og føre krig mot deg både på sjø og på land.»
Juda og Johanan fall i krigen, Jonatan tok over som hærførar. Bakkides vart slått i krigen og trekte seg attende.
Ny innmarsj i Judea
Da Demetrios hørte at Nikanor og hans styrker var falt på slagmarken, sendte han Bakkhides og Alkimos for annen gang til Judea sammen med høyre fløy av hæren. 2 De rykket fram langs veien til Gilgal, beleiret Mesalot ved Arbela, inntok byen og drepte mange mennesker.
3 I den første måneden i året 152 slo de leir imot Jerusalem. 4 Derfra rykket de ut til Beret med 20 000 fotfolk og 2 000 hestfolk. 5 Juda hadde slått leir i Elasa med 3 000 utvalgte menn. 6 Da de så hvor tallrike fiendens styrker var, ble de grepet av redsel, og mange rømte fra leiren, så det til slutt ikke var mer enn 800 mann igjen. 7 Da Juda så at hæren hans gikk i oppløsning, mens slaget kunne bryte ut når som helst, ble han svært nedslått, for han hadde ikke tid til å samle dem igjen. 8 Med fortvilelsens mot sa han til dem som var igjen: «Kom! La oss rykke fram mot fiendene; kanskje vi fremdeles kan by dem en skikkelig kamp.» 9 Men de forsøkte å få ham fra det. «Det er helt umulig,» sa de. «Nei, la oss berge livet nå, og så komme tilbake igjen sammen med våre frender og ta opp kampen mot dem; nå er vi for få.» 10 Men Juda svarte: «Det skal aldri skje at jeg flykter fra dem. Er vår tid kommet, så la oss dø som menn for våre frender og ikke etterlate noen flekk på vår ære.»
Juda Makkabi faller
11 Fiendehæren rykket nå ut av leiren og fylket seg til strid mot dem. Hestfolket var delt i to avdelinger; slyngekasterne og bueskytterne marsjerte foran hovedstyrken, med alle de djerveste krigerne i forreste linje. 12 Bakkhides selv befant seg på høyre fløy. I sluttet orden og flankert av de to avdelingene begynte såhæren å rykke fram mens de blåste i trompetene. Også Judas menn blåste i trompetene. 13 Jorden ristet av bulderet fra hærene, og slaget raste fra morgen til kveld.
14 Juda så at Bakkhides og hovedstyrken av hæren befant seg på høyre fløy. Alle de modigste mennene gikk da sammen med ham, 15 og de slo tilbake syrernes høyrefløy og forfulgte dem helt til Azotos-fjellet.
16 Da de på venstre fløy så at høyrefløyen var slått tilbake, snudde de og fulgte etter i hælene på Juda og hans menn for å angripe dem bakfra. 17 Striden ble hard; mange på begge sider fikk banesår og falt. 18 Juda falt også, og resten flyktet.
19 Jonatan og Simeon tok sin bror Juda og gravla ham i hans fedres grav i Mode’in, 20 og de gråt over ham. Hele Israel holdt en stor dødsklage over ham. De sørget i mange dager og sa:
21 «Å, at krigeren er falt,
Israels redningsmann!»
22 Det som ellers er å fortelle om Juda, om krigene han kjempet, om bragdene han utførte, og om hans storhet, det er ikke skrevet opp; for det var svært mye.
Jonatan overtar ledelsen
23 Etter at Juda var død, dukket lovbryterne opp igjen på alle kanter i Israel, og alle ugjerningsmenn løftet hodet. 24 På den tiden ble det en voldsom hungersnød, og folk og land gikk over til de gudløse. 25 Bakkhides utpekte disse ugudelige menn til å stå for styret i landet. 26 De ettersøkte og oppsporte Judas venner og førte dem til Bakkhides, som straffet dem og fór ille med dem. 27 Det ble en trengselstid i Israel såstor som det aldri hadde vært fra den dag da det ikke lenger fremstod noen profeter blant dem.
28 Da kom alle Judas venner sammen, og de sa til Jonatan: 29 «Siden din bror Juda døde, har vi ikke hatt noen som ham til å lede motstanden mot fiendene, mot Bakkhides og dem av vårt eget folk som hater oss. 30 Nå har vi derfor i dag valgt deg til å ta over etter ham som vår hersker og høvding for å føre vår krig.»31 Fra den stund overtok Jonatan ledelsen istedenfor sin bror Juda.
32 Da Bakkhides fikk vite dette, forsøkte han å drepe ham. 33 Men Jonatan, broren Simeon og alle tilhengerne hans fikk greie på det og flyktet til Tekoa-ødemarken, hvor de slo leir ved Asfar-dammen. 34 [Dette fikk Bakkhides vite på sabbatsdagen og drog med hele hæren over til den andre siden av Jordan.]
Hevn for overfallet på Johanan
35 Jonatan sendte sin bror Johanan av sted i spissen for baktroppen for å be sine venner nabateerne om åfå oppbevare alt godset sitt hos dem. 36 Men jambrittene drog ut fra Medeba og overfalt Johanan, grep ham og forsvant med alt det han hadde med seg.
37 En tid senere fikk Jonatan og broren Simeon melding om at jambrittene nettopp feiret et stort bryllup og skulle føre bruden, datteren til en av de fornemste kanaaneiske stormenn, fra Nadabat med stort følge. 38 Med drapet på sin bror Johanan i friskt minne rykket de ut og gjemte seg i ly av fjellet. 39 Da de løftet blikket, fikk de se et larmende tog med stor oppakning. Det var brudgommen med sine venner og frender som drog ut for å møte brudefølget, med pauker og spillemenn og mange våpen. 40 Da kastet Jonatan og hans menn seg over dem fra bakholdet og tok til å hogge dem ned. Mange fikk banesår og falt, mens resten flyktet til fjells. Alt det de hadde med seg, tok de som bytte. 41 Slik ble bryllupsfesten forvandlet til sorg og spillemannstonene til klagesang.
42 Etter at de hadde hevnet sin brors blod, drog de tilbake og kom til myrlendet ved Jordan.
Slaget ved Jordan
43 Dette fikk Bakkhides høre, og han kom på sabbaten til breddene av Jordan med en stor hær. 44 Da sa Jonatan til sine menn: «La oss nå stå opp og kjempe for vårt liv. For stillingen i dag er farligere enn noen gang før. 45 Her truer jo kampen både foran oss og bak oss; på begge sider har vi Jordan-elven og i tillegg myr og kratt; det er ingen mulighet til å slippe unna. 46 Rop derfor til Himmelen om frelse fra våre fienders vold.» 47 Så brøt slaget løs. Jonatan løftet hånden for å felle Bakkhides, men han kastet seg til side og trakk seg tilbake. 48 Jonatan og mennene hans hoppet ut i Jordan og svømte over til den andre siden. Men fienden satte ikke etter dem over elven. 49 Det falt bortimot tusen mann på Bakkhides’ side den dagen.
50 Da Bakkhides var vendt tilbake til Jerusalem igjen, gikk han i gang med å befeste en rekke byer i Judea med høye murer, porter og bommer: Festningen i Jeriko, Emmaus, Bet-Horon, Betel, Timnat Piraton og Tappuah. 51 Han la en vaktstyrke i hver av dem for stadig å plage Israel. 52 Videre befestet han byen Bet-Sur, Geser og borgen i Jerusalem og la tropper og proviantlagre der. 53 Han tok sønnene til landets ledende menn som gisler og satte dem under bevoktning i borgen i Jerusalem.
Alkimos dør (159 f.Kr.)
54 I den andre måneden i året 153 gav Alkimos ordre om å rive ned muren omkring den indre forgård i templet. Han ville rive ned det profetene hadde bygd opp. Men akkurat da Alkimos tok fatt på rivingen, 55 fikk han slag, og dette satte en stopper for virksomheten hans. Han mistet taleevnen og ble så totalt lammet at han ikke kunne si et ord mer og heller ikke ordne opp med sin eiendom. 56 Alkimos døde etter kort tid under store lidelser. 57 Da Bakkhides så at Alkimos var død, vendte han tilbake til kongen. Siden hadde Judea fred i to år.
Bakkhides blir slått og slutter fred
58 Da kom alle lovbryterne sammen til rådslagning og sa: «Her lever Jonatan og tilhengerne hans i ro og aner fred og ingen fare. La oss nå hente Bakkhides hit, så kan han ta dem alle på én natt.» 59 De drog da av sted og rådslo med Bakkhides. 60 Han rykket ut med en stor hær, samtidig som han i hemmlighet sendte brev til alle sine forbundsfeller i Judea, der han bad dem om å ta Jonatan og tilhengerne hans til fange. Men det klarte de ikke, for planen deres ble kjent. 61 Tvert om ble nærmere femti av de menn i landet som hadde stått i spissen for sammensvergelsen, pågrepet og drept. 62 Jonatan, Simeon og tilhengerne deres trakk seg deretter tilbake til Bet-Basi i ødemarken, bygde opp igjen det som var ødelagt, og forsterket festningsverkene. 63 Da Bakkhides fikk vite det, samlet han hele hærstyrken sin og kalte også inn mannskapet fra Judea. 64 Han kom og slo leir imot Bet-Basi, angrep stedet i lengre tid og oppførte ogsåbeleiringsmaskiner.
65 Jonatan lot nå broren Simeon bli igjen inne i byen mens han selv rykket ut i terrenget med noen fåmenn. 66 Han hogg ned Odomera og hans frender og fasironittene i teltleiren deres. Så begynte de å gjøre raske innhogg midt blant de fiendtlige styrkene. 67 Samtidig gjorde Simeon og hans menn et utfall fra byen og satte ild på beleiringsmaskinene. 68 De kjempet mot Bakkhides og slo ham. Dette gjorde ham svært nedtrykt, for hele angrepsplanen hans var blitt til intet. 69 Han ble fylt av raseri mot de lovløse menn som hadde rådet ham til å dra inn i landet, og lot mange av dem drepe. Bakkhides bestemte seg så for å dra tilbake til sitt eget land.
70 Da Jonatan fikk rede på dette, sendte han bud til Bakkhides for å slutte fred med ham og få ham til åutlevere de jødiske krigsfangene. 71 Bakkhides gikk med på dette og gjorde som Jonatan foreslo, og han avla også ed på at han aldri skulle prøve å skade ham så lenge han levde. 72 Han utleverte fangene som han tidligere hadde tatt i Judea, drog tilbake til sitt eget land og kom siden aldri mer på deres kanter.
73 Så fikk sverdet hvile i Israel. Jonatan slo seg ned i Mikmas. Han begynte å virke som dommer i folket og utryddet de ugudelige av Israel.
Faith and Entropy 