Biletet: Hanukka er jødane si feiring tempelvigsla i Jerusalem i 165 eller 164 f.Kr.
Sitat frå https://snl.no/hanukka :
Hanukka er en jødisk lysfest som feires i åtte dager til minne om gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem i år 165 eller 164 fvt. På norsk kalles hanukka derfor også for tempelvigselsfest.
Festen er ikke nevnt i Det gamle testamentet og Tanakh og er ikke den viktigste religiøse høytiden i jødedommen, men den har stor kulturell betydning for jøder over hele verden. Å tenne lys i hjemmet hver dag i åtte dager regnes som en religiøs plikt (mitzva). Svært mange jøder overholder denne skikken, også de som ellers ikke overholder andre jødiske skikker. Siden hanukka feires i samme årstid som kristen jul, er hanukka blitt en viktig fest for jødiske barn. I mange land i Vesten, som i USA, holdes nå også offisielle markeringer av hanukka.
Innleiing.
Når Salomo vart konge, fekk han fred på alle kantar, men han etterlet seg eit dårleg grunnlag for fred. Men Kristus hadde større visdom og la eit godt grunnlag for fred.
Når Salomo vart konge etter David, far sin, fekk han fred på alle kantar og fekk bygt tempelet. Med det kunne han sikre kongedømet for arvingen og etterkommarane, men til tross for sin store visdom let han etter seg eit dårleg grunnlag for fred, riket vart delt, så son hans fekk ta over makta over mindre enn halve riket.
Når keisar Augustus kom til makta i Romarriket, kom det ei fredeleg tid, så folk snakka om å starte ei ny tidsrekning ved han, men den kom ved Jesu fødsel og det med god grunn. Han hadde større visdom enn Salomo og la grunnlaget for varig fred, for Gud forsona verda med seg ved at han let Son sin, Jesus Kristus, døy på eit kors i staden for oss. På det grunnlaget får vi fred med Gud. Jesu frelseverk var fullført og fullkome og den nyfødde kristne kyrkja vart bygd på det grunnlaget.
Gud elska verda så høgt at han sende Son sin, den einborne, så kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv. Alle dei som tok imot han, gav han rett til å verte Guds born, fødde av livsens vatn og Guds Ande og det som er født av Anden er ånd. Jesus er livsens brød, som kom ned som manna frå himmelen for å gi verda liv, det ordet han har tala til oss er ånd og liv (Joh.6,63). Ved å tru at han stod oppatt frå dei døde, vert vi rettferdige for Gud, ved å sanne at han er Herre, vert vi frelste. Han vart teken opp til himmelen og sette seg ved Faderens høgre han og sende oss den Heilage Ande. Han gir oss ånd og liv ifrå himmelen og det er framleis berre for oss å ta imot i tru, han gir oss seg sjølv som livsens brød, slik det er symbolisert i nattverden og det er berre for oss å ta imot i tru og leve av det.
Den øydande styggedomen. Hellenisering?
I 167 f.Kr. sette kong Antiokus 4. Epifanes opp «den øydande styggedomen» i Jerusalem og kravde at alle i riket hans skulle tilbe Zevs og dei andre gudane. Metodene hans var korrupsjon, lygn og svik.
Rart at diktekunsten skal få så stor makt over folk, no vart det endåtil kravt at dei som ikkje dyrka denne gudeverda, skulle verte drepne. Men det var jødane si tru på sine fedrars Gud som gjorde at dei tok mot til seg og kjempa imot og klarde å frigjere seg frå denne trældomen. Dei gjorde fred- og vennskaps-avtale med Romarriket og med Sparta i Hellas, sidan dei ætta frå jødane. Romarrriket var på frammarsj og deira vennskapsavtale med dei stod det respekt av.
Det verdt å minne om at Sparta, liksom Makkedonia, var eit gammaldags aristokratisk jorbrukssamfunn, elles var Hellas eit meir moderne samfunn med handel, skipsfart, handverk og eit begrensa demokrati og så vart Aten dominerande i dette. Som reaksjon mot demokratiet i Aten, hadde den greske diktekunsten gjort Zev endå meir suveren, som gud over alle gudar, som regjerte med ein universell moral, slik at alt som skjedde var Zevs verk. Til tross for at gudane i gresk mytologi sprang ut av kaos! Men det var tydeleg vis deira svar på jødane sin Gud den Allmektige.
Det var stor motsetnad mellom Aten og Sparta og Peloponeskrigen starta ved at Sparta angrep Aten i 431 f.Kr og dei vann i 404 f.Kr. Sidan kom Filip av Makkedonia og tok over makta i Hellas, han hadde ein plan og son hans, Aleksander den Store gjennomførde den ved å gå til krig mot Persia.
Daniel hadde profetert om dette for lenge sidan, men så profeterte Jesus også om den øydane styggedomen som står på heilag grunn og sa at den som ser det, han akte på det. I den siste tid kjem mange til å falle ifrå og svike og hate kvarandre. Då er der sannsynleg vis ei religiøs/politisk makt som står bak og set opp den øydande styggedomen, for å prøve å få makt med den. Soleis kom kristendomsforfølgingane, dei vart forfølgde liksom jødane vart forfølgde eit par hundrede år tidlegare.
Dersom vi ser noko liknande tendensar i vår tid, enten det er mot kristen eller jødar, så bør vi akte på det.
Antiokus 4. Epifanes, historia som oppfylte profetien.
Frå første Maccabearbok.
I 1. Maccabearbok (Macc) kan vi lese at Antiokus plyndra tempelet i Jerusalem i 169 f.Kr. Tempelet vart reinsa igjen i 164 f.Kr og same året døydde Antiokus 4. Då hadde det gått omlag 5 år. Son hans, Antiokus 5. gjorde ei ny hærferd mot Judea i 163 f.Kr. Folket hans overtala han til å gjere fredsavtale med jødane og han følgde rådet deira, men så braut han den. I 162 f.Kr. overtok Demetrios 1. makta i riket og Antiokus 5 vart drepen. Dermed var det slutt på dette dynastiet som hadde kome til makta på urett vis. Då hadde det gått omlag 7 år. Det høver bra med at nedtrakkinga varde i 6 år og 110 dagar. Sjølv om dei hadde reinsa tempelet i 164 f.Kr, var nedtrakkinga tydeleg vis ikkje ferdig med det. Hadde dei fått tilbake dei heilage tinga som var rana og innelåste i borga? Hadde dei fått salva ein øvsteprest etter deira heilage skrifter.
Mange jødar hadde falle frå jødedomen og når Demetrius kom til makte, planla dei svik, ved å vende seg til Demetrius og be han om hjelp mot dei som hadde kjempa for å frigjere landet og teke makta. Til samanlikning sa Jesus at i den siste tid skal mange falle ifrå og svike og hate kvarandre. Då har det seg nok slik at der er ei liknande maktinteresse som står bak.
- Maccabearbok kan de lese her: https://bibel.no/nettbibelen/les/nb-2011/1MA/1MA.1 . Eg tek med nokre sitat og kommenterer.
1.Macc.1.
Aleksander den store og hans etterfølgere
Aleksander av Makedonia, sønn av Filip, drog ut på hærferd fra Kittéer-landet, vant en knusende seier over Dareios, kongen i Persia og Media, og overtok hans kongetrone; tidligere hadde han fått herredømmet over Hellas. 2 Han førte mange kriger, inntok befestede byer og hogg ned konger overalt. 3 Han trengte fram like til jordens ender og tok hærfang fra en mengde folkeslag. Da verden var brakt til ro under ham, ble han grepet av overmot og stolthet. 4 Han samlet en meget sterk hær og hersket over land og folk og fyrster, som alle måtte betale skatt til ham.
5 Så ble Aleksander brått syk, og han skjønte at det gikk mot døden. 6 Da kalte han til seg sine høyeste offiserer, som hadde vokst opp sammen med ham, og han delte riket sitt mellom dem mens han ennå var i live. 7 Aleksander hadde vært konge i tolv år da han døde.
8 Offiserene tok nå over styret, hver i sitt område. 9 De lot seg alle krone etter hans død, likesåetterkommerne deres i mange slektledd, og de ble årsak til mye ulykke på jorden.
10 Et skudd på denne stammen var den ugudelige Antiokos Epifanes, sønn av kong Antiokos. Han hadde vært gissel i Roma før han overtok tronen i det 137. året av selevkidenes herredømme.
Hedenske skikker får innpass hos jødene
11 På den tiden trådte det fram en gruppe israelitter som ikke rettet seg etter Guds lov. De fikk mange med seg idet de sa: «La oss gå og slutte en pakt med hedningfolkene omkring oss. For helt siden vi skilte lag med dem, har ulykke på ulykke rammet oss.» 12 Folk syntes godt om forslaget, 13 og noen av dem ble såivrige at de gikk til kongen, som gav dem tillatelse til å følge hedensk lov og rett. 14 De bygde et idrettsanlegg i Jerusalem, slik det var skikk og bruk hos hedningfolkene. 15 De lot seg også operere for åskjule sporene etter omskjærelsen og falt fra den hellige pakt. De blandet seg med hedningene og gav seg ondskapen i vold.
Antiokos i Egypt
16 Da Antiokos mente at kongedømmet hans var sikret, satte han seg fore å bli konge over Egypt, så han kunne herske over begge riker. 17 Han rykket inn i Egypt med en mektig hær, med vogner og elefanter og med en stor flåte. 18 Da det kom til kamp, led Ptolemaios, kongen i Egypt, et ydmykende nederlag og tok flukten, og det ble et stort mannefall. 19 Antiokos inntok de befestede byene i Egypt og plyndret landet.
Antiokos plyndrer templet (169 f.Kr.)
20 Da Antiokos vendte tilbake etter seieren over Egypt i året 143, marsjerte han med en mektig hær mot Israel og opp mot Jerusalem. 21 I sitt overmot gikk han inn i templet og tok med seg gullalteret og lysestaken og alt utstyret til den, 22 skuebrødsbordet, de hellige beger og kar, røkelseskarene av gull, forhenget og kronene; all gullutsmykningen på tempelfasaden flerret han også av. 23 Han tok sølvet, gullet og de kostbare karene, likeså alt han fant av skjulte skatter. 24 Så vendte han tilbake til sitt eget land med alt han hadde røvet. Han hadde voldt blodbad og talt store og skrytende ord.
25 Stor ble klagesangen overalt i Israel. 26 Folkets ledere og eldste jamret,
unge kvinner og menn syknet hen,
kvinnenes skjønnhet falmet.
27 Hver brudgom stemte i en klagesang,
hver brud satt sørgende i sitt kammer.
28 Jorden skalv for dem som bodde i landet,
og hele Jakobs hus kledde seg i skam.
Vert 28 her er sjølvsagt poesi, det er nok hjertets jord.
Samanlikn med Joels bok.
Joel.1,8 Klag som ei syrgjekledd møy
klagar over sin ungdoms brudgom!
9 Grødeoffer og drikkoffer
kjem bort frå Herrens hus.
Prestane, Herrens tenarar, syrgjer.
Ja, det daglege offeret vart teke bort.
Joel.2,15 Blås i horn på Sion,
lys ut ei faste
og kunngjer høgtidssamling!
16 Kall folket saman og vigsla lyden,
lat dei gamle samlast,
ta småborn og spedborn med!
Lat brudgomen gå ut or sitt rom
og brura ut or sitt kammer!
17 Mellom forhall og altar
skal prestane, Herrens tenarar, gråta og seia:
«Herre, spar ditt folk!
Gjer ikkje din eigedom til spott,
lat ikkje framande råda over dei!
Kvifor skal dei seia mellom folka:
Kvar er deira Gud?»
18 Då vart Herren fylt
med brennhug for sitt land
og viste medkjensle med sitt folk.
19 Og Herren svara sitt folk:
Eg sender dykk korn og vin og olje,
så de kan mettast.
Aldri meir skal eg gjera dykk
til spott mellom folka.
20 Fienden frå nord
vil eg driva langt bort frå dykk
og jaga han til eit turt og øyde land,
hans fortropp til havet i aust,
hans baktropp til havet i vest.
Tev og vond lukt skal stiga opp frå han,
for han sette seg føre å gjera storverk.
1.Macc.1
29 To år senere sendte kongen en overskattefut til byene i Judea, og han kom til Jerusalem med en sterk hær. 30 Han talte til innbyggerne om fred, men var full av svik. For da de hadde fattet tiltro til ham, gikk han plutselig til angrep på byen og tilføyde den et knusende slag og drepte mange israelitter. 31 Så plyndret han byen, satte ild på den og rev ned både husene i den og murene omkring. 32 Kvinner og barn ble ført bort som fanger; buskapen slepte de også med seg.
33 Davids-byen ble bygd ut og omgitt av en høy festningsmur med solide tårn. Her fikk fiendene en borg. 34 Den ble bemannet av ugudelige og lovløse mennesker, som fikk en sikker skanse der. 35 De brakte ogsåinn våpen og forsyninger, og byttet fra Jerusalem samlet de sammen og lagret der. Slik ble de en stor trussel mot byen.
36 Borgen ble et bakhold mot helligdommen,
en farlig fiende for Israel hele tiden.
37 De utøste uskyldig blod omkring helligdommen,
de vanhelliget det hellige sted.
38 For deres skyld flyktet Jerusalems innbyggere;
hun ble et bosted for fremmede
og fremmed for sitt eget avkom;
hennes barn forlot henne.
39 Hennes helligdom ble lagt øde som en ørken,
hennes fester ble vendt til sorg,
hennes sabbater til skjensel,
hennes ære til forakt.
40 Så stor som hennes herlighet hadde vært,
ble nå hennes vanære;
fra sin høyhet ble hun nedbøyd i sorg.
Ett rike – ett folk – én tro
41 Kong Antiokos sendte ut en forordning til hele sitt rike om at alle skulle være ett folk, 42 og at hver og en skulle oppgi sine egne seder og skikker. Alle de hedenske folkeslagene rettet seg etter kongens ord; 43 endog mange i Israel syntes godt om hans gudsdyrkelse og begynte å ofre til avgudsbildene og vanhellige sabbaten.
44 Til Jerusalem og byene i Judea lot kongen dessuten sendemenn bringe brev med påbud om at folket skulle følge skikker og forskrifter som var fremmede for landet. 45 Det ble forbudt å ofre brennoffer, slaktoffer og drikkoffer i templet; sabbater og festdager skulle vanhelliges, 46 templet og dets hellige tjenere skulle gjøres urene. 47 De skulle anlegge offeraltere, hellige lunder og avgudstempler, og ofre svinekjøtt og andre urene dyr. 48 De skulle la være å omskjære sine sønner, og de skulle gjøre seg urene med styggedommen fra alt som var vanhellig, 49 så de glemte loven og opphevet alle bud. 50 Den som ikke adlød kongens ord, skulle straffes med døden.
51 Slik var forordningene som kongen lot utstede for hele riket. Han satte oppsynsmenn over hele folket, og befalte byene i Judea å ofre, by for by. 52 Mange av folket sviktet loven. De flokket seg om disse oppsynsmennene og gjorde det som ondt var i landet. 53 Men israelittene ble drevet til å søke skjul hvor som helst de kunne finne et tilfluktssted.
Avgudsdyrkelse i Guds tempel (167 f.Kr.)
54 Den 15. kislev i året 145 ble den ødeleggende styggedom reist på brennofferalteret. I byene rundt omkring i Judea reiste de avgudsaltere, 55 og ved husdørene og på gatene ofret de røkelse. 56 Lovbøkene som de fant, rev de i stykker og brente opp. 57 Og dersom de kom over noen som hadde en paktsbok, eller som holdt seg til loven, ble han dømt til døden etter kongens forordning. 58 Slik fór de fram med makt i måned etter måned mot de israelittene som ble pågrepet i byene.
59 På den tjuefemte dagen i måneden ofret de på avgudsalteret som var oppført over brennofferalteret.60 De kvinner som hadde latt barna sine omskjære, ble drept, slik det var påbudt, 61 og spedbarna deres ble hengt etter halsen på mødrene. Også familiene deres og de som hadde utført omskjærelsen, ble drept.
62 Likevel fikk mange i Israel kraft til å stå imot, fast bestemt på ikke å spise noe urent. 63 De foretrakk ådø fremfor å spise uren mat og å vanhellige den hellige pakt; og dø måtte de. 64 En veldig vrede kom over Israel.
1.Macc.2.
Mattatja og sønnene hans
På den tiden levde det en prest som hette Mattatja. Han var sønn av Johanan, Simeons sønn, og hørte til presteslekten Jojarib. Mattatja forlot Jerusalem og slo seg ned i Mode’in. 2 Han hadde fem sønner: Johanan, med tilnavnet Gaddi, 3 Simeon, som ble kalt Tassi, 4 Juda, som ble kalt Makkabi, 5 Eleasar, som ble kalt Avaran, og Jonatan, som ble kalt Apfus.
6 Da Mattatja så de gudsbespottelige ting som skjedde i Judea og Jerusalem, 7 sa han:
«Ve meg, hvorfor ble jeg født til dette –
å skulle se at mitt folk blir knust
og den hellige by blir ødelagt?
Folket satt uvirksomme der,
mens byen ble gitt i fienders hånd
og templet i fremmedes vold.
8 Hennes tempel er blitt som en vanæret mann, 9 de herlige kar er ført bort som hærfang,
hennes småbarn er blitt drept på gatene,
hennes ungdom ved fiendesverd.
10 Finnes det et folk
som ikke har forsynt seg av hennes rike
eller sikret seg bytte fra henne?
11 Alt som prydet henne, er røvet.
Hun var fri, men er blitt trell.
12 Templet, vår skjønnhet og vår ære, er lagt øde,
hedningfolkene har vanhelliget det.
13 Hva har vi lenger å leve for?»
14 Og Mattatja og sønnene hans flerret klærne sine, tok på seg botsdrakt og sørget dypt.
Motstand i Mode’in
15 Kongens menn som skulle tvinge folket til frafall, kom også til Mode’in for å ordne med ofringene. 16 Mange israelitter gikk over til dem, men Mattatja og sønnene hans samlet seg i en gruppe for seg. 17 Da tok kongens menn til orde og sa til Mattatja: «Du er jo en leder, en aktet og mektig mann her i byen, og støttet av sønner og frender. 18 Kom nå du først fram og gjør som kongen har befalt. Alle andre folk har allerede utført kongens ordre, også mennene i Judea og de som er igjen i Jerusalem. Da skal du og sønnene dine bli regnet blant Kongens Venner; dere skal bli belønnet med sølv og gull og mange gaver.»
19 Men Mattatja svarte med høy røst: «Om så hvert eneste folkeslag i kongens rike adlyder ham og svikter sine fedres gudsdyrkelse, og alle har valgt å føye seg etter kongens bud, 20 så vil jeg og mine sønner og frender likevel leve etter den pakt som ble sluttet med våre fedre. 21 Det skal aldri skje at vi svikter loven og budene! 22 Kongens ord vil vi ikke høre på. Vi viker ikke fra vår gudsdyrkelse, verken til høyre eller venstre!»
23 Nettopp som han var ferdig med å tale, trådte en jøde fram i alles påsyn for å ofre på alteret i Mode’in, slik kongen hadde foreskrevet. 24 Da Mattatja fikk se ham, ble han brennende harm; han kom i voldsomt opprør, og fylt av rettferdig vrede stormet han fram og slo i hjel mannen der ved alteret. 25 Samtidig drepte han også kongens befalingsmann som skulle tvinge dem til å ofre, og alteret rev han ned. 26 På denne måten viste han sin brennende iver for loven, slik som Pinhas hadde gjort da han drepte Simri, sønn av Salu. 27 Deretter gikk Mattatja gjennom byen og ropte av full kraft: «Følg etter meg, hver den som brenner av iver for loven og vil holde fast på pakten.» 28 Han og sønnene hans flyktet opp i fjellene og etterlot alt de eide i byen.
Blodbadet på sabbaten
29 Mange som la vinn på rettferd og rett, drog på den tid ut i ødemarken for å slå seg ned der, 30 med barn, koner og buskap; for forfølgelsene mot dem ble stadig hardere.
31 Kongens befalingsmenn og styrkene i Jerusalem, i Davids-byen, fikk melding om at folk som hadde trosset kongens påbud, hadde dratt ned til skjulestedene i ødemarken. 32 En stor avdeling satte da etter dem. De tok dem igjen, slo leir midt imot dem og gjorde seg klar til angrep på selve sabbatsdagen. 33 «Kom fram!» ropte forfølgerne. «Kom ut og gjør det kongen har påbudt, så skal dere få leve.» 34 Men de svarte: «Vi vil ikke komme ut, og ikke gjøre det kongen har påbudt; vi vil ikke vanhellige sabbaten!» 35 Dermed stormet angriperne løs på dem. 36 De gjorde ikke noe for å forsvare seg; de kastet ikke engang stein mot dem eller sperret inngangen til skjulestedene. 37 «La oss alle møte døden uten skyld,» sa de. «Himmel og jord er vitner om at dere utrydder oss mot lov og rett.» 38 Fiendene gikk til angrep på dem enda det var sabbat, og de drepte både menn, kvinner og barn, ja, til og med buskapen. Nærmere tusen mennesker mistet livet.
39 Da Mattatja og vennene hans fikk kjennskap til dette, sørget de dypt over dem. 40 Og de sa til hverandre: «Hvis vi alle gjør som våre brødre har gjort, og ikke kjemper mot hedningfolkene for vårt liv og våre lover, vil de snart ha utryddet oss fra jorden.» 41 Den dagen gjorde de dette vedtaket: «Dersom noen går til angrep mot oss på sabbatsdagen, skal vi slåss mot ham. Vi vil ikke alle la oss drepe slik som våre brødre ble drept i skjulestedene!»
Frigjøringskampen tar form
42 På denne tiden slo en gruppe hasideere seg i lag med dem, djerve krigere av Israel, som alle var innstilt på å kjempe for loven. 43 Også alle de andre som var på flukt fra forfølgelsene, sluttet seg til dem og styrket rekkene. 44 Slik fikk de etter hvert samlet en hær. De slo syndere i sin harme og lovbrytere i sin vrede; og de som slapp unna, flyktet til hedningfolkene for å berge livet.
45 Mattatja og vennene hans drog rundt i landet, rev ned avgudsalterne, 46 og omskar med tvang alle uomskårne smågutter som de kom over innenfor Israels grenser. 47 De jaget de overmodige på flukt og hadde stor fremgang med oppgaven de hadde satt seg fore. 48 Slik vernet de loven mot angrepene fra fremmede folk og konger og lot ikke den ugudelige tyrannen få briske seg.
Mattatja dør
49 Da det led mot den tid da Mattatja skulle dø, sa han til sønnene sine:
«Nå er det overmot og undertrykkelse som rår,
en undergangstid full av fryktelig vrede.
50 Derfor, barn, vis brennende iver for loven,
sett livet inn for våre fedres pakt.
51 Kom i hu hva fedrene gjorde i sine slektledd,
så skal også dere vinne stor ære og evig ry.
52 Stod ikke Abraham fast i troen da han ble satt på prøve,
så Herren regnet ham som rettferdig?
53 Josef holdt budet i trengselstiden,
og han ble herre over Egypt.
54 Pinhas, vår far, viste brennende iver for Herren,
derfor fikk han en evig rett til prestedømmet.
55 Josva gjorde som Herren bød;
derfor ble han dommer i Israel.
56 Kaleb bar fram et vitnesbyrd i forsamlingen;
derfor fikk han arv i landet.
57 David var en from mann;
derfor fikk han som arv en kongetrone til evig tid.
58 Elia viste en brennende iver for loven;
derfor ble han tatt opp til himmelen.
59 Hananja, Asarja og Misja’el satte sin lit til Herren
og ble reddet ut av ilden.
60 Daniel var uten skyld;
derfor ble han frelst fra løvenes gap.
61 Slik kan dere tenke på slekt etter slekt:
Ingen som setter sitt håp til Herren, skal mangle styrke.
62 Vær ikke redd for en ugudelig manns ord;
for hans herlighet skal bli til møkk og mark.
63 I dag blir han opphøyd,
i morgen er han ikke å finne;
for han er blitt til jord igjen,
og det er forbi med hans planer.
64 Derfor, mine barn, vær sterke og modige; lev etter loven;
for ved det skal dere arve herlighet.
65 Her står deres bror Simeon. Jeg vet at han er en som gir kloke råd. Ham skal dere alltid høre på; han skal være som en far for dere. 66 Juda Makkabi har vært en djerv kriger helt fra ungdommen av; han skal overta som hærfører og lede krigen mot folkene. 67 Dere skal samle om dere alle som holder loven, og ta hevn for uretten mot deres folk. 68 Gi hedningene igjen for det de har gjort, og hold fast ved det som er foreskrevet i loven!»
69 Så velsignet han dem, og han gikk til sine fedre. 70 Mattatja døde i året 146. Han ble gravlagt i familiegraven i Mode’in, og hele Israel holdt en stor dødsklage over ham.
Dei fekk hjelp frå Herren sin Gud.
Matattja var allereie ein gammal mann, like vel klarde han å utrette det vi ser i vers 15-28, det måtte vere fordi Herren gjorde han sterk i trua. Han viste til dei heilage skriftene, patriarkane, Moses og profetane, Josva, Kaleb og David, dei som trudde på Herren og satsa på at han var med dei. Slik oppmuntra han sønene sine og dei gjekk til verket. Det vart ein hard strid, men dei gjekk sigrande fram. Dei gjorde avtale med Romarane og med Sparta i Hellas, fordi dei var ætta frå jødane.
Når Antikus 4. Epifanes fekk høyre at hæren hans hadde tapt i Israel og at han hadde lide fleire andre nederlag også, vart han sjuk og døde. Det var nok fordi Israels Gud var med jødane og hjelpte dei i striden mot han.
Det gjekk slik som Daniel profeterte.
Dan.8,25 Fordi han er klok, skal svikarferda lukkast for han. Han skal vera stor i eigne tankar og rydja ut mange når dei minst ventar det. Han skal reisa seg mot hovdingen over hovdingane og verta knust, men ikkje ved menneskehand.
Hugs Peloponneskrigen i Hellas.
Då er det verdt å minne om at Sparta, liksom Makkedonia, var eit gammaldags aristokratisk jorbrukssamfunn, elles var Hellas var eit meir moderne samfunn med handel, skipsfart, handverk og eit begrensa demokrati og så vart Aten dominerande i dette. Det var stor motsetnad mellom Aten og Sparta og Peloponeskrigen starta ved at Spartas angrep Aten i 431 f.Kr og dei vann i 404 f.Kr.
Sidan kom Filip av Makkedonia og tok over makta i Hellas, han hadde ein plan og son hans, Aleksander den Store gjennomførde den ved å gå til krig mot Persia.
1.Macc.4.
Templet blir renset (164 f.Kr.)
36 Men Juda og brødrene hans sa: «Nå er fiendene våre knust. La oss dra opp for å rense templet og gjeninnvie det.» 37 Så samlet hele hæren seg, og de drog opp til Sion-fjellet. 38 Der fant de templet ødelagt, alteret vanhelliget og portene oppbrent. I forgårdene vokste villnisset som i en skog eller på en ås, og siderommene var lagt i ruiner. 39 Da flerret de klærne sine og holdt en stor klage. De strødde på seg aske 40 og kastet seg ned med ansiktet mot jorden. De blåste i signaltrompetene og ropte høyt til Himmelen.
41 Derpå gav Juda noen av mennene sine ordre om å holde kampen gående mot dem som var i borgen, til han fikk renset templet. 42 Han valgte ut prester som var uten lyte og var ivrige for loven; 43 disse renset templet og bar bort de avskyelige steinene til et urent sted. 44 De rådslo om hva de skulle gjøre med brennofferalteret, som var blitt vanhelliget, 45 og fant et godt råd: De ville rive det ned for at det ikke skulle bli til skam for dem, siden hedningene hadde gjort det urent. Dermed rev de ned alteret. 46 Steinene la de i forvaring på et høvelig sted på tempelberget, til det fremstod en profet som kunne si hva de skulle gjøre med dem. 47 Så tok de utilhogne steiner, slik loven påbyr, og bygde et nytt alter etter mønster av det forrige. 48 De satte i stand templet og det innvendige av huset og vigslet forgårdene. 49 De laget nye hellige kar og satte lysestaken, røkelsesalteret og skuebrødsbordet inn i templet. 50 Så brente de røkelse på alteret og tente lampene på lysestaken slik at templet ble opplyst. 51 De la også fram skuebrød på bordet og hengte opp forhengene. Så var det fullført, alt arbeidet som de skulle utføre.
52 Tidlig om morgenen den tjuefemte dagen i den niende måneden – det vil si kislev – i året 148 kom de 53 og bar fram offer slik loven foreskriver, på det nye brennofferalteret som de hadde laget. 54 På samme årstid, ja, på nøyaktig samme dag som hedningene hadde vanhelliget det, ble det gjeninnviet med sang og spill, med harper og lyrer og cymbler. 55 Og hele folket kastet seg til jorden og lot tilbedelse og lovsang lyde mot Himmelen, til ham som hadde latt det lykkes for dem. 56 De feiret innvielsen av alteret i åtte dager. Med stor glede bar de fram brennoffer og ofret måltidsoffer og takkoffer. 57 De utsmykket tempelfasaden med kranser av gull og med små skjold. De laget nye porter, satte i stand siderommene og satte inn dører i dem. 58 Det ble en veldig jubel og glede blant folket; skammen som hedningene hadde ført over dem, var fjernet.
59 Juda og brødrene hans og hele Israels menighet bestemte at innvielsen av alteret skulle feires med jubel og glede hvert år på samme tid. Feiringen skulle vare i åtte dager fra den 25. kislev.
60 På den tiden oppførte de høye murer med sterke tårn omkring Sion-fjellet for at ikke hedningene skulle komme og trampe det ned slik som de hadde gjort tidligere. 61 Juda la en vaktstyrke der, og som et ekstra vern befestet han også Bet-Sur, så folket kunne ha en grensefestning mot Idumea
1.Macc.5.
Krig med fiendtlige nabofolk
5
Da hedningfolkene rundt omkring hørte at alteret var gjenoppbygd og helligdommen satt i stand igjen som før, ble de aldeles rasende 2 og bestemte seg for å utrydde alle av Jakobs ætt som bodde blant dem. Dermed satte de i gang med mord og massedrap blant folket.
3 Juda førte krig mot Esau-sønnene i Idumea i Akrabattene, fordi de lå og innringet Israel. Han tilføyde dem et stort nederlag, underkuet dem og tok bytte fra dem.
4 Han husket også baianittenes ondskap, hvordan de lurte langs veiene og overfalt folk som kom reisende. De var blitt en snare og en felle for folket. 5 Nå stengte han dem inne i festningstårnene deres, beleiret dem og slo dem med bann. Så satte han ild på tårnene med alle som var inne i dem.
6 Siden satte han over til ammonittene. Der støtte han på en både sterk og tallrik hær, som Timoteos var hærfører for. 7 Juda utkjempet en rekke slag med dem, men til sist ble motstanden knust, og han hogg dem ned. 8 Han inntok Jaser og landsbyene der omkring og vendte deretter tilbake til Judea.
Forfulgte jøder ber om hjelp
9 Hedningfolkene i Gilead samlet seg mot de israelitter som holdt til på deres kanter, for å utrydde dem. Men de flyktet til festningen Datema. 10 Derfra sendte de dette brevet til Juda og brødrene hans:
«Hedningfolkene rundt omkring oss har samlet seg for å utrydde oss. 11 De gjør seg klar til å komme og innta denne festningen som vi har flyktet til. Det er Timoteos som har kommandoen over hæren deres. 12 Kom straks og berg oss fra dem! Mange av våre folk er falt allerede. 13 Alle våre landsmenn i Tobia-området er blitt drept, og deres kvinner og barn og gods er ført bort som bytte. Omkring tusen mann mistet livet der.»
14 Mens de ennå holdt på å lese dette brevet, kom det andre sendebud fra Galilea med klærne flerret, og de overbrakte en lignende melding: 15 «Ptolemais, Tyrus, Sidon og hele Galilea, der andre folkeslag bor, har samlet seg for å gjøre ende på oss,» fortalte de.
16 Da Juda og folket hørte dette, kalte de sammen til et stort møte for å rådslå om hva de skulle gjøre for sine landsmenn som var i nød og ble angrepet av hedningene. 17 Juda sa til sin bror Simeon: «Velg deg ut mannskap, dra av gårde og berg dine landsmenn i Galilea, så skal jeg og min bror Jonatan dra til Gilead.»18 I Judea lot han Josef, sønn av Sakarja, og folkehøvdingen Asarja være igjen sammen med resten av hæren som vaktstyrke, 19 og han gav dem denne ordren: «Dere skal ha ledelsen over folket her; men innlat dere ikke i kamp med hedningene før vi er kommet tilbake.»
20 Simeon fikk tildelt 3 000 mann til hærferden mot Galilea, mens Juda fikk 8 000 mann mot Gilead.
Redningsaksjonene i Galilea og Gilead
21 Simeon marsjerte inn i Galilea og utkjempet mange slag med hedningfolkene. Han slo dem 22 og forfulgte dem helt til byporten i Ptolemais. Av hedningene falt det nærmere 3 000 mann, og han tok bytte fra dem. 23 Så tok han med seg jødene som bodde i Galilea og Arbatta, med koner og barn og alt de eide, og brakte dem til Judea med stor glede.
24 I mellomtiden satte Juda Makkabi og broren Jonatan over Jordan og rykket tre dagsmarsjer fram i ødemarken. 25 Der støtte de på noen nabateere, som kom dem fredelig i møte og fortalte om alt som hadde hendt med landsmennene deres i Gilead: 26 «Mange av dem blir holdt som fanger i Bosra og Beser, i Alema, Kasfor, Maked og Karnajim.» Alt dette er sterkt befestede og store byer. 27 «Men det sitter ogsånoen i de andre byene i Gilead,» fortalte de. «Fienden gjør seg klar til å storme festningene i morgen og nedkjempe og utrydde alle jødene på én dag.»
28 Juda og hæren hans snudde da straks og tok veien gjennom ødemarken til Bosra, inntok byen, drepte alle menn med sverd, plyndret dem for alt de eide, og stakk til sist byen i brann. 29 Så brøt han opp derfra om natten og marsjerte helt til Datema-festningen. 30 Da de så seg omkring ved daggry, fikk de øye på en menneskemengde så stor at den ikke var til å telle, som holdt på å føre fram stormstiger og krigsmaskiner for å innta festningen. Angrepet var alt i gang. 31 Da Juda så at slaget var begynt, og hørte hvordan larmen fra byen steg opp mot himmelen med trompetskrall og høye skrik, 32 sa han til mennene sine: «Slåss for våre landsmenn i dag!»
33 Så rykket de fram i tre kolonner i ryggen på fiendene, mens de blåste i trompetene og ropte høyt i bønn. 34 Men da hæren til Timoteos skjønte at det var Makkabi, la de på flukt for ham, og han tilføyde dem et knusende nederlag. Nærmere 8 000 mann av fienden falt den dagen.
35 Juda bøyde nå av mot Alema, angrep byen og inntok den. Han drepte alle menn, plyndret byen og satte ild på den. 36 Derfra drog han videre og erobret Kasfor, Maked, Beser og de andre byene i Gilead.
1.Macc.6.
Antiokos Epifanes blir syk og dør
Mens kong Antiokos drog gjennom de nordlige provinsene, fikk han høre at det var en by i Persia som hette Elyma’is, som var kjent for sin rikdom på sølv og gull. 2 Templet i byen rommet veldige skatter, gullskjold og brynjer og våpen som var blitt etterlatt der av makedonerkongen Aleksander, sønn av Filip. Han var hellenernes første konge. 3 Antiokos kom og forsøkte å innta byen, men han klarte det ikke, for innbyggerne hadde fått kjennskap til planen hans. 4 De reiste seg til strid mot ham og slo ham på flukt. Nedtrykt og skuffet brøt han opp og trakk seg tilbake til Babylon.
5 I Persia kom en budbærer til ham med melding om at de hærene som hadde rykket inn i Judea, var blitt drevet på flukt. 6 Lysias hadde lagt ut i spissen for en veldig hær, men var blitt slått tilbake av jødene, som hadde styrket sin stilling med våpen, utstyr og mye bytte som de hadde tatt fra hærene de hadde ødelagt. 7 Jødene hadde også revet ned den styggedommen som kongen hadde reist på alteret i Jerusalem. Helligdommen hadde de omgitt med høye murer som før, og likeså kongens by Bet-Sur.
8 Da kongen hørte disse nyhetene, ble han så forferdet og oppskaket at han måtte gå til sengs. Han ble syk av gremmelse over at det ikke hadde gått slik som han hadde planlagt. 9 Han holdt sengen i mange dager, fordi han stadig på ny ble overveldet av det svarteste tungsinn. Til sist skjønte han at det gikk mot døden. 10 Da tilkalte han alle sine Venner og sa til dem: «Jeg får ikke blund på øynene; jeg er nedbrutt i sinnet av bekymring. 11 Jeg har sagt til meg selv: Hvorfor er jeg kommet ut for denne bølgen av ulykker som nå velter over meg? Jeg var da mild og avholdt mens jeg satt med makten? 12 Men nå husker jeg det onde som jeg gjorde i Jerusalem, da jeg tok alle sølv- og gullkarene og sendte folk for å utrydde innbyggerne i Judea uten grunn. 13 Jeg skjønner at det er derfor disse ulykkene har rammet meg. Og nå ligger jeg her med sorgtungt sinn og dør i et fremmed land.»
14 Så kalte han til seg Filip, en av sine Venner, og satte ham over hele riket. 15 Han gav ham kronen, det kongelige skrud og seglringen, for at han skulle ta seg av oppdragelsen av kongens sønn Antiokos og fostre ham til kongsgjerningen. 16 Kong Antiokos døde der, i året 149.
17 Da Lysias fikk vite at kongen var død, gjorde han sønnen Antiokos, som han hadde oppdratt fra han var liten, til konge etter faren, og gav ham navnet Evpator.
Faith and Entropy 