Biletet: Øvstepresten i Jerusalem, med efoden på brystet. Den hadde 12 edelsteiner innsydd, ein for kvar av dei 12 Israels-ættene, så han skulle hugse på dei og representere dei overfor Gud og representere Gud overfor dei. Men på Jesu tid fungerte ikke det lengre.
Trakke ned føregarden og selje folket som slavar? Eller verte Guds eigedomsfolk, fordi Jesus betalte prisen for oss med sitt eige blod, så vi ber dei fruktene som høyrer Guds rike til. Vi vert eit heilagt presteskap og vi spirer og blomstrar i Guds føregardar.
Det var først og fremst jødane sjølve som trakka ned føregarden, så kom dei andre folkeslaga etter. Slik var det på Jesajas si tid og slik var det på Jesu tid. Men no vart det skikkeleg rettargang i Josjafat-dalen (Joel.3). Då viste det seg at det var den «levittiske» øvstepresten som selde jødane som slavar, han var den duglause hyrdingen som gjætte slaktesauene for sauehandlarane (Sak.11). Så nedtrakkinga av føregarden varde til dess Jerusalem og tempelet vart lagt i grus, slik som Jesus profeterte. Men då var det allereie kome eit nytt folk som bar dei fruktene som høyrde Guds rike til. Guds auge fær framleis utover heile jorda, så han med si kraft kan komme den til hjelp som heilhjarta held seg til han. Han ser etter dei som vil spire og blomstre i hans føregardar. Korleis då? Der var det vel berre steingrunn som endåtil vart trakka ned, det var den fysiske realiteten, ja. Men her må vi forstå den symbolske tydinga av at kornet, vintreet og oljetreet skulle spire og gro. Spiren av Isai-stuven skulle då også spire og gro.
Jesus sa han var døra inn til sauene, men dei som var komne før han, hadde klatra over ein annan stad og var tjuvar og røvarar. Men det første Jesus då gjorde, var å sleppe dei ut. Ulven kom for å stele, slakte og lyde, men han var den Gode Hyrdingen, som sette livet til for sauene. Sidan samla han dei igjen og leia dei vidare. Han har bana vegen for oss inn i den himmelske heilagdomen, så ingen kan hindre meg i å gå den, same enten eg er heime med meg sjølv, ute mellom andre. Han har sett framfor meg ei open dør som ingen kan lukke. Han har invitert meg, så eg kan gå inn der, same enten eg er heime med meg sjølv eller ute mellom andre. Han er med meg når eg går ut, så der eg møter andre menneske, kan han også møte dei og der er han i stand til å bygge si kyrkje, sjølv om den ikkje er fysisk synleg. Eg kan så ut Guds Ord til kven som helst. Eg ikkje hindre at fienden sår ugras som veks opp for å kjøve det.
Der er framleis ein motsetnad mellom å spire og gro i Guds føregardar og å trakke dei ned. Men no er eg heime i kjellarstova i gamlehuset på Sunnmøre og søker Gud i einsemda, til samanlikning med Elia som gjekk ut i øydemarka for å be om at det ikkje skulle regne på tre og eit halvt år. Då er det ikkje så lett å komme etter meg for å trakke ned det som spirer og gror i Guds føregardar.
2025.07.12. Laurdag, Kl 20. Maranata Landsstemne, tungetale ved ein mann, tyding ved Håkon Martinsen:
«For jeg er ikke kommet for å trykke ned noen mennesker, men jeg er kommet for å løfte opp. Og jeg vil løfte deg opp på et sted hvor du aldri har vært. Du skal få oppleve og erfare nye sider ved meg, som du bare har hørt om, du har hatt det i drømmer, du har sett det for deg. Men du har aldri følt at du har vært god nok til å nå opp til disse tingene. Men i kveld kan du få lov til å komme, fordi jeg har overøst deg med min friske olje. Derfor så skal du få lov til å springe over murene i kveld. Du skal få lov til å fryde deg og glede deg i meg, som du aldri før har gjort. Og du skal kjenne salvelsen, det bryter hvert eneste åk. Derfor kan du komme, prise mitt navn og søke meg av hele ditt hjerte. Så skal du få kjenne kraften, som jeg innehar, og det er all makt som jeg har. Halleluja.
For ikke kan du klare dette i egen kraft, ikke ved egne gjerninger, ikke ved egne prestasjoner, men når mitt Ord treffer ditt hjerte, når mitt ord fyller opp i din ånd, så skal du få kjenne at du blir en djerv kjempe i mitt rike. Derfor så skal få lov til å erfare at sannelig, den tid heretter, så skal du få se at du bærer mer frukt enn noen gang før. Derfor reiser jeg opp mitt legeme i denne tid. Derfor skal du få kjenne at den profetiske røst, den skal ikke stilne, nei, den skal høres klart og tydelig. Derfor, så skal du bare åpne din munn vidt opp og jeg, Herren, skal fylle den. For jeg vil ta hånd om mitt legeme, for jeg er hodet for mitt legeme, jeg vil legemet ha det godt i alle ting og være ved god helse. Så søk meg, så skal du finne meg. Kall på meg på nødens dag og rop til meg, så skal jeg svare deg. Jeg vil komme og møte deg, jeg vil komme med min miskunnhet, for du vil bli overøst av min friske olje.
For slik har jeg møtt mitt folk oppigjennom, hele veien, jeg ser på dem og jeg ser deres nød, slik som jeg alltid har gjort, så vil jeg stige ned til dem og virke iblant dem. Jeg vil reise deg opp, jeg vil ikke knekke et knekket rør, jeg vil fylle deg, på innsiden, i ditt liv og du skal kjenne ilden ifra himmelen treffe din ånd og du skal gå ut herifra, med ild i ditt hjerte og ild i din barm og forvandlet og nytt sinn, så du ser på fienden med triumf og glede. Halleluja, i Jesu navn.
For jeg er den samme. Slik som jeg har møtt mitt folk, alltid så har jeg møtt opp, alltid så har jeg vert der. Men vær ikke avhengige av mennesker, men bli avhengig av meg. Jeg er Herren din Gud, jeg er signetringen, jeg er den jeg sier meg å være. Det lød ifrå korset, ifra min egen munn, det er fullbrakt. Og det gjelder for deg, det gjelder for din vandring. Det gjelder for din familie, det gjelder for hele nasjonen Norge. Derfor, så sett dine øyne på meg, så skal du få se og erfare at Norge skal oppleve en vind ifrå himmelen. Atter en gang, jeg har ikke glemt Norge, jeg har ikke glemt menigheter, utaskjærs, jeg har ikke glemt bygdene, som kan se forlatte ut. Men jeg kjenner hver kone, jeg kjenner hver mann og enda en gang så skal jeg blåse med min ånde over Norge, som nasjon, sier Herren, den eneste sanne Gud. Halleluja».
1.Pet.2,1 Legg difor av all vondskap, svik og hyklarskap, misunning og baktale, 2 og lengta som nyfødde born etter den ekte, åndelege mjølk, så de kan veksa ved henne til frelsa er nådd. 3 De har då smaka at Herren er god.
4 Kom til han, den levande steinen, som vart vraka av menneske, men er utvald og dyr for Gud. 5 Ver de òg levande steinar som vert oppbygde til eit åndeleg tempel! Ver eit heilagt presteskap og ber fram åndelege offer, som er til hugnad for Gud ved Jesus Kristus. 6 For det heiter i Skrifta:
Sjå, eg legg på Sion ein hjørnestein,
som er utvald og dyrverdig;
den som trur på han,
skal ikkje verta til skammar.
7 Så vert han til ære for dykk som trur. Men for dei som ikkje trur, har den steinen bygningsmennene vraka, vorte hjørnestein, 8 ja, ein støytestein og eit berg til fall. Fordi dei ikkje trur Ordet, snåvar dei – det var dei òg etla til.
9 Men de er ei utvald ætt, eit kongeleg presteskap, eit heilagt folk, eit folk som høyrer Gud til, så de skal forkynna hans storverk, han som kalla dykk ut or mørker til sitt underfulle ljos. 10 Før var de ikkje eit folk, men no er de Guds folk. Før hadde de ikkje fått miskunn, men no har de funne miskunn.
2.Pet.1,16 For det var ikkje oppdikta eventyr vi fór med då vi kunngjorde dykk vår Herre Jesu Kristi makt og kome. Nei, vi var augnevitne som såg hans guddommelege velde. 17 For Gud Fader gav han ære og herlegdom den gongen røysta kom til han frå høgste herlegdomen: «Dette er Son min, han som eg elskar, han som eg har hugnad i.» 18 Vi høyrde sjølve denne røysta koma frå himmelen, då vi var saman med han på det heilage fjellet.
19 Difor står profetordet dess fastare for oss. Og dette ordet gjer de vel i å akta på; det er eit ljos som skin på ein mørk stad, til dagen strålar fram og morgonstjerna går opp i hjarto dykkar.
20 Men framom alt skal de vita at ingen kan tyda eit profetord i Skrifta på eiga hand. 21 For aldri er noko profetord framkome ved menneskevilje; men drivne av Den Heilage Ande tala menneske ord frå Gud.
Aleksander den store og Antiokus 4. Epifanes.
Aleksander den Store er det ellevte hornet på det fjerde dyret i Dan.7.
Dan.7,8 Då eg såg vel på horna, fekk eg auga på eit anna lite horn som skaut opp mellom dei. Og tre av dei andre horna vart opprykte, så det kunne få rom. Dette hornet hadde augo som eit menneske og ein munn som tala store ord.
Aleksander den store var opplærd av Aristoteles, så han kjende godt til gresk filosofi og mest truleg var han då aristotelikar. Dette høver med at hornet hadde augo som eit menneske, han hadde innsikt altså og han såg seg føre og så tala han med store ord, ja, filosofien er store ord.
I Dan.8 er det profetert om krigane mellom Persia og Hellas, veren er kongane i Media og Persia, dei vart samla i storriket Persia. Bukken med eitt horn er Hellas og hornet er Aleksander den Store. Han døde forholdsvis ung; så hornet datt av, i staden kom der fire horn, riket vart delt i fire. Frå eitt av desse horna voks det opp eit lite horn som vart kjempestort.
Dan.8,8 Bukken fekk stor makt. Men nett då han var på det sterkaste, vart det store hornet avbrote, og det voks opp fire andre horn i staden, eitt for kvar av dei fire himmelretningane. 9 Frå eitt av desse skaut det fram eit nytt lite horn. Det voks seg større og større, mot sør og mot aust og mot det fagre landet. 10 Det voks heilt opp til himmelhæren, og det kasta nokre av denne hæren og av stjernene ned på jorda og trakka på dei. 11 Jamvel mot hovdingen over hæren briska det seg. Det tok frå han det daglege offeret, og staden der heilagdomen hans står, vart vanæra. 12 Det reiste seg mot Gud og skipa til ei gudsdyrking i strid med det daglege offeret. Hornet kasta sanninga til jorda, og det hadde lukka med seg i alt det tok seg føre.
13 Så høyrde eg ein av dei heilage tala, og ein annan heilag spurde han som tala: «Kor lenge gjeld synet om det daglege offeret og den øydeleggjande synda, og kor lenge skal heilagdom og gudsdyrking gjevast over til nedtrakking?» 14 Han sa til meg: «Til dess det har gått to tusen tre hundre kveldar og morgonar. Då skal heilagdomen få att sin rett.»
15 Då eg, Daniel, hadde hatt dette synet og freista å skjøna det, stod det brått framfor meg ein skapnad som såg ut som ein mann. 16 Og over Ulai høyrde eg ei menneskerøyst som ropa: «Gabriel, forklar synet for denne mannen!» 17 Så kom han bort til den staden der eg stod, og då han kom, vart eg redd og kasta meg ned med andletet mot jorda. Han sa til meg: «Høyr, menneske! For synet gjeld endetida.» 18 Medan han tala til meg, låg eg sanselaus med andletet mot jorda. Men han tok i meg, reiste meg opp 19 og sa:
«No vil eg la deg få vita kva som skal henda når det lid til endes med vreiden; for synet gjeld endetida. 20 Veren du såg, den som hadde to horn, er kongane i Media og Persia. 21 Den raggete bukken er kongen i Javan. Det store hornet han hadde i skallen, er den fyrste kongen. 22 Når dette hornet vart avbrote, og det voks opp fire andre i staden, tyder det at det skal koma fire kongerike av folket hans, men dei skal ikkje ha same kraft som han. 23 Ved slutten av herredømet deira, når brotsmennene har fylt syndemålet sitt, skal det stå fram ein konge med hardt andlet og sleip tunge. 24 Han skal få stor makt, men ikkje ved eiga kraft. Han skal gjera uhyggjeleg skade og ha lukka med seg i det han tek seg føre. Han skal gjera ende på mektige menn og folket av dei heilage. 25 Fordi han er klok, skal svikarferda lukkast for han. Han skal vera stor i eigne tankar og rydja ut mange når dei minst ventar det. Han skal reisa seg mot hovdingen over hovdingane og verta knust, men ikkje ved menneskehand. 26 Det er sant, dette synet om kveldar og morgonar som her er fortalt. Du skal gøyma på synet, for det peikar langt fram i tida.»
At hornet vart så stort og mektig kan vi forstå utifrå antikk filosofi og religion, Antiokus 4. Epifanes kravde at folket i rike hans skulle dyrke Zevs, dermed er det religion og ei åndsmakt som ikkje er av Gud, det høver med Antikrist. Men ordet Antikrist er brukt berre i Johannes sine brev og eg meinar vi skal vere nøyaktige med å bruke det berre slik han brukte det.
Jerusalem skulle ligge i grus i 70 år.
Daniel visste om Jeremias sin profeti om at Jerusalem skulle ligge i røys i 70 år, så når tida nærma seg gjekk han inn i bøn. Men i følgje Jesajas skulle dei få komme attende til landet sitt ved persarkongen Kyros og det hadde allereie skjett.
Dan.9,1 I det fyrste året Dareios, son til Xerxes, var konge – han var av medisk ætt og hadde vorte konge over kaldearriket – 2 i det fyrste styringsåret hans granska eg, Daniel, i bøkene og la merke til kor lenge Jerusalem etter Herrens ord til profeten Jeremia skulle liggja i røys; det var sytti år. 3 Då vende eg meg til Herren Gud og ville søkja han i audmjuk bøn. Eg fasta, kledde meg i botsdrakt og strøydde støv på hovudet.
I Dan.9 er det seinare tale om 70 veker og det er lengre tid enn 70 år, så vi kan tenke oss at det er 70 årsveker, 70 sabbatsår. Det har vi ein god grunn til, for dei skulle vere bortførde til dess landet fekk ta tilbake sabbatsåra sine. Så vil eg sjå på korleis det passar med rekneskapet.
Jes.45,1 Så seier Herren
til den han har salva,
til Kyros, som eg held i hans høgre hand
for å tvinga folkeslag under han,
løysa beltet av kongar
og opna dører for han,
så ingen port skal vera stengd.
2 Eg vil gå føre deg.
Bakkar vil eg jamna,
bronsedører vil eg sprengja,
og jernbommar vil eg slå sund.
3 Eg vil gje deg skattar, dulde i mørkret,
og rikdomar, gøymde på løynlege stader,
så du skal vita at eg er Herren,
Israels Gud, som har kalla deg på namn.
4 For min tenar Jakobs skuld,
for Israel, min utvalde,
har eg kalla deg og gjeve deg eit ærenamn,
endå du ikkje kjende meg.
……
11 Så seier Herren, Israels Heilage,
han som skaper dei ting som kjem:
Kvi spør de meg om mine søner,
kvi seier de meg kva eg skal gjera?
12 Det var eg som laga jorda
og skapte menneske der.
Eg spente ut himmelen med mine hender,
og heile hans hær baud eg ut.
13 I rettferd har eg vekt ein mann
og jamna alle hans vegar.
Han skal byggja min by
og senda heim mitt bortførte folk
utan vederlag, utan betaling,
seier Herren, Allhærs Gud.
Jer.25,8 Difor, seier Herren, Allhærs Gud: Fordi de ikkje høyrde på mine ord, 9 sender eg bod og hentar alle folkeættene i nord og babylonarkongen Nebukadnesar, tenaren min, seier Herren. Eg lèt dei koma over dette landet og alle som bur her, og over alle folkeslaga rundt ikring. Eg bannstøyter dei og gjer dei til skræmsel og spott og til ei evig vanære. 10 Eg gjer ende på fagnadrop og glederop mellom dei, på røyst av brudgom og røyst av brur, på handkverndur og lampeljos. 11 Heile dette landet skal verta ei audn og ei øydemark, og folkeslaga her skal træla under babylonarkongen i sytti år.
12 Men når sytti år er lidne, vil eg krevja kongen i Babylonia og heile folket der til rekneskap for deira misgjerning, lyder ordet frå Herren. Og eg vil straffa Kaldearlandet og gjera det til ei audn for alltid. 13 Alt eg har sagt om dette landet, lèt eg koma over det – alt som er skrive i denne boka, det som Jeremia har forkynt mot alle folkeslaga. 14 For dei òg må træla under mektige folk og store kongar. Såleis løner eg dei for deira ferd og deira gjerningar.
Jeremias profeterte at det skulle gå 70 år frå Jerusalems fall til Babylonias fall, då jødane skulle få vende heim til landet sitt. Korleis passar det med historia?
Jerusalem fall i 587 f.Kr. I følgje Jeremias skulle dei då få komme attende til landet sitt i 517 f.Kr. Dette har eg frå appendiks i Bibelselskapet sin oversetting av 1978/85. Men er det eit merkeår i Israels historie då? Kyros var konge i Persia 559-529 f.Kr. 587-559 = 28, 28 år er 4 sabbatsår. 587-529 = 58, 58 år er over 8 sabbatsår.
I følge Biblex var dette i 538 f.Kr. Babylonarane hadde i praksis styrt Judea sidan sigeren ved Karkamish i 605 f.Kr, 67 år sidan altså, så tida nærma seg. Men i følge leksikonet var dette medan Kyros var konge.
I leksikonet (SNL) kan vi lese om Kyros, sitat frå https://snl.no/Kyros_2._den_store
Kyros 2. den store var konge av Persia fra cirka 559–530 fvt. Han tilhørte den persiske fyrsteslekten akemenidene, og var opprinnelig fyrste av Anshan i Elam. Han regnes som grunnleggeren av det persiske verdensriket.
Ifølge den greske historieskiveren Herodot vant han i 550 fvt. over sin lensherre, mederkongen Astyages og inntok hans residens Ekbatana. Støttet til en vel rustet og ledet hær erobret han storparten av Iran og underla seg Lydia i kamp med Kroisos 546 fvt.. Han tok Babylon i år 539 fvt., men skal ha latt Marduk-kulten fortsette som før. Kyros falt 530 fvt. i strid med et folk i Turkestan og ble begravd i Pasargadae i Persis.
Kyros’ toleranse overfor fremmede religioner, et klart politisk trekk, er særlig kjent fra tekstene i Det gamle testamentet og Tanakh, der det fortelles om hvordan han gav jødene tillatelse og hjelp til å vende tilbake fra eksilet i Babylon. Han skal også ha gitt dem midler til å gjenoppbygge tempelet i Jerusalem som var ødelagt av Nebukadnesar 2 i 586 fvt. (Esras bok 1).
SITAT SLUTT.
Jeremias rekna 70 år frå Jerusalems fall til Babylonias fall. Babylonia fall i 539, då skulle Jerusalems fall ha vore i 609.
Meir ifrå leksikonet, sitat frå https://snl.no/Jerusalems_historie :
Etter babylonernes erobring av byen i 586 fvt. lå den i ruiner og hadde få innbyggere. Men da kong Kyros 2 i 538 fvt. tillot jødene å vende hjem, økte innbyggertallet igjen. Både antallet bortførte og antallet hjemvendte er omstridt. Siden det er kjent at en stor del av de bortførte ble igjen i Babylonia, regner man med at Jerusalem, under perserne, kun var en mindre provinsby, konsentrert rundt tempelet. Utgravninger viser at befolkningen kan ha vært mellom to og tre tusen. Det gjenreiste tempelet ble innviet i 515 fvt., og later til å ha vært langt enklere enn det opprinnelige.
SITAT SLUTT
Då gjekk det altså 71 år frå Jerusalem vart lagt i grus til tempelet var bygt oppatt. Men dei må då ha brukt meir enn eit år på det.
Men i følge Dan.9,1.. var dette medan Dareios 1, som til Xerxes var konge. Så kan vi gå til leksikonet igjen, sitat frå https://snl.no/Dareios_1. :
Dareios 1. var konge av Persia fra cirka 521 til 485 fvt. Både som kriger og statsmann regnes Dareios 1 som en av det gamle Midtøstensbetydeligste herskere. Han førte krig mot forskjellige opprørere, blant annet i Babylon. Etter å ha nedkjempet opprøret la han under seg hele det akemenidiske imperiet, som strakk seg fra Det gamle Egypt til Indus.
Dareios 1. tilhørte en annen gren av akemenidenes slekt enn forgjengerne Kambyses 2. og Kyros 2., og var ikke den mest naturlige tronfølgeren. Beretningen om hvordan han kom til makten er hugget inn i en klippe i Behistun på veien mellom Babylon og Hamadan. Historien har også funnet veien inn i den greske historieskriveren Herodots verk «Historien».
Dareios valgte den gamle elamittiske byen Susa som sin nye hovedstad og lot bygge et nytt stort palass der. Han bygget også store byggverk i andre byer, ikke minst i Persepolis.
I følge leksikonet fall Jerusalem i 586 f.Kr, så i 516 hadde det gått 70 år og så vart tempelet innvia eitt år etter.
Historia om det andre tempelet.
Jesus reinsa tempelet og så sa han at dei kunne berre rive det ned, så skulle han reise det igjen på tre dagar.
Joh.2,1 Det leid no til påskehelga åt jødane, og Jesus fór opp til Jerusalem. 14 På tempelplassen såg han dei som selde oksar, sauer og duer, og pengevekslarane som sat der. 15 Då laga han seg ei svepe av reip og dreiv dei alle ut or heilagdomen, og sauene og oksane med. Pengane åt pengevekslarane kasta han utover og velte borda deira, 16 og til dei som selde duer, sa han: «Bort med dette! Gjer ikkje huset åt Far min til ein marknad!» 17 Då kom læresveinane hans i hug at det står skrive: Brennhug for ditt hus kjem til å eta meg opp.
18 Då tok jødane til ords og spurde han: «Kan du syna oss eit teikn på at du har rett til å gjera dette?» 19 Jesus svara: «Riv ned dette templet, og eg skal reisa det opp att på tre dagar.» 20 Då sa jødane: «I førtiseks år har dei bygt på dette templet, og du vil reisa det opp att på tre dagar?» 21 Men det templet han tala om, var lekamen hans. 22 Då han hadde stått opp frå dei døde, kom læresveinane hans i hug at han hadde sagt dette, og dei trudde Skrifta og det ordet Jesus hadde sagt.
Dei hadde bygt på det i 46 år og så innvia dei det i 515 f.Kr. Dei starta bygginga tidlegast i 539, så då brukte dei 24 år. Men så vart det ombygt ved Herodes, når han døde i år 4 f.Kr, hadde dei bygt på det i 16 år, men det var ikkje ferdig. Dei var ferdige med å pryde tempelet rett før den første jødisk-romerske krig i 66 e.Kr.
Vi kan lese om det andre tempelet her, sitat frå https://snl.no/tempelet_i_Jerusalem :
Etter at perserkongen Kyros 2 erobret Babylon i 539 fvt., fikk både jødene og andre bortførte befolkningsgrupper tillatelse til å vende tilbake til sine hjemland. Jødene skal også ha fått de røvede kultgjenstandene fra det første tempelet tilbake (Esra kapittel 1, vers 7–11). Ifølge bibeltekstene ble det også sendt administratorer for å organisere gjenoppbyggingen av både byen Jerusalem og dens tempel. Det nye tempelet ble innviet cirka 515 fvt. I jødisk tradisjon kalles dette for Det andre tempelet.
Vi har forholdsvis få opplysninger om tempelets konstruksjon eller nøyaktige plassering og utforming. Paktens ark som skal ha inneholdt lovtavlene fra Sinai, var blitt borte, og det var derfor ingen slik paktkiste i det nye tempelet. Dette nye tempelet skal også ha vært en langt enklere konstruksjon enn det første. Jerusalem var nå en liten tempelstat under persisk herredømme (Jehud). I motsetning til tidligere, da kongen hadde hatt sitt palass ved siden av tempelet, var prestene nå eneansvarlige for kulten.
På 400-tallet fvt., under Esra og Nehemja, ble tempelkulten organisert på nytt. Landets jødiske befolkning ble undervist i jødisk lov og tradisjon, og lesing fra de hellige tekstene (Toraen) ble stadig viktigere. Jerusalem skulle nå være hele det jødiske folkets religiøse sentrum.
Det bodde nå jøder både i Mesopotamia og Egypt, og vi vet at det i perioder også eksisterte mindre templer der (blant annet på Elefantineøya i Øvre Egypt på 500- og 400-tallet og i Leontopolis nær dagens Kairo cirka 200 fvt.). Utgravninger har vist at det i tillegg eksisterte et tempel på Gerizimfjellet i det tidligere Samaria på denne tiden. Dette ble senere samaritanernes tempel. Innenfor jødisk tradisjon er det imidlertid tempelet i Jerusalem som er knyttet til ritualer, bønner og fremtidshåp.
MakkabeerneSelevkos 4. sendte Heliodorus for å røve skattene fra tempelet (2. Makkabeerbok 3, 21–28).
……..
Aleksander den stores erobringer i Midtøsten (334–323 fvt.) hadde i første omgang liten innflytelse på tempelkulten i Jerusalem. Dette endret seg under hans etterfølgere. Etter hvert oppsto det et hellenistisk parti i Jerusalem som mente det var mulig å skille mellom tempelkulten og kulturen forøvrig. Mange av tilhengerne tilhørte presteskapet og overklassen, og var interessert i å opprette hellenistiske institusjoner, som blant annet idrettsplasser og teatre.
Så lenge Juda lå under ptolemeerne forble ting fredelige og tempelkjuten fortsatte som før. Men da de gresk-syriske selevkidenefikk herredømme i landet ble situasjonen tilspisset. I 169 fvt. ble tempelet plyndret av den selevkidiske herskeren Antiochus IV Epifanes. I 167 fvt. ble alteret i tempelet skjendet, og tempelet omgjort til kultsentrum for den greske guden Zevs. Dette førte til makkabeer-oppstanden, en frigjøringskrig som varte i nesten 25 år. Allerede høsten 164 fvt. ble tempelet gjenerobret og gjeninnviet den 25. i måneden kislev. Dette feires hvert år under den jødiske festen hanukka.
Herodes’ tempelVi vet lite om hvordan tempelet så ut i århundrene etter eksilet. De fleste bilder og rekonstruksjoner av tempelet i Jerusalem baserer seg på beskrivelsene av hvordan det så ut etter Herodes den storesstorstilte ombygging. Utbyggingen ble påbegynt allerede rundt år 20 fvt. og fortsatte etter kongens død i år 4 fvt. Hans bestrebelser for å gjøre Jerusalems tempel til datidens meste praktfulle bygning kan skyldes et ønske om å fremstå som jødenes legitime konge. Herodes’ tempel omtales fremdeles som «Det andre tempelet», til tross for at det nok dreide seg om en helt ny bygning.
For å få nok plass til det «nye» store tempelet ble den gamle tempelplassen kraftig utvidet med massive støttemurer. Den vestlige delen av denne utgjør i dag jødedommens helligste sted, Vestmuren(Klagemuren). Tempelet skal ifølge tradisjonen ha blitt reist på det tidligere tempelets grunnmurer, men det hersker fremdeles ikke faglig enighet om dette tempelets nøyaktige plassering. En vanlig oppfatning er at tempelets innerste rom, det «aller helligste», lå plassert der Klippedomen ligger i dag, men andre områder av tempelplassen blir også foreslått. Tempelet hadde flere store forgårder, der tilgangen var bestemt av forskjellige renhetslover. Ifølge rabbinsk tradisjon holdt den religiøse domstolen, sanhedrin, til i en av disse.
Selve tempelbyggets «aller helligste» var fremdeles tempelets helligste sted og tilgjengelig kun for ypperstepresten. Den offisielle kulten ble foretatt av prester og levitter. De siste tjente også som sangere, siden kulten var ledsaget av både sang og musikk. Representanter for vanlige folk fra landets forskjellige distrikter var også til stede i tempelet. Tjenesten gikk på omgang og var delt inn i 24 vakter. Det ble ofret hver dag, også på sabbaten og helligdagene. I det andre tempelets tid var også lesing fra Toraen, bønner og velsignelser en del av tempelkulten.
Den jødiske forfatteren Flavius Josefus (37–100 evt.), som hadde sett tempelet, forteller at dets yttervegger var dekket med plater av gull som lyste i solen. Utsmykkingen skal først ha vært helt ferdig i årene rett før den første jødiske krig mot romerne, som startet i år 66 evt. I slutten av august år 70 evt. stormet romerne tempelets «aller helligste», og den niende dagen i den jødiske måneden av gikk tempelet opp i flammer og tempelkulten opphørte. Denne dagen, tisha be-av, markeres hvert år gjennom en 24 timer lang faste- og sørgedag.
Tempelets kultgjenstander ble brakt til Roma. Den store tempellysestaken er avbildet på triumfbuen på Forum Romanum.
70 veker som varer lengre enn 70 år, er det sabbatsår? Dan.9.
I Dan.9 er det vidare tale om 70 veker som er lengre tid enn 70 år, er det sabbatsår?
Dan.9,20 Medan eg endå tala og bad og sanna mi eiga synd og synda åt Israel, folket mitt, og bar fram for Herren min Gud ei inderleg bøn for min Guds heilage fjell, 21 ja, medan eg endå heldt på å be, kom Gabriel, den mannen eg før hadde sett i synet, og flaug heilt bort til meg. Det var på den tid kveldsofferet skulle berast fram. 22 Han ville læra meg og sa: «Daniel, no er eg komen og vil gje deg fullt skjøn. 23 Då du tok til å be, gjekk det ut eit ord, og eg er komen og vil kunngjera deg det; for du er elska av Gud. Så merk deg ordet og gjev akt på synet!
24 Sytti veker er fastsette
for ditt folk og din heilage by
før vondskapen har nått sitt mål,
før synda tek slutt.
Då vert skulda utstroken,
det kjem ei evig rettferd,
det profetane såg, vert stadfest,
og Det høgheilage vert salva.
25 Du skal vita og skjøna: Frå den tid det ordet gjekk ut at folket frå Jerusalem skulle førast attende og byen byggjast opp att, og til det kjem ein som er salva, ein fyrste, skal det gå sju veker. I 62 veker skal så byen stå der atterreist og oppattbygd med gater og vollgraver. Men tidene skal vera harde. 26 Etter desse 62 vekene skal den salvevigde rydjast or vegen og ikkje meir vera til.
Byen og heilagdomen skal øydeleggjast
av hæren åt ein fyrste som kjem.
Han skal enda sine dagar i ein flaum.
Den fastsette øydelegging
skal vara til krigen er slutt.
27 Éi veke gjer han pakta tung for mange,
midt i veka gjer han ende
på slaktoffer og grødeoffer.
På styggedoms venger
kjem det ein som herjar,
heilt til den fastsette øydelegging
strøymer ned over øydaren sjølv.»
70 sabbatsår frå 450 f.Kr?
I følge Biblex er det mange som har prøvt å tolke vers 24-27, men det er framleis vanskeleg å forstå. 70 veker må vere årsveker. Men tida frå befalinga om å bygge oppatt Jerusalem fram til Jesus byrja si gjerning (v.25), er svært nær 7+62 = 69 års-veker, 69*7 = 483, 483 år altså. I følgje leksikonet var Jesus omlag 30 år når han byrja si forkynnar-gjerning og vart krossfesta i år 30 e.Kr, så det ser ut som dei meinar han vart fødd tre år tidlegare enn kva dei frøst hadde rekna med. Befalinga som gjekk ut, måtte då ha skjett omlag i år 450 f.Kr. og då var Artaxerxes 1 konge i Persia (464-425 f.Kr).
Vers 26 ser ut til å handle om at Jesus vart forkasta og at byen vart lagt i grus i år 70. men kven som vert omtala i vers 27 er uklart.
Sitat frå https://snl.no/Artaxerxes_1. :
Artaxerxes 1. var konge av det gamle Perserriket fra cirka 464 fvt. til 425 fvt. Han var sønn av Xerxes 1.
Under Artaxerxes spores de første tegn til det persiske rikes forfall. Det gamle Egypt, som var lagt under Perserriket under Kambyses 2., gjorde opprør mot det persiske styret, men opprøret ble slått ned. Artaxerxes 1. ble etterfulgt av to sønner, som begge ble myrdet samme år. Kongemakten ble deretter overtatt av sønnen Ochus, som tok navnet Dareios 2.
Artaxerxes 1. er omtalt flere steder i både Esras bok og Nehemjas bok i Det gamle Testamentet og Tanakh. Han skal ha vært den perserkongen som lot Nehemja reise til Jerusalem for å forestå gjenoppbyggingen av byen Jerusalem og organiseringen av det sivile livet i landet (Nehemja 2–7).
SITAT SLUTT.
Esra.7,11 Dette er ei avskrift av brevet frå kong Artaxerxes til presten Esra, den skriftlærde, som var kunnig i dei bod og føreskrifter som Herren har gjeve Israel:
12 «Artaxerxes, kongen over kongane, til presten Esra, den skriftlærde, som er kunnig i lova åt Gud i himmelen.
13 Dette påbodet gjev eg: Alle israelittar, prestar og levittar i kongeriket mitt som vil fara til Jerusalem, kan fylgja deg. 14 For kongen og dei sju rådgjevarane hans sender deg til Judea og Jerusalem. Der skal du røkja etter om tilhøva er i samsvar med lova åt din Gud, som du har hjå deg. 15 Du skal ta med deg sølvet og gullet som kongen og rådgjevarane hans gjev til Israels Gud, han som har bustaden sin i Jerusalem. 16 Du skal òg ta med deg alt sølvet og gullet som du får i provinsen Babylon, og dei gåvene som folket og prestane gjev til huset åt sin Gud i Jerusalem.
Men den salvevigde skulle då komme etter 7 årsveker, 49 år altså, omlag 401 f.Kr. Kven skulle det vere? Etter dette skulle byen ligg attreist i 62 veker. Men dette kjem då heilt på etterskudd. Då skulle den salvevigde rydjast ut og ikkje lengre vera til. Men det var først då Jesus stod fram og så vart han hendretta etter omlag tre år. Og så stod han oppatt frå dei døde, så då eksisterer han like vel. Og så gjekk det 40 år til, før byen vart lagt i grus. Nei, dette heng ikkje på greip.
70 sabbatsår frå Jerusalems fall i 586 f.Kr.
Men Daniel visste om Jeremias sin profeti om at dert skulle gå 70 år før dei fekk komme heim att til landet sitt, frå byen vart lagt i grus og til dess Babylonia avart lagt i grus, så dei fekk kome attende. No var tida snart ute, så han byrja å be om det og Herrens engel kom for å gi han svar. Sju sabbatsår er tida til frigjeringsåret, dersom vi reknar det frå Jerusalem vart lagt i grus, i 586 f.Kr, kjem vi til 537 f.Kr og Kyros 2 erobra Babylonia i 539 f.Kr. Og Kyros 2 er den einaste heidningen som Gud har kalla for sin salvevigde i den gamle pakt . Dette vart avgjerande for at jødane fekk fare attende til lendet sitt og byrje å bygg oppatt tempelet. Reknar vi 62 årsveker til, 434 år, kjem vi til 103 f.Kr. Er det noko spesielt med det årstalet då? Ja, faktisk, sitat frå https://snl.no/Det_gamle_Israel :
Etter 332 fvt. erobret Aleksander den store hele området. Landet kom etter hans død inn i den hellenistiske interessesfære og ble senere et stridsområde mellom ptolemeerne (i Egypt) og selevkidene (i Syria). Selevkidekongen Antiokhos 4. Epifanes (regjerte 175–164 fvt.) forsøkte med alle midler å hellenisere jødene, blant annet gjennom å reise en statue for guden Zevs i tempelet i Jerusalem og forby jødiske skikker, som omskjæring (brit mila) av guttebarn.
I 167 fvt. startet presten Mattatias og hans fem sønner en jødisk oppstand som skulle vare i flere år. De nedstammet fra en gammel presteslekt kalt hasmoneerne. I 175 fvt. gjenerobret Juda Makkabeerenbyen Jerusalem og lot det helleniserte tempelet rense og gjeninnvie i 164. Til minne om dette feires fremdeles tempelinnvielsesfesten, hanukka, den 25. kislev (november/desember).
Den siste gjenlevende av brødrene ble av en jødisk forsamling valgt til yppersteprest «for evig», noe som stred mot gamle regler om at ypperstepresten skulle tilhøre sadokidenes ætt. Valget av en hasmoneer vakte derfor motstand hos mange. Hasmoneerne (makkabeerne) utgjorde etter hvert et familiedynasti av konger og yppersteprester som styrte et stadig større Judea. I 142 fvt. ble det opprettet en selvstendig jødisk stat.
Aleksander Janneus (Jannai) (103–76 fvt.) ble den første som utnevnte seg selv til konge, og som styrte et område som omfattet hele Palestina fra Middelhavet i vest til høylandet øst for Jordanelven, fra Golan i nord til Edom i sør. Etter hans død overtok hans kone, Salome Aleksandra (139–67 fvt.), som regjerende dronning. Hennes regjeringstid regnes som den siste fredelige tiden i landet.
Men nabateerne beholdt kontroll over Amman og Petra (nabateernes hovedstad). Edoms befolkning ble erobret og befolkningen konverterte til jødedommen.
SITAT SLUTT.
Profeten Esekiel hadde profetert om kva som skulle vere fyrstens oppgåve i tempelet, Esekiel.46, så då skulle det vere heilt klart at han skulle ha ei heilt anna oppgåve enn øvstepresten. Dersom øvstepresten vart salva til si teneste, så kunne vel nokon annan verte salva til kong, men kven skulle det vere då?
I dommartida hadde dei ingen konge, men så ville dei ha seg ein konge, slik som dei andre folka. Gud svarde Samuel at han var kongen deira, men når dei ville ha seg ein konge slik som dei andre folka, vart det ein annan slags konge, så han let dei først få seg ein slik konge som dei ville ha, det starta bra, men så gjekk det dårleg, Gud vraka han og let Samuel gi dei ein slik konge som han ville ha, David. Var ein mann etter Guds hjerte og Gud let Samuel salve han til konge i staden for Saul. Og David profeterte om Messias, Guds Son, som sin konge.
No hadde dei fått seg ein øvsteprest om ikkje var av den rett ætta og så ville han vere konge også. Som om dei ikkje visste det sjølve at Gud var kongen deira, men avviste han. Dermed låg det allereie i korta, at når Gud sende Jesus Kristus til dei, så avviste dei ha. Slik sett var det som om den 69. sabbatsveka byrja allereie då.
I Dan.9,25 vart det sagt: «Frå den tid det ordet gjekk ut at folket frå Jerusalem skulle førast attende og byen byggjast opp att», det kan forståast som då Jeremias fekk profetien om at Jerusalem skulle byggast opp att, han fekk den profetien samtidig som han profeterte om at byen skulle leggast i grus. Eg veit ikkje kor lenge det gjekk før det skjedde, men det synest vere rett å rekne frå då byen vart lagt i grus, for det handlar om kor lenge dei skulle vere bortførde. Først kom det sju veker som vi kan forstå som sabbatsår, sidan dei hadde vore bortførde desse åra høvde det med teljinga av kor mange sabbatsår dei hadde å ta igjen, men sidan mange av dei no var komne attende, er det ikkje sikkert år-teljingina høvde med teljinga av kor mange sabbarsår dei fortsatt hadde å ta igjen. Det var Guds rekneskap, heilt fram til rekneskapets time. Det vekar framleis litt søkt men, men det synest vere den beste forklaringa vi har.
Vi kan tolke det slik at dei må ta att 70 sabbatsår, sidan dei hadde vore bortførde i 49 år, høvde det med at dei hadde teke att 7 sabbatsår. Gud hadde salva Kyros til konge, han let Israels-folket fare heim att til landet sitt, det same gjaldt die andre folka. Soleis er han eit førebilete på Kristus og hans evangelium som skulle forkynnast for alle folkeslag. Tempelet skulle byggast opp att, Serubabel var salva til byggherre og Josva var salva til øvsteprest. Dette var førebilete på det som skulle koma seinare.
Sak.3,8 Høyr no, Josva, øvsteprest!
Du og embetsbrørne dine,
som sit framføre deg,
de er varselsmenn.
For sjå, eg lèt min tenar Renning koma.
9 Ja, på den steinen eg har lagt framfor Josva,
på denne eine steinen med sju augo
ritar eg den innskrift som skal stå,
lyder ordet frå Herren, Allhærs Gud.
På ein einaste dag vil eg ta bort
den skuld som kviler på dette landet.
10 Den dagen, lyder ordet frå Herren, Allhærs Gud,
skal de be kvarandre til gjestebod
under vintre og fikentre.
Jesus var det Guds Lam som bar bort verda si synd, det var ved at han døde i staden for oss. Då gjorde han soning for sabbatsåra også, så den skulda også vart teken bort. Rekneskapet går opp, slik som det er sagt her, men det er Guds rekneskap og det treng ikkje vere sameleis som når vi tel år og reknar dei i hop. I følgje Dan.9,24 skulle det gå 70 veker til denne evige rettferda skulle koma. Jesu kropp var det tempelet som då vart lagt i grus, men som han reiste oppatt på tre dagar. Han kyrkje er det nye tempelet og der er det høgheilage salva.
«Men så går han tilbake i tid og byrjar å snakke om den siste veka, veke 69 og seier:
Dan.9,26 Etter desse 62 vekene skal den salvevigde rydjast or vegen og ikkje meir vera til.
Byen og heilagdomen skal øydeleggjast
av hæren åt ein fyrste som kjem.
Han skal enda sine dagar i ein flaum.
Den fastsette øydelegging
skal vara til krigen er slutt.
27 Éi veke gjer han pakta tung for mange,
midt i veka gjer han ende
på slaktoffer og grødeoffer.
På styggedoms venger
kjem det ein som herjar,
heilt til den fastsette øydelegging
strøymer ned over øydaren sjølv.»
Då må dette vere noko som skjer før Jesus vert krossfesta. Kva slags pakt er det snakk om? Den gamle pakta, men han gjer den tung ved å legge til menneske bod, det var nettopp det farisearane og dei skriftlærde gjorde.
I Maccabeartida gjorde presteskapet i Jerusalem avtale med romarane, for å få hjelp mot Antiokus 4 Epifanes og seinare herskarar i Selevkide-riket, så dei måtte godta den siste av maccabearbrørne, Simeon Maccabee som øvstreprest og høvding i Israel. Så det vart til at dei prøvde å fine seg innatt med avtale dei også. Det kan verke som vi vart ferdige med Antiokus 4. Epifanes og Selevkideriket i Dan.8, så her er det tale om Romarriket, men åndsmakta i Dan.8 er vi nok ikkje ferdige med. Vi kan forstå det slik at den gamle pakt vart gjort tyngre gjennom avtala maccabearane hadde gjort med romarane. Det vart tydeleg ved ombyggina av tempelet til Herodes tempel. Salomos tempel var pynta med gull på innsida, men dette tempelet vart no pynta med gull på utsida. Og kva var det Gud hadde sagt om det gjennom profeten Haggai?
Haggai.2,1 Den 21. dagen i den sjuande månaden kom Herrens ord ved profeten Haggai, og det lydde så: 2 Sei til Serubabel Sjealtielsson, statthaldaren i Juda, og til Josva Jehosadaksson, øvstepresten, og til dei som er att av folket:
3 Er det enno nokon att av dykk som har sett kor herleg dette huset var før? Og kva tykkjer de om det no? Ser det ikkje smått ut?
4 Men no, ver frimodig og sterk, Serubabel!
lyder ordet frå Herren.
Ver frimodig, Josva Jehosadaksson,
du øvsteprest!
Ver frimodig, alt folket i landet!
lyder ordet frå Herren.
Gå og arbeid, for eg er med dykk!
lyder ordet frå Herren, Allhærs Gud.
5 Den lovnaden gav eg dykk
då de drog ut or Egypt.
Og min Ande bur imellom dykk.
Ver ikkje redde!
6 For så seier Herren, Allhærs Gud:
Endå ein gong, om ei lita stund,
vil eg skaka himmel og jord,
havet og det turre land.
7 Eg skjek alle folkeslag,
så skattane deira kjem hit.
Og eg fyller dette huset med herlegdom,
seier Herren, Allhærs Gud.
8 Sølvet er mitt, og gullet er mitt,
lyder ordet frå Herren, Allhærs Gud.
9 Dette nye huset skal verta
herlegare enn det førre,
seier Herren, Allhærs Gud.
På denne staden vil eg gje fred,
lyder ordet frå Herren, Allhærs Gud.
Men både gullet og sølvet har symbolsk tyding, forstod dei seg på det? Gullet er symbol for trua og Salomos tempel var kledd med gull på innsida, soleis symboliserte det å tru med hjertet, du skal vara hjartet ditt framfor alt det du vaktar for livet går ut ifrå det. Men farisearane og dei skriftlærde var mest opptekne av der som viste på utsida. Heilaggjeringa er som å smelte stein for å skilje ut sølvet og ta vare på det og så kaste slagget.
Sidan jødane forkasta Jesus og hans forsoningsverk, vart den siste sabbatsveka som jødane hadde å ta igjen ufatteleg lang for jødane. Det er klart at Herodes prøvde å fine seg inn med presteskapet, ved å pynte tempelet, så han kunne sikre makta si med religionen deira og dette utarta seg ved keisar Nero, når han gjorde dei til lags ved å forfølgje dei kristne. Det var øvstepresten som førde krig mot dei kristne og fekk keisar Nero med på det, men så kringsette Vespasian Jerusalem og let son sin Titus ta over, medan han sjølv for til Roma for å ta over makta der. Slik vart det til at den fastsett øydinga strøymde ned over øydaren sjølv.
Dette høver med det som eg tidlegare har skrive om at i Joh.Op.13,1… er det tale om Nero-politikken og i Joh.Op.17 er det tale om Vespasian- og Cæsar-politikken. Og her ser vi kor lang den siste sabbatsveka vart for jødane, sidan dei vraka Kristus som frelsar:
Joh.Op.18,1 Deretter såg eg ein annan engel stiga ned frå himmelen. Han hadde stor makt, og jorda vart opplyst av glansen omkring han. 2 Han ropa med veldig røyst: «Fallen, fallen er Babylon den store! Ho har vorte ein bustad for vonde ånder, ein tilhaldsstad for alle ureine ånder, ja, ei livd for alle slag ureine og avskyelege fuglar. 3 For alle folkeslag har drukke av hennar utukts vin, ein vreidevin. Kongane på jorda har drive hor med henne, og kjøpmennene jorda rundt har vorte rike av hennar store vellivnad.»
4 Frå himmelen høyrde eg ei anna røyst:
Far bort frå henne, folket mitt, så de ikkje vert medskuldige i syndene hennar og ikkje råka av plagene hennar. 5 For syndene hennar når opp til himmelen, og Gud har kome i hug all uretten ho har gjort.
Herodes Agrippa 2 og den første jødisk-romerske krigen.
Eit svært så interessant spørsmål blir då korleis det gjekk med Herodes-dynastiet. Det er berre å slå opp i leksikonet igjen, sitat frå https://snl.no/Herodes_Agrippa_2. :
Herodes Agrippa 2. var konge over ulike områder nord og øst for Judea fra 48 evt. til sin død cirka 93 evt. Han het egentlig Marcus Iulius Agrippa og var oldebarn av Herodes den store, sønn av kong Herodes Agrippa 1 og bror av Berenike (Titus‘ elskerinne). Herodes Agrippa 2 regnes som den siste herskeren av slekten Herodes, men romerneutnevnte ham aldri til konge over Judea.
Agrippa 2 er også den «kong Agrippa» som Paulus ifølge Apostlenes gjerninger 25, 13–27 skal han ha møtt i Caesaria, sannsynligvis i år 59 evt.
Apostelen Paulus skal ifølge Apostlenes gjerninger 25, 13–27 ha møtt Herodes Agrippa 2 i Caesaria, sannsynligvis i år 59 evt. Her er møtet fremstilt av maleren Nikolai Bodarevskij med olje på lerret. Maleriet er utstilt på Transcarpathian Regional Museum of Art i Uzjhorod, Ukraina.
Paulus foran Agrippa 2
Av Nikolai Bodarevskij (1850–1921).
Lisens: Falt i det fri (Public domain)
Som de fleste andre sønner av slekten Herodes ble også Herodes Agrippa 2 oppdratt ved keiserhoffet i Roma. Han var derfor fortrolig med romersk kultur og tenkesett. Ved farens død i år 44 evt. var Herodes Agrippa bare 17 år, og keiser Claudius valgte å legge Judeaunder direkte romersk styre. Stattholderen og administrasjonen ble flyttet til den hellenistiske byen Caesaria ved Middelhavet.
Veien mot makt
Allerede i år 48 evt. fikk den unge Herodes Agrippa 2 retten til å føre overoppsyn med tempelet i Jerusalem, samt retten til å utnevne yppersteprester. Dette ga ham stor makt, både over Judeas offisielle jødiske religionsutøvelse og over det jødiske religiøse livet i diasporaen. Byer som Aleksandria i Egypt hadde på denne tiden en stor jødisk minoritet.
Da onkelen, Herodes av Kalkis (Chalkis), døde i 48 evt. fikk Herodes Agrippa 2 to år senere overta dennes lille lydkongedømme (tetrarki) i Sør-Libanon, nord for det egentlige Judea. I 53 evt. ble han fratatt styringen av Chalkis, og keiser Claudius ga ham tittelen konge over Filippus‘ tidligere tetrarki i de nordlige delene av områdene øst for elven Jordan, inkludert Golanhøydene. I år 55 evt. utvidet keiser Nerohans område med flere byer i ved Genesaretsjøen i Galiea, samt en mindre by og flere landsbyer i Perea. Selv valgte Herodes Agrippa 2 likevel å bo i Caesaria og Jerusalem.
Som de fleste andre av kongeslekten Herodes var også Herodes Agrippa 2 opptatt av å igangsette store byggeprosjekter og av å utsmykke Jerusalem. Etter mange tiårs byggearbeider ble kong Herodes den stores nye tempel ferdig, og Jerusalems hovedgater ble dekket med marmor.
Både Herodes Agrippa 2. og hans familie hadde tette bånd til de romerske herskerne, samtidig som de forsøkte å bedre jødenes kår. Han skal likevel ikke ha hatt samme tilknytning til jødisk tradisjon som sin far. Forholdet mellom de romerske prokuratorene og Judeas jødiske befolkning ble stadig dårligere. Det var ofte sammenstøt mellom landets ulike befolkningsgrupper og religiøse grupperinger. Avstraffelser og korsfestelser hørte til dagsordenen i denne tiden, som ledet frem til den første jødiske krigen mot romerne (66–70 evt).
Den jødisk-romerske krigen
Den jødiske oppstanden begynte i Caesaria i år 66 evt., som et oppgjør mellom byens greske og jødiske befolkning og en samtidig oppstand mot den romerske prokuratoren i Jerusalem. Agrippa 2 skal først ha forsøkt å hindre at det skulle bryte ut full krig, men da han ikke lyktes, valgte han romernes side og støttet den romerske generalen Vespasianmed tropper. I
år 68 evt. valgte han, sammen med sin søster Berenike, å reise til Roma der han ble godt mottatt. Han ble også venn med den rundt ti år yngre jødiske historikeren og forfatteren Josefus, som etter tempelets brann og Jerusalems ødeleggelse også valgte å bosette seg i Roma. Under både Vespasian (som ble keiser i år 69 evt.) og hans etterfølger Titus ble Herodes Agrippa 2s landområder utvidet, men det er uklart om han selv vendte tilbake til Midtøsten. Tempelet i Jerusalem lå i grus, presteskapet hadde mistet sin betydning, byen var ødelagt og de områdene han var konge over hadde få jødiske innbyggere.
Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Den_første_jødisk-romerske_krig :
Det store opprøret begynte i 66 og hadde sin opprinnelse i etniske og religiøse spenninger mellom romere og jøder.[2] Krisen eskalerte grunnet protester mot skatter og angrep på romerske borgere.[3] Den romerske guvernøren, Gessius Florus, svarte med å plyndre det jødiske tempelet under påskudd av at pengene var til keiseren. Det utløste et bredere og storstilt opprør, og den romerske militære garnisonen i Judea ble raskt overkjørt av opprørerne, mens den pro-romerske kong Herodes Agrippa II, sammen med romerske myndighetspersoner, flyktet fra Jerusalem. Da det ble åpenbart at opprøret var kommet ut av kontroll, brakte Cestius Gallus, den romerske legaten i Syria, inn den syriske hæren, basert på Legion XII Fulminata, og forsterket med hjelpetropper, for å slå ned opprøret, gjenopprette orden og romersk kontroll. Til tross for innledende framgang og erobringen av Jaffa, ble den syriske legionen overfalt og beseiret av jødiske opprørere i slaget ved Beth Horon. Rundt 6 000 romere ble drept og legionens aquila gikk tapt. I løpet av 66 ble den judeiske frie regjeringen opprettet i Jerusalem og de tidligere yppersteprestene Ananus ben Ananus, Joseph ben Gurion og Joshua ben Gamla ble valgt som ledere. Yosef ben Matityahu ble valgt til opprørernes kommandant i Galilea og Eleazar ben Hanania som kommandant i Edom. Senere feilet et forsøk i Jerusalem av Menahem ben Yehuda, lederen av en radikale gruppe kalt sikariere, i å ta kontrollen over byen. Han ble henrettet og de gjenværende sikarierne ble forvist fra byen. Simon bar Giora, en bondeleder, ble også forvist.
Romernes angrep
Keiser Nero ga oppgaven med å knuse opprøret i Judea til den erfarne generalen Vespasianus. Hans sønn, Titus, ble samtidig utnevnt til nestkommanderende. Med fire romerske legioner og med støtte fra styrkene til konge Agrippa II invaderte Vespasianus Galilea i 67.
Faith and Entropy 