Biletet: Hanukka er jødane si feiring tempelvigsla i Jerusalem i 165 eller 164 f.Kr. 

Sitat frå https://snl.no/hanukka :

Hanukka er en jødisk lysfest som feires i åtte dager til minne om gjeninnvielsen av tempelet i Jerusalem i år 165 eller 164 fvt. På norsk kalles hanukka derfor også for tempelvigselsfest.

Festen er ikke nevnt i Det gamle testamentet og Tanakh og er ikke den viktigste religiøse høytiden i jødedommen, men den har stor kulturell betydning for jøder over hele verden. Å tenne lys i hjemmet hver dag i åtte dager regnes som en religiøs plikt (mitzva). Svært mange jøder overholder denne skikken, også de som ellers ikke overholder andre jødiske skikker. Siden hanukka feires i samme årstid som kristen jul, er hanukka blitt en viktig fest for jødiske barn. I mange land i Vesten, som i USA, holdes nå også offisielle markeringer av hanukka.

Innleiing.

 Når Salomo vart konge, fekk han fred på alle kantar, men han etterlet seg eit dårleg grunnlag for fred. Men Kristus hadde større visdom og la eit godt grunnlag for fred.

Når Salomo vart konge etter David, far sin, fekk han fred på alle kantar og fekk bygt tempelet. Med det kunne han sikre kongedømet for arvingen og etterkommarane, men til tross for sin store visdom let han etter seg eit dårleg grunnlag for fred, riket vart delt, så son hans fekk ta over makta over mindre enn halve riket. 

Når keisar Augustus kom til makta i Romarriket, kom det ei fredeleg tid, så folk snakka om å starte ei ny tidsrekning ved han, men den kom ved Jesu fødsel og det med god grunn. Han hadde større visdom enn Salomo og la grunnlaget for varig fred, for Gud forsona verda med seg ved at han let Son sin, Jesus Kristus, døy på eit kors i staden for oss. På det grunnlaget får vi fred med Gud. Jesu frelseverk var fullført og fullkome og den nyfødde kristne kyrkja vart bygd på det grunnlaget. 

Gud elska verda så høgt at han sende Son sin, den einborne, så kvar den som trur på han, ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv. Alle dei som tok imot han, gav han rett til å verte Guds born, fødde av livsens vatn og Guds Ande og det som er født av Anden er ånd. Jesus er livsens brød, som kom ned som manna frå himmelen for å gi verda liv, det ordet han har tala til oss er ånd og liv (Joh.6,63). Ved å tru at han stod oppatt frå dei døde, vert vi rettferdige for Gud, ved å sanne at han er Herre, vert vi frelste. Han vart teken opp til himmelen og sette seg ved Faderens høgre han og sende oss den Heilage Ande. Han gir oss ånd og liv ifrå himmelen og det er framleis berre for oss å ta imot i tru, han gir oss seg sjølv som livsens brød, slik det er symbolisert i nattverden og det er berre for oss å ta imot i tru og leve av det.

Den øydande styggedomen. Hellenisering?

I 167 f.Kr. sette kong Antiokus 4. Epifanes opp «den øydande styggedomen» i Jerusalem og kravde at alle i riket hans skulle tilbe Zevs og dei andre greske gudane. Som reaksjon mot demokratiet i Aten, hadde den greske diktekunsten gjort Zev endå meir suveren, som gud over alle gudar, som regjerte med ein universell moral, slik at alt som skjedde var Zevs verk. Til tross for at gudane i gresk mytologi sprang ut av kaos! Men det var tydeleg vis deira svar på jødane sin Gud den Allmektige. Rart at diktekunsten skal få så stor makt over folk, no vart det endåtil kravt at dei som ikkje dyrka denne gudeverda, skulle verte drepne. Antiokus sine metode var korrupsjon, lygn og svik. Det var jødane si tru på sine fedrars Gud som gjorde at dei tok mot til seg og kjempa imot og klarde å frigjere seg frå denne trældomen. Men dette kom så plutseleg på dei at dei vart rådville og gjorde vedtak som skulle gjelde inntil det stod fram ein ny profet, ein sann profet.

Maccabearane gjorde fred- og vennskaps-avtale med Romarriket, så her låg det an til at det skulle vere den store kong Mikael som Daniel profeterte om i Dan.12, dei kunne vente seg t han skulle stå fram som kongen i Romarriket. Romarrriket var på frammarsj og deira vennskapsavtale med dei stod det respekt av. Og så gjorde dei vennskapsavtale med Sparta i Hellas, sidan dei ætta frå jødane.

Det verdt å minne om at Sparta, liksom Makkedonia, var eit gammaldags aristokratisk jorbrukssamfunn, elles var Hellas  eit meir moderne samfunn med handel, skipsfart, handverk og eit begrensa demokrati og så vart Aten dominerande i dette. 

Det var stor motsetnad mellom Aten og Sparta og Peloponeskrigen starta ved at Sparta angrep Aten i 431 f.Kr og dei vann i 404 f.Kr. Sidan kom Filip av Makkedonia og tok over makta i Hellas, han hadde ein plan og son hans, Aleksander den Store gjennomførde den ved å gå til krig mot Persia.

Daniel hadde profetert om dette for lenge sidan, men Malakias profeterte også om sendebodet som skulle rydje veg for Herren (Mal.3,1&4,5 Matt.11,10  Luk.1,17), men då vart det som om dei hadde gløymt bodskapane til både Joel og Malakias og som om dei sjølve trakka ned føregarden og forskansa seg i Davidsbyen med sin heidenskap, slik som heidningane hadde gjort tidlegare. Så Jesus profeterte om den øydane styggedomen som står på heilag grunn, som om den framleis stod der og sa at den som ser det, han akte på det. Han sa også at i den siste tid kjem mange til å falle ifrå og svike og hate kvarandre. Då er der sannsynleg vis ei religiøs/politisk makt som står bak og set opp den øydande styggedomen, for å prøve å få makt med den. Soleis kom kristendomsforfølgingane, dei vart forfølgde liksom jødane vart forfølgde eit par hundrede år tidlegare. 

Dersom vi ser noko liknande tendensar i vår tid, enten det er mot kristne eller jødar, så bør vi akte på det. 

Korleis det gjekk etter at hærføraren Juda Makkabe var borte. 

Stormaktspolitikk med korrupsjon, lygn og svik. Jonatan var for godtrugen og fall for svik.

Etter dette kom ei tid med stormaktspolitikk prega av korrupsjon, lygn og svik. 

Kong Petolemaios i Egypt prøvde å ta over makt i Syria, ved å svike svigerson sin kong Aleksander i Syria.

Kongen i Egypt svikter Aleksander

11

Kongen i Egypt samlet store troppestyrker, så tallrike som sanden på havets strand, og mange skip. Han hadde til hensikt å gjøre seg til herre over Aleksanders rike med svik, og legge det til sitt eget,  2 og med forsikringer om fred drog han ut mot Syria. I by etter by åpnet innbyggerne portene for ham og hilste ham velkommen. Det var kong Aleksander som hadde gitt ordre om at de skulle ta vel imot ham, for Ptolemaios var jo hans svigerfar.  3 I hver by hvor Ptolemaios rykket inn, la han igjen noen av sine tropper som vaktstyrke.

     4 Da han nådde Asjdod, viste de ham det brannherjede Dagon-templet, ødeleggelsene i Asjdod og forstedene, og likene som lå strødd omkring. Langs kjøreruten hadde de stablet opp de forkullede restene av dem som Jonatan hadde brent inne under kampene.  5 For å stille Jonatan i dårlig lys fortalte de kongen hva han hadde gjort. Men kongen sa ingen ting.

     6 Jonatan kom til Jaffa med stor prakt for å møte kongen. De utvekslet hilsener og ble der natten over.  7 Jonatan ledsaget kongen helt til Elevteros-elven og vendte så tilbake til Jerusalem.

     8 Kong Ptolemaios gjorde seg til herre over byene langs kysten helt til Selevkia ute ved havet, og han gikk stadig med onde planer mot Aleksander.  9 Han lot sendemenn overbringe følgende tilbud til kong Demetrios: «Kom, la oss slutte en pakt med hverandre! Jeg vil gi deg min datter, Aleksanders hustru, og du skal bli konge over din fars rike. 10 Jeg angrer på at jeg i det hele tatt gav ham min datter, for han har forsøkt å drepe meg.»

    11 Slik mistenkeliggjorde han Aleksander, for han ønsket å overta riket hans. 12 Han tok sin datter fra Aleksander og gav henne til Demetrios. Dette førte til brudd med Aleksander, og det ble åpent fiendskap mellom dem.

    13 Ptolemaios marsjerte så inn i Antiokia og satte Asias krone på sitt hode. Dermed bar han to kroner, en for Egypt og en for Asia.

Kong Aleksander blir drept (145 f. Kr.)

14 Kong Aleksander var i Kilikia på den tiden, fordi det var opprør blant innbyggerne der i traktene. 15 Da han fikk høre om det som var skjedd, kom han for å møte Ptolemaios i slag. Ptolemaios rykket ut mot ham med en velvæpnet hær og slo ham på flukt. 16 Dermed var kong Ptolemaios seierherren, mens Aleksander flyktet til Arabia for å søke beskyttelse der. 17 Men en araber ved navn Sabdiel hogg hodet av ham og sendte det til Ptolemaios.

    18 To dager senere døde imidlertid også kong Ptolemaios. Og troppene hans, som var forlagt i festningene, ble drept av innbyggerne i festningsbyene.

    19 Så ble Demetrios konge, i året 167.

Jonatan prøvde å ta borga i Jerusalem og gjorde avtale med kong Demetrios 2 i Petolomais. (1.Macc.11).

Jonatan prøvde no å ta borga i Jerusalem, det likte ikkje Demetrios, for no hadde han vorte konge over Selevkide-riket også, men Jonatan gjorde avtale med han i Petolemais.

Demetrios II inngår en overenskomst med Jonatan

20 På den tiden samlet Jonatan innbyggerne i Judea for å angripe borgen i Jerusalem. De laget mange krigsmaskiner til bruk i angrepet. 21 Men noen gudløse menn som hatet sitt eget folk, reiste til kong Demetrios og fortalte ham at Jonatan holdt borgen kringsatt. 22 Da kongen hørte det, ble han harm. Straks etter at han hadde mottatt meldingen, brøt han opp og marsjerte til Ptolemais. Han skrev til Jonatan og forlangte at han skulle heve beleiringen og møte ham til samtaler i Ptolemais snarest mulig.

    23 Da Jonatan mottok dette budskapet, gav han ordre om å fortsette beleiringen. Så valgte han ut et reisefølge av Israels eldste og av prester og gav seg i vei med fare for livet. 24 Han tok med seg sølv, gull, staselige klær og mange andre gaver, og kom til kongen i Ptolemais, og han vant kongens velvilje. 25 Noen lovløse menn av hans eget folk forsøkte å føre fram klagemål mot ham, 26 men kongen behandlet ham likevel slik som hans forgjengere hadde gjort, og viste ham stor ære i nærvær av alle sine Venner. 27 Han stadfestet ham i øversteprestembetet og i alle de andre æresstillingene som han hadde hatt tidligere, og sørget for at han ble regnet blant Kongens Venner av første klasse.

    28 Jonatan bad kongen frita Judea og de tre distriktene i Samaria for skatteplikten, og gav ham løfte om en sum på 300 talenter til gjengjeld. 29 Kongen samtykket i dette og satte opp et brev til Jonatan hvor alle disse sakene ble omtalt. Det lød slik:

    30 «Kong Demetrios hilser sin bror Jonatan og det jødiske folk.

    31 For at dere skal være underrettet, sender vi herved en avskrift av brevet som vi har sendt om dere til Kongens Frende Lastenes:

    32 Kong Demetrios hilser den høyt ærede Lastenes. 33 Fordi det jødiske folk, våre venner, har vist oss velvilje og overholdt sine forpliktelser mot oss, har vi besluttet å gjøre vel imot dem. 34 Herved stadfester vi deres rett ikke bare til Judeas landområde, men også til de tre distriktene Efraim, Lod og Ramatajim. Disse distriktene og alt land som hører dem til, er nå blitt lagt til Judea fra Samaria. Alle som bærer fram offer i Jerusalem, vil vi gi fritak for følgende: de årlige avgifter til kronen som kongen før mottok av jordens avling og trærnes frukt, 35 videre det som nå tilkommer oss av tienden og tollavgiftene, skatten på saltdammene og kransavgiftene. 36 Ingen av disse bestemmelsene skal noen gang bli opphevet.

    37 Sørg for å ta en avskrift av alt dette. Den skal overleveres til Jonatan og settes opp på et godt synlig sted på det hellige fjell.»

Jonatan gjorde avtale med Antiokus 6. i Antiokia i staden (1.Makk.11).

Demetrios 2 fekk fred og oppløyste mykje av hæren, men då vart det til opprør i staden, så han bad Jonatan om hjelp.

41 Jonatan sendte bud til kong Demetrios og bad ham trekke tilbake troppene fra borgen i Jerusalem og fra festningene, fordi de stadig fór fiendtlig fram mot Israel. 42 Og Demetrios gav Jonatan følgende svar: «Ikke bare dette vil jeg gjøre for deg og ditt folk; jeg vil også vise dere stor ære når anledningen byr seg. 43 Men nå vil du gjøre vel om du sender soldater som kan komme meg til hjelp, for alle mine tropper har gjort opprør.»

Jonatan hjlpte han til å slå ned opprlret, men sidan gjekk Dimetrius tilbake på sine lovnadar og braut med Jonatan, då gjorde han avtale med Antiokus 6 i Antiokia i staden.

Jonatan tar parti for Antiokos VI

54 En tid etter kom Tryfon tilbake og hadde med seg Antiokos, som ennå var bare smågutten. Han ble utropt til konge og ble kronet. 55 Alle troppene som Demetrios så hensynsløst hadde sendt fra seg, sluttet seg nåtil Antiokos. De gikk til krig mot Demetrios, og han ble slått på flukt. 56 Tryfon tok over elefantene og sikret seg makten i Antiokia.

    57 Den unge kong Antiokos skrev nå til Jonatan: «Jeg stadfester deg i øversteprestembetet og setter deg over de fire distriktene og gjør deg til en av Kongens Venner.» 58 Han sendte ham også et bordservise av gull og gav ham rett til å drikke av gullbegre, gå kledd i purpur og bære gullspenne. 59 Og han utnevnte Jonatans bror Simeon til øverstkommanderende over området fra Tyrus-trappen til grensen mot Egypt.

    60 Jonatan foretok en reise gjennom provinsen vest for Eufrat og byene der. Hele den syriske hæren sluttet seg til ham for å kjempe under hans kommando. Da han kom til Asjkalon, hilste innbyggerne ham velkommen med store æresbevisninger. 61 Derfra marsjerte han til Gasa, men folket i Gasa stengte portene. Han kringsatte byen, satte ild på forstedene og plyndret dem. 62 Da bad folket i Gasa om fred, og Jonatan sluttet forlik med dem. Men han tok sønnene til deres ledere som gisler og sendte dem til Jerusalem. Siden marsjerte han gjennom landet helt til Damaskus.

Krig med Demetrios II

63 Nå fikk Jonatan høre at Demetrios’ hærførere var kommet til Kedesj i Galilea med en stor hær for å sette en stopper for virksomheten hans. 64 Han drog da for å møte dem. Sin bror Simeon hadde han latt bli tilbake i hjemlandet. 65 Simeon la opp en beleiring mot Bet-Sur, angrep byen i lengre tid og avskar innbyggerne fullstendig. 66 Da de bad om å få slutte fred, gikk han med på det. Men han drev dem bort derfra, inntok byen og la vaktmannskaper der.

    67 Jonatan og hæren hans slo leir ved Gennesaret-sjøen. Tidlig om morgenen marsjerte de opp til Hasor-sletten. 68 En hær av utlendinger møtte ham der. Mens hovedstyrken rykket rett fram imot ham, hadde de lagt et bakhold i fjellene. 69 Da troppene som hadde ligget i bakhold, kom fram fra gjemmestedene sine og kastet seg inn i slaget, 70 flyktet alle Jonatans menn. Ikke én av dem ble tilbake unntatt hærførerne Mattatja, sønn av Absalom, og Juda, sønn av Kalfi. 71 Da flerret Jonatan klærne sine, strødde støv på hodet og bad. 72 Så vendte han seg igjen til strid mot fiendene, slo dem tilbake og drev dem på flukt. 73 Da de som rømte fra Jonatan, så dette, kom de tilbake til ham, og sammen forfulgte de fiendene helt til leiren deres ved Kedesj. Der slo de nå selv leir. 74 Av utlendingene falt det den dagen omkring 3 000 mann.

        Så vendte Jonatan tilbake til Jerusalem

Jonatan vart lokka i fella og drepen.

Tryfon hadde hjelpt Antiokus til makta i Antiokia, men ville ta over makta sjølv, derfor prøvde han å rydde Jonatan or vegen og klarde det med svik.

1.Makk.12, Tryfon tar Jonatan til fange

39 Tryfon ønsket å bli konge i Asia; han ville ta kong Antiokos av dage og la seg krone. 40 Men han fryktet at Jonatan ville gå til krig mot ham for å hindre ham i dette. Derfor søkte han stadig etter en anledning til å ta Jonatan til fange og drepe ham. Han brøt opp og marsjerte til Bet-Sjean. 41 Jonatan drog ut imot ham med 40 000 utvalgte menn, rustet til strid, og kom til Bet-Sjean. 42 Da Tryfon så at Jonatan var kommet med en stor hær, våget han ikke å legge hånd på ham. 43 I stedet gav han ham en ærefull mottagelse, forestilte ham for alle sine venner, gav ham gaver, og befalte alle sine venner og hærfolk å vise den samme lydighet mot Jonatan som mot ham selv. 44 Til Jonatan sa han: «Hvorfor har du skaffet alle disse soldatene så mye strev når vi ikke er i krig? 45 Send dem hjem, velg deg ut noen få mann som kan være med deg, og kom med meg til Ptolemais. Jeg vil overlate byen til deg, likeså de andre festningene, resten av troppene og alle embetsmennene. Så vil jeg dra min vei. Det er dette som er grunnen til at jeg er kommet hit.»

    46 Jonatan fattet tiltro til ham og gjorde som han hadde foreslått. Han sendte troppene hjem, og de drog tilbake til Judea. 47 Han beholdt likevel 3 000 mann hos seg, men av dem lot han 2 000 bli igjen i Galilea, mens bare 1 000 fulgte ham videre.

    48 Men da Jonatan var kommet inn i Ptolemais, stengte innbyggerne byportene og tok ham til fange; og alle som var kommet sammen med ham, drepte de med sverd. 49 Tryfon sendte så tropper og hestfolk til Galilea og til den store sletten for å gjøre ende på resten av Jonatans menn. 50 Disse fikk høre at både Jonatan og følget hans var tatt til fange og drept, men de satte mot i hverandre og rykket fram i sluttet tropp, klare til kamp. 51 Da forfølgerne skjønte at Jonatans menn var innstilt på å kjempe til døden, snudde de.

    52 Slik kom alle tilbake til Judea i god behold. De sørget over Jonatan og følget hans, og de ble fylt av stor frykt. For mens hele Israel var i dyp sorg, 53 søkte alle hedningfolkene omkring dem etter en anledning til å utrydde dem. De sa: «Nå har de ingen leder og ingen som støtter dem. Tiden er inne til angrep. La oss utslette minnet om dem blant menneskene.»

1.Makk.13, Tryfons svik

12 Tryfon brøt opp fra Ptolemais med en stor hær for å gå inn i Judea, og han hadde med seg Jonatan som fange. 13 Simeon slo leir ved Hadid, med utsikt over sletten. 14 Da Tryfon fikk rede på at Simeon hadde overtatt ledelsen etter sin bror Jonatan, og at han nå stod ferdig til å gå til kamp mot ham, sendte han bud til ham og lot si: 15 «Den eneste grunnen til at vi holder din bror Jonatan i fangenskap, er at han skylder penger til kongens skattkammer for de embetene han hadde. 16 Send nå hundre talenter sølv og to av sønnene hans som gisler, så han ikke skal gjøre opprør mot oss når han er satt fri. Da skal vi løslate ham.»

    17 Selv om Simeon var klar over at de fór med svikefull tale, gav han ordre om å hente pengene og guttene. For han ville unngå å bli lagt for hat av folket, 18 som ellers kunne si: «Det var fordi du ikke sendte pengene og guttene at Jonatan mistet livet.» 19 Så sendte han da guttene og de hundre talentene. Men Tryfon brøt sitt ord og slapp ikke Jonatan fri.

    20 Etter dette rykket Tryfon fram for å trenge inn i landet og herje det. Han tok en omvei om Adora, men Simeon og hans hær rykket fram side om side med ham langs hele marsjruten som han fulgte. 21 Mannskapene på borgen i Jerusalem sendte gang på gang bud til Tryfon for å skynde på ham og be ham komme til dem gjennom ødemarken og sende dem forsyninger. 22 Tryfon lot da hele hestfolket gjøre seg klar til et fremstøt. Men den natten falt det mye snø, og han kunne ikke komme fram på grunn av snøværet. Dermed brøt han opp og drog til Gilead. 23 Da han var kommet i nærheten av Baskama, lot han Jonatan drepe, og Jonatan ble gravlagt der. 24 Så vendte Tryfon om og drog tilbake til sitt eget land.

Simeon Makkabe leia Judea til fridom og tok borga i Jerusalem (1.Makk.13).

Simeon gjorde fredsavtale med Tryfon, til tross for at Tryfon hadde drepe Jonatan, bror hans.  Dermed var Judea fritt og han tok borga i Jerusalem.

Simeon leder Judea til frihet (142 f.Kr.)

31 Tryfon gikk fram med svik mot barnekongen Antiokos og drepte ham. 32 Så lot han seg utrope til konge i hans sted og satte Asias krone på sitt hode. Han førte stor ulykke over landet.

    33 Simeon bygde opp festningene i Judea og omgav dem med høye tårn og sterke murer, med porter og bommer; og han la opp matlagre i festningene. 34 Simeon valgte også ut noen menn som han sendte til kong Demetrios for å få ettergitt skattene, for Tryfon gjorde ikke annet enn å utsuge landet. 35 Kong Demetrios sendte ham et skriftlig svar der han sluttet seg til forslaget. Brevet hadde følgende ordlyd:

    36 «Kong Demetrios hilser Simeon, øversteprest og kongers Venn, samt jødenes eldste og hele folket.

    37 Vi har mottatt gullkransen og palmegrenen som dere sendte, og vi er innstilt på å slutte varig fred med dere og å skrive til embetsmennene at de skal gi dere skattelettelser. 38 Alle våre tidligere avtaler med dere står ved lag, og festningene som dere har bygd, skal fortsatt tilhøre dere. 39 Vi gir benådning for forseelser og lovbrudd som er begått til denne dag, og vi ettergir kransavgiften som dere skylder. Om andre tollavgifter har vært krevd inn i Jerusalem, skal de nå falle bort. 40 Og om noen av dere er skikket til å bli vervet i vår livvakt, skal de innrulleres. La det herske fred mellom oss.»

    41 I året 170 ble hedningenes åk tatt bort fra Israel, 42 og folket begynte å tidfeste dokumenter og kontrakter slik: «I det første året under Simeon, jødenes store øversteprest, øverstkommanderende og høvding.»

Simeon inntar Geser og borgen i Jerusalem

43 På den tiden beleiret Simeon Geser og lot hæren gå i stilling rundt byen. Han bygde et stormtårn, førte det fram mot et av tårnene i bymuren, slo en bresje i det og inntok det. 44 Dermed stormet mennene inn i byen, og det brøt ut full panikk. 45 Innbyggerne, også kvinnene og barna, steg opp på bymuren med flerrede klær, ropte med høy røst og bønnfalt Simeon om våpenhvile. «Gjengjeld oss ikke etter våre onde gjerninger,» bad de, «men vis barmhjertighet!» 47 Simeon sluttet da forlik med dem og innstilte angrepet. Men han drev dem bort fra byen og sørget for at bygningene hvor det hadde stått avgudsbilder, ble renset. Så gjorde han sitt inntog med salmer og lovsanger. 48 Etter at han hadde fjernet alt urent fra byen, lot han menn som levde etter loven, bosette seg der. Han forsterket befestningene og bygde seg også et hus i byen.

    49 De som holdt til i borgen i Jerusalem, var nå avskåret fra all ferdsel til og fra, så de verken kunne drive med kjøp eller salg utenfor byen. De begynte å lide alvorlig hungersnød, og mange av dem omkom av sult. 50 Da ropte de til Simeon om å få slutte fred, og han gikk med på det. Men han drev dem bort fra borgen og renset den for all styggedommen som gjorde den uren.

    51 Simeon og hans menn drog inn i borgen den tjuetredje dagen i den andre måneden i året 171, med takkesang og vaiende palmegrener. De spilte på lyre, cymbel og harpe, og sang salmer og lovsanger; for en stor fiende var blitt knust og fjernet fra Israel. 52 Simeon fastsatte at de hvert år skulle feire denne dagen med jubel.

        Han forsterket befestningene på tempelberget på den siden som vendte mot borgen, og der hadde både han selv og mennene hans sin bolig.

    53 Da Simeon så at sønnen Johanan nå var blitt en voksen mann, gjorde han ham til fører for hele hæren. Johanan hadde sitt hovedkvarter i Geser.

Fornya avtale med Romarriket og Sparta. Dynastiet Simeon som øvsteprest og hovding, ei avtale med folket (1.Makk.14).

Demetrios II blir tatt til fange (140 f. Kr.)

14

I året 172 samlet kong Demetrios sine styrker og marsjerte inn i Media for å skaffe seg forsterkninger til krigen mot Tryfon.  2 Men da Arsakes, kongen i Persia og Media, hørte at Demetrios var kommet inn påhans landområde, sendte han en av hærførerne sine for å gripe ham levende.  3 Han drog av sted, slo Demetrios’ hær, tok ham til fange og førte ham til Arsakes, som satte ham under bevoktning.

 ……….  

Forbindelsene med Roma og Sparta gjenopptas

16 Nyheten om Jonatans død ble kjent i Roma og nådde like til Sparta. Dette vakte stor sorg. 17 Men da de hørte at hans bror Simeon var blitt øversteprest etter ham og hadde fullt herredømme over landet og byene der, 18 skrev de til ham på kobbertavler for å fornye vennskapet og forbundet som de hadde sluttet med hans brødre Juda og Jonatan. 19 Dette ble lest opp for forsamlingen i Jerusalem.

    20 Det følgende er en avskrift av brevet som spartanerne sendte:

        «Byen Sparta og dens styresmenn hilser øverstepresten Simeon, de eldste, prestene og resten av det jødiske folk, våre brødre.

    21 Sendemennene som kom fra dere til vårt folk, har fortalt oss om deres storhet og anseelse. Det har gledet oss at de kom. 22 Vi har ført deres budskap inn i våre offentlige vedtaksprotokoller på følgende måte:

        Numenios, sønn av Antiokos, og Antipater, sønn av Jason, jødenes sendemenn, er kommet til oss for åfornye vennskapet med oss. 23 Folket har funnet det riktig å motta disse menn med æresbevisninger og ålegge en avskrift av talene deres i de offentlige arkiver, så folket i Sparta kan ha dem som et historisk vitnesbyrd. – Avskrift av dette vedtaket er sendt øverstepresten Simeon.»

    24 Deretter sendte Simeon Numenios til Roma for å stadfeste forbundet med romerne. Som gave hadde han med seg et stort gullskjold som veide 1 000 miner.

Simeon – øversteprest og høvding over Israels folk

25 Da Israels folk fikk høre alt dette, sa de: «Hvordan skal vi vise Simeon og sønnene hans vår takknemlighet? 26 Han og brødrene hans, ja, hele slekten, gjorde motstand mot våre fiender, drev dem tilbake og vant frihet for folket.»

        De laget da en innskrift på kobbertavler som de festet til steinstøtter på Sion-fjellet. 27 Innskriften hadde denne ordlyden:

…….

    41 På bakgrunn av de kjensgjerninger som her er nevnt, har jødene og deres prester gjort dette vedtak: Simeon og hans ætt skal i fremtiden være deres høvdinger og øversteprester, inntil det står fram en sann profet. 42 Simeon skal være deres øverstkommanderende, med rett til å utpeke ledere for de offentlige arbeider, for landdistriktene, våpenmateriellet og festningsanleggene, 43 og han skal ha ansvaret for templet. Han skal adlydes av alle. Alle kontrakter i landet skal utstedes i hans navn, og han skal kle seg i purpur og bære gullspenne.

    44 Ingen av folket eller prestene skal ha lov til å oppheve noen av disse bestemmelsene; heller ikke skal de ha lov til å si imot det som måtte bli påbudt av ham, holde en sammenkomst i landet uten hans tillatelse, kle seg i purpur eller feste på seg gullspenne. 45 Den som handler i strid med disse bestemmelser eller opphever noen av dem, skal være straffskyldig.

    46 Hele folket vedtok å gi Simeon fullmakt til å handle i samsvar med disse bestemmelsene. 47 Simeon gav dette sin tilslutning og sa seg villig til å være øversteprest, hærfører og styresmann for jødene og presteskapet, og å være alles beskytter.»

    48 Denne teksten besluttet de å risse inn på kobbertavler som skulle settes opp på et godt synlig sted innenfor tempelområdet; 49 og avskrifter skulle legges i skattkammeret, så Simeon og sønnene hans kunne ha adgang til dem.

La oss merke oss uttrykket i vers 41: «inntil det står fram en sann profet».

1.Makk.15,

15

Fra Middelhavsøyene sendte Antiokos, sønn av kong Demetrios, et brev til Simeon, jødenes prest og landsfyrste, og til hele folket.  2 Det hadde følgende innhold:

        «Kong Antiokos hilser øverstepresten og landsfyrsten Simeon og det jødiske folk.

     3 Noen svikefulle menn har som kjent skaffet seg makten over våre fedres rike. Men jeg akter å vinne riket tilbake igjen, så jeg kan gjenreise det slik det var før. Jeg har vervet en stor hær av leiesoldater og har utrustet krigsskip,  4 og nå planlegger jeg å gjøre landgang for å straffe dem som har herjet vårt land og lagt mange byer øde i mitt kongerike.

     5 Derfor stadfester jeg nå alle de skattelettelser som kongene før meg har innrømmet deg, og alle andre fordeler de har gitt deg.  6 Jeg tillater deg å slå egen mynt som lovlig betalingsmiddel i landet.  7 Jerusalem og templet skal være fritt. Alle våpnene som du har anskaffet, og festningene som du har bygd og holder besatt, skal fortsatt tilhøre deg.  8 Alt det du nå skylder det kongelige skattkammer, og det du i fremtiden kan komme til å skylde, skal du få ettergitt fra nå av og i all fremtid.  9 Så snart vi har fått makten i vårt rike, skal vi vise deg og ditt folk og templet så stor ære at deres storhet vil bli synlig for hele verden.»

Antiokos VII fordriver tronraneren Tryfon (138 f.Kr.)

10 I året 174 gjorde Antiokos landgang på sine fedres jord. Alle troppene gikk over til ham, så det bare ble noen få tilbake hos Tryfon. 11 Tryfon måtte flykte, og forfulgt av Antiokos kom han til Dor ute ved havet; for han innså at situasjonen var ytterst alvorlig nå da alle troppene hadde forlatt ham. 13 Antiokos gikk i stilling mot Dor i spissen for 120 000 øvede krigere og 8 000 hestfolk. 14 Han omringet byen fra landsiden, mens skipene sluttet seg til beleiringen fra sjøsiden. Dermed la han byen under dobbelt press og avskar all ferdsel ut og inn.

Fornyelse av overenskomsten med Roma

15 Da Numenios og hans følge kom tilbake fra Roma, hadde de med seg et brev til en rekke konger og land. Brevet hadde følgende ordlyd:

    16 «Lucius, konsul i Roma, hilser kong Ptolemaios.

    17 Det er kommet sendemenn til oss fra våre venner og forbundsfeller jødene for å fornye det gamle vennskap og forbund. De er blitt sendt av øverstepresten Simeon og det jødiske folk, 18 og de brakte med seg et gullskjold på 1 000 miner. 19 Vi har derfor besluttet å skrive til kongene og landene om at de ikke måprøve å gjøre jødene noe ondt, ikke gå til krig mot dem, deres byer eller deres land, og heller ikke gi støtte til dem som fører krig mot dem. 20 Vi har bestemt oss for å ta imot skjoldet fra dem. 21 Dersom noen landsforrædere skulle ha sloppet unna og kommet til dere, skal de utleveres til øverstepresten Simeon, såhan kan straffe dem etter landets lov.»

    22 Det samme skrev Lucius også til kong Demetrios, til Attalos, Ariarates og Arsakes, 23 og til alle disse landene: Sampsame, Sparta, Delos, Myndos, Sikyon, Karia, Samos, Pamfylia, Lykia, Halikarnassos, Rhodos, Faselis, Kos, Side, Arados, Gortyna, Knidos, Kypros og Kyréne. 24 Avskrift av brevet ble sendt til øverstepresten Simeon.

Det vart planlagt svik mot Simeon og sønene hans, men ein av sønene overlevde.

Antiokos VII fordriver tronraneren Tryfon (138 f.Kr.)

10 I året 174 gjorde Antiokos landgang på sine fedres jord. Alle troppene gikk over til ham, så det bare ble noen få tilbake hos Tryfon. 11 Tryfon måtte flykte, og forfulgt av Antiokos kom han til Dor ute ved havet; for han innså at situasjonen var ytterst alvorlig nå da alle troppene hadde forlatt ham. 13 Antiokos gikk i stilling mot Dor i spissen for 120 000 øvede krigere og 8 000 hestfolk. 14 Han omringet byen fra landsiden, mens skipene sluttet seg til beleiringen fra sjøsiden. Dermed la han byen under dobbelt press og avskar all ferdsel ut og inn.

Fornyelse av overenskomsten med Roma

15 Da Numenios og hans følge kom tilbake fra Roma, hadde de med seg et brev til en rekke konger og land. Brevet hadde følgende ordlyd:

    16 «Lucius, konsul i Roma, hilser kong Ptolemaios.

    17 Det er kommet sendemenn til oss fra våre venner og forbundsfeller jødene for å fornye det gamle vennskap og forbund. De er blitt sendt av øverstepresten Simeon og det jødiske folk, 18 og de brakte med seg et gullskjold på 1 000 miner. 19 Vi har derfor besluttet å skrive til kongene og landene om at de ikke måprøve å gjøre jødene noe ondt, ikke gå til krig mot dem, deres byer eller deres land, og heller ikke gi støtte til dem som fører krig mot dem. 20 Vi har bestemt oss for å ta imot skjoldet fra dem. 21 Dersom noen landsforrædere skulle ha sloppet unna og kommet til dere, skal de utleveres til øverstepresten Simeon, såhan kan straffe dem etter landets lov.»

    22 Det samme skrev Lucius også til kong Demetrios, til Attalos, Ariarates og Arsakes, 23 og til alle disse landene: Sampsame, Sparta, Delos, Myndos, Sikyon, Karia, Samos, Pamfylia, Lykia, Halikarnassos, Rhodos, Faselis, Kos, Side, Arados, Gortyna, Knidos, Kypros og Kyréne. 24 Avskrift av brevet ble sendt til øverstepresten Simeon.

Antiokos VII bryter med Simeon

25 Kong Antiokos hadde slått leir i forstaden til Dor og angrep nå byen uavbrutt med hæravdelingene og med krigsmaskinene som han laget. Han stengte Tryfon fullstendig inne, slik at det ikke var mulig å komme ut eller inn.

    26 Simeon sendte Antiokos 2 000 utvalgte menn til hjelp i kampen, dessuten sølv, gull og en hel del krigsutstyr. 27 Men Antiokos ville ikke ta imot noe av det. Han tilbakekalte alle tidligere overenskomster med Simeon og brøt fullstendig med ham. 28 Så sendte han Atenobios, en av sine Venner, til Simeon for åforhandle med ham. Han skulle si følgende:

        «Dere holder Jaffa, Geser og borgen i Jerusalem besatt, byer som tilhører mitt rike. Dere har herjet landdistriktene omkring, voldt stor skade i landet og gjort dere til herrer over mange steder i mitt rike. 30 Derfor: Levér tilbake byene som dere har inntatt, og gi meg skattene fra de stedene som dere har lagt under dere utenfor Judeas grenser. 31 Hvis ikke, skal dere betale 500 talenter sølv for dem, dessuten 500 talenter som erstatning for ødeleggelsene dere har voldt og for skatteinntektene fra byene. Hvis dere ogsånekter dette, kommer vi og går til full krig mot dere.»

    32 Da Atenobios, Kongens Venn, kom til Jerusalem og fikk se Simeons prakt, gull- og sølvgjenstandene på anretningsbordet og alle tjenerne som vartet opp, ble han ute av seg av undring. Han overbrakte ham kongens budskap, 33 og Simeon svarte: «Vi har verken tatt fremmed land eller slått under oss fremmed eiendom, men bare tatt tilbake vår fedrearv, land som våre fiender en eller annen gang har skaffet seg makten over i strid med lov og rett. 34 Vi har bare benyttet anledningen til å holde fast på fedrearven vår. 35 Når det gjelder Jaffa og Geser, som du forlanger å få tilbake, er vi villige til å gi deg 100 talenter for dem, selv om disse byene stadig har ført stor ulykke over vårt folk og land.»

        Atenobios svarte ham ikke et ord, 36 men vendte i sinne tilbake til kongen. Da han meldte hva Simeon hadde sagt, og fortalte om Simeons prakt og alt det andre han hadde sett, ble kongen brennende harm.

Kongen sender Kendebaios mot Judea

37 I mellomtiden hadde Tryfon kommet seg om bord i et skip og sluppet unna til Ortosia. 38 Kongen utnevnte da Kendebaios til øverstkommanderende over kystlandet, utstyrte ham med fotfolk og hestfolk, 39 og gav ham ordre om å slå leir mot Judea. Han påla ham å bygge opp igjen Kedron og forsterke portene i den, og å føre krig mot folket. Kongen selv fortsatte forfølgelsen av Tryfon.

    40 Da Kendebaios kom til Jamnia, begynte han å utfordre folket ved stadige angrep på Judea, samtidig som han bortførte og drepte innbyggerne. 41 Han bygde opp Kedron og la hestfolk og fotfolk der, så de kunne rykke ut og gjøre streiftog langs veiene i Judea, slik kongen hadde gitt ham ordre om.

1.Makk.16,

Simeons sønn Johanan slår Kendebaios

16

Johanan drog opp fra Geser og fortalte sin far Simeon hva Kendebaios foretok seg.  2 Simeon kalte sine to eldste sønner Juda og Johanan til seg og sa til dem: «Jeg og mine brødre og min fars familie har ført Israels kriger fra ungdommen av til denne dag, og mang en gang lyktes det under vår ledelse å berge Israel.  3 Jeg er gammel nå, men dere er ved Himmelens miskunn i deres beste alder. Dere skal overta etter meg og min bror. Dra ut og strid for vårt folk. Måtte hjelpen fra Himmelen være med dere!»

     4 Johanan reiste nå en hær i landet på 20 000 øvede krigere og hestfolk og rykket ut mot Kendebaios. De overnattet i Mode’in.  5 Tidlig neste morgen brøt de opp og marsjerte fram på sletten. Der kom det en stor hær av fotfolk og hestfolk imot dem; mellom de to hærene var det et elvefar.  6 Johanan og hæren hans gjorde holdt rett imot fiendene. Da han så at soldatene var redde for å krysse elvefaret, satte han selv over først; og da mennene så det, fulgte de etter.  7 Så delte han hæren slik at hestfolket var omgitt av fotfolk, for tallet på hestfolk hos motstanderne var svært stort.  8 De blåste i trompetene, og Kendebaios og hæren hans ble slått. Mange av dem fikk banesår og falt, og resten flyktet til festningen.  9 Johanans bror Juda ble såret i slaget, men Johanan forfulgte dem helt bort til Kedron, som Kendebaios hadde befestet. 10 Noen søkte også tilflukt i vakttårnene på markene omkring Asjdod, men Johanan satte ild på byen. Nærmere 2 000 mann av fienden falt, mens Johanan vendte tilbake til Judea i god behold.

Mordet på Simeon (134 f.Kr.)

11 Ptolemaios, sønn av Abubos, var blitt utnevnt til øverstkommanderende for Jeriko-sletten. Han hadde mye sølv og gull, 12 for han var svigersønn til øverstepresten. 13 Dette gjorde ham overmodig. Han fikk lyst til å skaffe seg makten over landet og pønsket ut en svikefull plan om å rydde Simeon og sønnene hans av veien.

    14 En gang Simeon var på en reise til byene rundt i landet for å sørge for det de trengte til, kom han ogsåned til Jeriko sammen med sønnene Mattatja og Juda. Det var i året 177, i den ellevte måneden – det er måneden sjebat. 15 Abubos’ sønn tok imot dem med svik i hjertet i den lille festningen Dok, som han hadde bygd. Han holdt et stort gjestebud for dem, men han hadde lagt noen menn i skjul der inne. 16 Da Simeon og sønnene hans var blitt drukne, sprang Ptolemaios og hans menn opp, grep våpnene sine og stormet inn i gildehallen. De kastet seg over Simeon og drepte både ham og de to sønnene hans og noen av tjenerne. 17 Slik begikk Ptolemaios høyforræderi og gjengjeldte godt med ondt.

    18 Ptolemaios sendte en skriftlig beretning om dette til kongen og bad om at kongen måtte sende ham tropper til hjelp og overlate byene og landet til ham. 19 Han sendte noen av sine menn til Geser for å rydde Johanan av veien, samtidig som han skrev brev til offiserene og oppfordret dem til å slutte seg til ham, såskulle han gi dem sølv og gull og gaver. 20 Andre tropper sendte han for å innta Jerusalem og tempelberget.

    21 En mann som hadde løpt i forveien til Geser, fortalte imidlertid Johanan at faren og brødrene hans var blitt myrdet, og at Ptolemaios nå hadde sendt noen for å drepe ham også. 22 Da Johanan fikk høre dette, ble han forskrekket. Mennene som var kommet for å myrde ham, lot han gripe og drepe; for han hadde fått rede på mordplanene deres.

Sluttord om Johanan (Johannes Hyrkanos)

23 Det som ellers er å fortelle om Johanan, om krigene han kjempet, om bragdene han utførte, om murene han bygde og alt det andre han gjorde, 24 det er skrevet i krøniken om hans øversteprestedømme, helt fra den dagen han ble øversteprest etter sin far.

Korleis dette gjekk seinare, kan de lese om her: