Imperium og nasjonal frigjering 2. Romarriket, kristendomen og moderne tid. Koloniar og Tsarens Russland.
Innleiing.
Etter Napoleons-krigane inngjekk europeiske statar ein allianse som skulle sikre fred, det var som ein europeisk konsert. Russarane hadde for lengst teke Krim, tsar Nikolai 1 var ortodoks og det var motstridane interesser mellom den katolske og den ortodokse kyrkja som utløyste Krim-krigen, så «den europeiske konsert» vart til «0. verdenskrig». Den resulterte i endå meir nasjonal frigjering.
Tsar Nikolai 2. insisterte på å bevare det absoluttistiske regimet. Absolutte idear var viktig for han altså og det er no bra det vel? Det var viktig for Sokrates også, men han brukte andre metode, tsaren herska med sine absolutte idear, men Sokrates gjekk ut og prata med folket, han stilte dei spørsmål og høyrde på kva dei sa.
Så spørst det om det går an å bruke begge metodane? Jau, det har no viste seg i mange tilfelle, slik som gjennom folketinget.
Tsaren førde krig, men det var ikkje så vellukka som 1-300 år tidlegare.
Romarriket og kristendomen, keisarrike, imperialisme og frigjering.
Klassekampen.
Klassekampen var ein kamp mellom klassene i samfunnet. Det vert vel teke for gitt at den øvste klassa har sikra makta si, men den vert utfordra av lavare klasser, så dei definerer dermed ordet «klassekamp» på sin måte. Nok er no det at ein moderat klassekamp vart ei indre drivkraft i framveksten av Romarriket. Oppretting av folketribunen i 133 f.Kr. og at Julius Cæsar tok makt i 45 f.Kr. likna på korleis Solon omorganiserte samfunnet i Hellas i 594 f.Kr.
Ei ny tid, evangeliet om Guds rike, ein frigjerande bodskap.
Ved keisar Augustus kom det ei fredeleg tid, så folk byrja å snakke om ei ny tidsrekning, men den kom ved Jesu fødsel. Han sa han var vegen, sanninga og livet, ingen kom til Faderen utan ved han. Når dei kom til han, kom dei inn i samfunnet med Faderen. Han gjorde Faderen kjend for dei.
Han og disiplane hans forkynte evangeliet om Guds rike og det var ein frigjerande bodskap. Dei prioriterte å gå til underklassa med det, fordi dei trengde det mest. Då viste det seg at dei vart forfølgde til samanlikning med vanlege folk i Hellas, då det brygga opp til Peleponnes-krigen, ja, heilt til rettsoppgjeret etter krigen, så hendrettinga av Kristus liknar på hendrettinga av Sokrates. Kristendomsforfølginga heldt fram i same stilen. Likevel var Kristus den gode Hyrdingen som sette livet til for sauene (Joh.10). Med eitt offer tok han vekk synda ein gong for alle og vart med det øvsteprest etter Melkisedeks vis til evig tid. Han bana vegen for oss inn i den himmelske heilagdomen. Hans presteteneste fungerte, hans frelseverk var fullført og fullkome, så det det grunnlaget kom menneske inn i samfunnet med den sanne og levande Gud. Derfor voks kyrkja, sjølv om dei kristne vart forfølgde.
Keisarrike og imperialisme.
Herskarane fann ut at dei trengde religionen, så dei endåtil ville ha keisardyrking. Det kunne dei kristne ikkje vere med på, derfor vart dei forfølgde. Likevel voks den kristne kyrkja, så keisar Konstantin legaliserte den i 313 e.Kr. og i 392 e.Kr. gjorde keisar Teodosius den til statsreligion. Han var ein sterk styrar og ein stor hærførar, som slo gotane, som hadde grunnlagt eit mektig rike mellom Austersjøen og Svartehavet, så det hadde vorte ein farleg fiende for Romarriket. Før han døydde i 395, delte han riket mellom dei to sønene sine. No vart todelinga i Aust- og Vest-Romarriket permanent.
Vest-Romarriket gjekk under i 476, då germanske leigetropper, leia av Odovaker, tok makta i Italia. Aust-Romarriket vart sidan kalla det Bysantiske riket og det varde i 1000 år, heilt til tyrkarane tok Konstantinopel i 1453. Som erstatning for Vest-Romarriket kom først Frankarriket (slutten av 400-talet til midten av 900-talet), så det Tysk-Romerske keisarriket (962-1806).
Lengre aust og nord grunnla vikingane Gardarriket (Kiev-riket) og Russland, allereie på slutten av 800-talet. Vikingane for heilt til Miklagard (Konstantinopel) og fekk kjennskap til kristendomen, så det vart religionen i desse store rika. Seinare vart nordre del av Gardarriket til republikken Novgorod-riket. Alle desse rika vart hardt pressa av tartarane og av det mongolske storriket. Det polsk-Litauiske riket klarde å stå imot, Moskva klarde å frigjere seg og slå invasjonen frå mongolane og tartarane attende. Sidan vart Russland eit tsar-rike, etter føredøme av Romarriket, men no altså med kristendomen som religion. Keisar og tsar kjem av «Cæsar».
Når vikingane skipa desse store rika, så var det ikkje heilt det same som imperialisme, for rika vart ikkje styrte frå Norden. Slik også når norske vikingar tok Normandi. Vikingane prøvde også å ta England og for ei tid klarde dei det, først frå Danmark og så frå Normandi. Men det varde ikkje lenge før England atter vart ein sjølvstendig nasjon.
Dei store oppdagingane og kolonisering. Reformasjonen og nasjonal frigjering.
Vest-Europa vart leiande gjennom moderne vitskap og dei store oppdagingane, med dei skaffa dei seg koloniar under fjerne himmelstrøk. Dei kriga seg i mellom, både på heimebane og bortebane. Men heldig vis kom reformasjonen, som minna dei om den frigjerande bodskapen i evangeliet. Den frigjerande bodskapen i evangeliet gav allmenn opplysning og vart soleis grunnleggande for nasjonal frigjering og demokrati.
Dette har også betytt frigjering frå herredømme over koloniane gjennom imperialisme. Desverre har mange forstått dette som frigjering frå kristendomen, slik har dei forstått og framstilt den vestlege frigjeringa generelt. Men evangeliet er framleis den glade bodskapen som skal forkynnast for alle folkeslag, det er ein bodskap om frelse og frigjering for den einskilde. Det er evangeliet om Guds rike og det har fundamental verdi for eit kvart folk og i eit kvart samfunn.
Tsarens Russland.
Rurik-dynastiet.
Rurikdynastiet varde frå 800-talet til slutten av 1500-talet.
Sitat frå https://snl.no/rurikidene :
Rurikidene var et russisk dynasti som ifølge tradisjonen skal stamme fra Rurik (død 879), grunnleggeren av det russiske riket (Kievriket) i 862. Slektens herskerlinje døde ut med tsar Ivan 4 den strenges sønn tsar Fjodor (død 1598).
Til rurikidene regnes også omkring 50 slekter som alle har hatt fyrstetittel siden gammel tid. Flere av disse slektene eksisterer fremdeles, blant annet Lvov og Obolenskij.
Ivan den Grusomme.
Ivan den Grusomme var den fyrste storfyrsten i Moskva som let seg krone til tsar. Han var svært mistenksam og oppretta eit hemmeleg politi som eigentleg dreiv terror mot fredelege folk også og som resulterte i at Novgorod vart herja og brent. Hans regjeringstid vart starten på det russiske autokratiet som overlevde heilt til den russiske revolusjon. Det er verdt å merke seg at der var høgtståande folk som var usamde i noko av politikken hans.
Sitat frå https://snl.no/Ivan_4._den_grusomme :
Ivan 4. den grusomme var storfyrste av Moskvariket fra 1533 og russisk tsar fra 1547 til 1584. Han var den første storfyrsten av Moskva som lot seg krone til tsar.
Som tsar oppløste Ivan rådet av bojarer (Russlands høyadel), og opprettet i stedet et nytt råd av betrodde personer. Han opprettet Russlands første fast organiserte infanteriavdelinger, strelitsene, og erobret etter hvert flere områder som tidligere hadde vært underlagt mongoler og tatarer. Ivan følte seg forfulgt av adelen og presteskapet, og i 1564 fikk han delt riket i to, med en «privat» del der han fikk ubetinget makt til å gjøre opp med fiendene sine. Til denne jobben brukte han sitt hemmelige politi, kalt opritsjniker, som i syv år herjet rundt og terroriserte og drepte folk samt utslettet flere byer.
Ivan var sønn av Vasilij 3 og sønnesønn av Ivan 3.
«Den grusomme»
Ivan fikk tilnavnet «den grusomme», på russisk var han imidlertid Ivan Groznyj. Groznyj betyr egentlig ‘skrekkinnjagende’, ikke ‘grusom’, og Ivan fikk sitt tilnavn fordi han satte seg i respekt overfor Russlands fiender. Samtidig er det vanskelig å benekte at han også var grusom, spesielt overfor sine egne undersåtter. For å forklare Ivans «ondskap» som tsar har det vært lagt vekt på hans vanskelige barndom. Han ble farløs da han var fem, og hans mor Jelena Glinskaja styrte ved hjelp av et regentskap av bojarer, det vil si representanter for den titulære høyadelen i Russland.
Da Ivan var ti år, døde mora brått, muligens forgiftet av bojarer. Ivan skjønte at hans eget liv også var i fare, og da han var 13 år tok han initiativet til å få den fremste av bojarene, Andrej Sjujskij, henrettet. Da han var 17 år gammel hadde han samlet nok støtte blant de andre bojarene til å la seg krone til tsar over alle russere.
Strelitsene
Noe av det første Ivan gjorde som tsar var å oppløse bojardumaen, ‘rådet av bojarer’, som storfyrstene fra gammelt av hadde støttet seg til. I stedet opprettet han et nytt råd, sammensatt av folk som stod ham nær, deriblant metropolitten Makarij, Ivans lærer. Russland var truet utenfra av fremmede makter, og Ivan gjennomførte viktige forbedringer i det militære apparatet. I tillegg til styrker som adelen skulle stille til rådighet på tsarens bud, ble det for første gang i Russland opprettet faste, stående styrker, de såkalte streltsy (på norsk strelitser), eller ‘børseskyttere’. De ble forlagt rundt Moskva og skulle forsvare hovedstaden. Artilleriet ble styrket og det ble utdannet ingeniørtropper.
Erobring av nye områder
Stadige mongolske innfall i Moskvariket fikk russerne til å forberede seg til det endelige oppgjøret med mongolene som ennå kontrollerte enkelte områder av Russland. I 1552 ble endelig Kazan inntatt etter lang tids beleiring. Fire år senere ble Astrakhan-khanatet ved nedre Volga erobret av russerne. Hele Volga ble nå ei russisk elv, og dette kornproduserende området ble snart befolket av russere. Med dette ble også veien til Sibir over de sentrale delene av Ural åpnet for russisk kolonisering. Det var til minne om inntakelsen av Kazan at Ivan 4 fikk bygget den kjente Vasilijkatedralen på Den røde plass i Moskva.
Etter at mongolene var nedkjempet startet en ny krig i nordvest, mot den livonske orden som på 1200–1300-tallet hadde etablert seg i Livland og fortsatt stengte russerne ute fra havet i vest. Den livonske stormester søkte støtte fra Polen-Litauen, men den påfølgende polsk-litauiske offensiven ble slått tilbake av russerne, som erobret byen Polotsk. Byen hadde etter Kievrikets fall vært under litauisk overhøyhet. Russland klarte seg også bra i en krig med Sverige i Karelen.
Så begynte problemene å tårne seg opp for tsaren. Han hadde ikke lenger tillit til sitt nye råd, som var imot felttoget i Baltikum og heller så at Russland erobret Krim fra mongolene og skaffet Russland adgang til Svartehavet. Ivan ble på denne tida også alvorlig syk og lå snart for døden. Han tilkalte rådet og bad det sverge troskap til hans sønn Dmitrij som den nye tsar. Det unnlot de å gjøre, fordi Dmitrij var mindreårig, og de fryktet at tsarinaens familie ville få for stor makt. De våget å trosse Ivan ettersom han uansett var døende. Men så han kviknet til, og dermed var skaden ubotelig. Da hans hustru Anastasia senere døde, mistenkte Ivan bojarene og det utvalgte råd for å stå bak.
Opritsjnikene
I 1564 flyttet Ivan uventet fra Moskva til en landsby utenfor byen, Alexander-landsbyen, der han forskanset seg sammen med en gruppe trofaste menn, som han hadde vervet blant strelitsene. Han følte seg forrådt og kunngjorde at han ville abdisere. Samtidig lot han det skinne gjennom at han ikke hadde noe å klage over når det gjaldt det jevne folk. Det var bojarene og presteskapet som hadde gjort forholdene umulige for ham. Stemningen blant allmuen i Moskva var slik at de ville ha tsaren tilbake. Han stilte da som krav at det russiske riket ble delt i to, og at han fikk ubetinget makt i den ene delen til å gjøre opp med sine fiender. Denne så å si «private» delen av riket, som kom til å omfatte rundt en tredjedel av territoriet, ble kalt opritsjnina, av ordet opritsj (unntatt, adskilt). Medlemmene av Ivan den grusommes hemmelige politi ble kalt opritsjniker.
Opritsjnikenes oppgave var å eliminere tsarens fiender, enten ved at de ble fordrevet eller drept. Opritsjniker til hest var et fryktinngytende syn. De red ofte på svarte hester og var kledd i svarte kaftaner. Til salen hadde hver av dem festet en kost og et hundehode: det symboliserte at deres hellige oppgave ved å feie forræderiet ut av Russland og med hundekjevene knuse tsarens fiender.
Opritsjnikene herjet nokså fritt omkring i Russland i de syv årene terroren varte, og myrdet i tsarens navn også fredelige undersåtter i stort omfang. Hele byer som Torzjok, Klin og i 1570 Novgorod ble nesten jevnet med jorda. De store godsene i det sentrale delene av riket forfalt, og landet ble i det hele tatt satt langt tilbake. Dette gav seg utslag også i utenrikspolitikken. Krigen i Baltikum, som hadde begynt så lovende for russerne, endte likevel med nederlag, og i fredstraktatene med Sverige og Polen i årene 1582–1583 måtte Russland gi opp alt det hadde vunnet og enda avstå noen hittil russiske byer til Sverige.
Det hele ble ledsaget av Ivans egen personlige tragedie. Han hadde riktignok klart å knuse sine fiender innad i Russland, men hans største fiende var ham selv. I et raserianfall kom han til å slå i hjel sønnen Ivan, og da han selv døde i 1584 stod han uten andre arvinger enn den tilbakestående Fjodor, som skulle bli den siste tsar av Rurik-dynastiet (rurikidene).
Hva dreide opritsjninaen seg egentlig om? Noen historikere har ment at den bare var et utslag av tsarens paranoia, en overdreven frykt for konspirasjoner som fikk ham til å slå blindt rundt seg. Utover dette hadde den verken mål eller mening. Andre ser terroren i sammenheng med etableringen av en sentralisert russisk stat: Utrenskningene var et nødvendig ledd i etableringen av det russiske autokratiet eller selvherskerdømmet (samoderzjavie), der all makt ble samlet i monarkens hånd. Bare ved å frata bojarene deres tradisjonelle rettigheter og makt, som var basert på arvelig jordeiendom, kunne dette prosjektet lykkes. I kampen mot bojarene allierte tsaren seg med lavadelen (dvorjanene) som fikk overta den konfiskerte jorda som forlening, til gjengjeld for militær tjenesteplikt over tsaren.
En slik tolkning stiller Ivan den grusommes regime i et noe mer positivt lys: Det var nødvendig for å styrke staten og militærmakten og gjøre Russland i stand til å motstå presset utenfra, særlig fra landene i vest, som nøt godt av en rivende økonomisk utvikling og hadde nådd et høyere militærteknologisk nivå. Ivan den grusommes regjeringstid ble starten på det russiske autokratiet, som overlevde helt frem til Den russiske revolusjon i 1917.
Peter den Store.
Tsar Peter den Store var vestleg orientert og gjorde Rusland til ei europeisk stormakt.
Sitat frå https://snl.no/Peter_den_store :
Peter den store var russisk tsar fra 1682 til 1725. Fra 1721 kalte han seg keiser.
Peter den store ledet en storstilt modernisering av Russland, både militært, administrativt og kulturelt, og innførte en rekke reformer med vestlig forbilde. Han utvidet og omorganiserte riket og gjorde Russland til en europeisk stormakt. I 1703 grunnla han St. Petersburg, og flyttet hovedstaden dit fra Moskva.
Peter regnes som det moderne Russlands far.
Bakgrunn og oppvekst Peter var sønn av tsar Aleksej Mikhajlovitsj i hans andre ekteskap. Ved halvbroren Fjodor 3s død i 1682 ble Peter, da ti år gammel, utropt til tsar. Halvsøsteren Sofia Aleksejevna og de opprørske strelitsene (gardemusketerene) fikk ved et kupp igjennom at hennes bror og Peters eldre halvbror, Ivan, også fikk tsartittel. Ivan var sykelig og hadde nedsatte forstandsevner, og Sofia ble dermed den faktiske regenten.
I 1689 førte ny politisk uro til at Sofia måtte gi fra seg makten. Selv om halvbroren Ivan formelt fortsatte som medregent til sin død i 1696, gikk statsstyret nå i det store og hele over til familien til Peters mor. I disse årene befattet Peter selv seg lite med sine herskeroppgaver. Han omgav seg mest med personlige venner, mange av dem utlendinger, og viste allerede den interessen for vestlige forbilder som kom til å gjøre ham til det moderne Russlands far.
Modernisering av Russland
I 1697–1698 foretok Peter inkognito en studiereise til Vest-Europa sammen med sveitseren François Jacques Le Fort. Der arbeidet Peter som skipstømmermann i Nederland, studerte matematikk og astronomi, kjøpte inn verktøy og instrumenter og engasjerte mange engelske og nederlandske håndverkere og teknikere. Før han nådde hjem, var et nytt opprør blant strelitsene slått ned – det tredje i rekken – og ved hjemkomsten lot Peter cirka 2000 av dem bli henrettet. Strelitskorpset ble oppløst, og Peter begynte som den første russiske hersker å bygge opp en regulær armé.
I samarbeid med innflyttede vesteuropeere gikk Peter også i gang med å omskape Russland til en moderne europeisk stat, uten respekt for russiske tradisjoner og skikker. Han utøvde et sterkt press for å endre adelens skikker og levemåte, forenklet alfabetet og moderniserte kalenderen. Han støttet utbyggingen av manufakturer, verfter og kommunikasjoner. Han grunnla absolutismen i Russland og styrket den nye tjenesteadelen på bojarenes (stormennenes) bekostning.
I stedet for den gamle bojar-dumaen innkalte han i 1711 et senat og inndelte sentralforvaltningen etter kollegiesystemet, og lokalt inndelte han riket i guvernementer i 1708. Kirken ble underlagt staten via Den allerhelligste synode, et legmannsorgan utnevnt av ham selv. Noen virkelig folkeskole fikk Peter ikke skapt, men fagskolevesenet ble utviklet.
Krig og territoriale utvidelser
Hovedmålet for Peters utenrikspolitikk var å sikre Russland stadig kontakt med Vesten ved å skaffe landet adgang til Svartehavet og/eller Østersjøen, noe som nødvendigvis måtte bety krig med Tyrkia og Sverige. I 1696 erobret han Azov, anla Taganrog ikke langt fra Dons utløp og begynte å bygge opp en sterk flåte her. Ved den russisk-tyrkiske fred i Konstantinopel i 1700 fikk han også tilgang til Svartehavet. Deretter konsentrerte han seg om østersjøområdene.
Peter inngikk i 1698 en avtale med den polske kong August 2 om felles aksjon mot Sverige, og freden med tyrkerne satte ham i stand til å erklære krig, kalt Store nordiske krig. Innledningsvis led Peter et stort nederlag ved Narva i 1700, men da svenskekongen Karl 12 så vendte seg mot Polen, fikk Peter et pusterom til å okkupere en del av østersjøprovinsene.
I 1703 anla han Peter-Paulus-festningen på en øy i elven Neva, og begynte omkring den å bygge opp den nye hovedstaden St. Petersburg. I 1709 slo han Karl 12 i et avgjørende slag ved Poltava. Ved den endelige fredsslutningen i Nystad i 1721 vant Russland de fleste svenske østersjøprovinsene og avløste Sverige som den ledende makt i Nord-Europa.
Som symbol på at Russland nå var blitt en europeisk stormakt vraket Peter i 1721 den gamle tsartittelen for seg og sine etterkommere og kalte seg keiser (imperator).
Han ble etterfulgt på tronen av sin andre hustru, Katarina 1.
Katarina den Store.
Tsaritsa Katarina den Store meinte at mannen hennar ikkje var eigna til å styre Russland, han vart avsett, fengsla og drepen. Seinare meinte ho det om son sin også, så det gjekk slik med han også. Ho hadde lært opp sone-son sin og han vart tsar i staden. Ho var svært så mistruisk altså. Ho hadde fleire elskarar og dei fekk soleis ein del politisk makt, men ho visste å avgrense det. Så dette minner mistenkeleg om det som eg har kalla ødipus-syndromet, at ein prest eller predikant, ein adelsmann, gjerne frå kyrkjeadelen, vert misunneleg og sjalu på både faren og sonen.
Ho var beigeistra for vestleg kultur, i byrjinga også for fridomstankane med sympati for dei liveigne bøndene, for å betre deira kår, men der endra ho syn og tok parti med adelen i staden. Elles heldt ho fram som Peter den Store, med å gjere Russland meir europeisk.
Sitat frå https://snl.no/Katarina_den_store :
Katarina den store var russisk tsaritsa (keiserinne) fra 1762 til 1796.
Katarina var Russlands store enehersker etter Peter den store. Under henne økte folketallet, rikets territorium ble kraftig utvidet og handel og industri hadde betydelig fremgang.
Bakgrunn og familie
Katarina var opprinnelig en tysk prinsesse, Sophie Friederika Auguste av Anhalt-Zerbst. Hun ble i 1745 gift med grev Peter Ulrich av Holstein, den senere tsar Peter 3, som var sønn av Peter den stores datter, Anna. Da Peter 3 kom på tronen ved hans tante, keiserinne Elisabet Petrovnas død i 1762, gjennomførte Katarina statskupp mot sin mann med støtte fra garderegimentene og den «opplyste» delen av det russiske aristokratiet, som mente at Peter 3 var lite egnet til å styre Russland. Peter 3 ble tvunget til å abdisere og sperret inne i fengsel, der han kort tid senere ble myrdet under uklare omstendigheter. Katarina ble utropt til keiserinne og enehersker i Russland, idet hun tilsidesatte sønnen Paul (på russisk Pavel).
Innenrikspolitikk
Katarina var tilhenger av opplysningstidens ideer og ville gjøre Russland til en stat der det rådet lov og orden. Hun var påvirket av engelske og franske opplysningsfilosofer og brevvekslet blant annet med Voltaire og Diderot. I 1767 kalte hun sammen en lovgivende forsamling med representanter for alle provinser og fra alle sosiale klasser i Russland, med unntak av de livegne bøndene (bønder som var økonomisk og juridisk avhengig av jordeier). Keiserinnen tok sikte på å bedre bøndenes stilling og hadde omfattende reformplaner for det russiske samfunnet.
Katarina mente at Montesquieus maktfordelingsprinsipp med dets klare skille mellom den lovgivende, utøvende og dømmende makt ikke kunne anvendes i Russland. På grunn av landets gigantiske størrelse trengte man her et sterkt, uinnskrenket monarki (opplyst enevelde) for å kunne holde det hele sammen. Hun tenkte opprinnelig på å oppheve livegenskapet, men det endte tvert imot med at hun traff tiltak for å styrke adelens stilling. I årene 1765–1767 gav hun en rekke forordninger som forbød bøndene å klage på sine herrer og bekreftet adelens rett til å sende sine livegne på straffarbeid uten dom. Det eneste de livegne oppnådde i hennes regjeringstid var at det ble forbudt å selge dem offentlig.
Bondeoppstanden i begynnelsen av 1770-årene, som ble ledet av Jemeljan Pugatsjov, var den mest omfattende oppstanden i Russland før revolusjonen i 1917. Den ble en alvorlig trussel mot Katarina den stores regime og førte til at hun oppgav alle liberale tanker. Pugatsjov utgav seg for å være Peter 3, som angivelig hadde unngått sine mordere og nå krevde tronen tilbake. Først i 1775, etter at en langvarig krig mot Tyrkia var avsluttet, kunne Katarina sette inn store nok styrker til å slå ned opprøret. Pugatsjov ble tatt til fange og halshugget på Den røde plass i Moskva.
Etter den franske revolusjon ble Katarina den store direkte reaksjonær, og livegenskapet ble innført også i Ukraina, der bøndene hittil hadde vært forholdsvis frie. I 1785 utgav hun et nytt adelsprivilegium og bekreftet de gamle; borgerskapet ble også organisert som stand. Hennes frykt for de russiske bøndene overgikk nå definitivt den medlidenheten hun måtte ha med dem.
Utenrikspolitikk
I utenrikspolitikken tok Katarina sikte på å sikre seg områder i vest og sør. Etter krigene med Tyrkia i årene 1768–1774 og 1787–1792 fikk Russland herredømmet over Krim og Sør-Russland, og dermed fri seilas på Svartehavet. Overfor Polen gikk hun i forbund med Preussen etter den polsk-saksiske kong August 3s død, og fikk sin kandidat Stanisław August Poniatowski valgt til ny polsk konge i 1764. Da denne aktivt gikk inn for å reformere styret i landet og hevde dets selvstendighet, grep hun inn og tvang den polske riksdagen til å hevde sine såkalte kardinalrettigheter (blant annet liberum veto).
Katarina fikk Preussen og Østerrike til å gå med på en første deling av Polen i 1772. Da den franske revolusjon førte til et nytt forsøk på å gjennomføre grunnleggende reformer i Polen og hevde landets uavhengighet, slo hun opprøret ned, og etter avtale med Preussen kom Polens andre deling i stand i 1793. Katarina sikret seg nå Vest-Ukraina og Volhynia. Da det igjen brøt ut oppstand under ledelse av Tadeusz Kościuszko, ble også denne slått ned, og Katarina inngikk en avtale om å dele restene av Polen i 1795 (Polens tredje deling). Polen hadde sluttet å eksistere som egen stat, og oppstod igjen først etter Wienkongressen i 1815; nå som en del av Det russiske imperiet (det såkalte Kongress-Polen).
Ettermæle
Katarina var Russlands store enehersker etter Peter den store. Hun var en særdeles intelligent og intellektuelt nysgjerrig kvinne og fremstod som en beskytter av russisk litteratur og kunst, hun grunnla litterære tidsskrifter, teatre og skoler. I hennes regjeringstid ble Russlands posisjon som stormakt konsolidert, og Katarina videreførte europeiseringen av Russland som Peter den store hadde startet på begynnelsen av 1700-tallet. Den europeiske kulturen fikk sterkere fotfeste blant den russiske eliten enn tilfellet hadde vært under Peter. Ved landevinningene økte folketallet fra 20 til 36 millioner, handelen hadde betydelig fremgang på grunn av herredømmet over Svartehavet, og med kontroll over hele Ukraina var Russland blitt et av de store kornproduserende land i verden. Tross motstanden fra adelen så man også fremvekst av en gryende fabrikkindustri, der foretaksomme, livegne bønder kom til å opptre som entreprenører ved siden av et spinkelt næringsdrivende borgerskap.
Katarina den store omgav seg også med rådgivere, hvorav flere (Grigorij Orlov, Stanisław Poniatowski, Grigorij Potemkin) også ble hennes elskere. Hun passet imidlertid på at hennes favoritter ikke fikk for stor innflytelse ved hoffet. Unntaket var Potemkin (riktig uttale er Patjomkin), som kom til å spille en sentral politisk rolle fra midten av 1770-årene til sin død i 1791. Som minister og militær øverstkommanderende fikk han store fullmakter av keiserinnen og ble den drivende kraften i Russlands ekspansjon i Sør-Russland, Krim (som ble erobret fra Tyrkia i 1783) og kystområdene ved Svartehavet, et område som fikk navnet Novorossija («Det nye Russland»). Et høydepunkt i Katarina den stores regjeringstid var reisen til Krim i 1787, organisert av Potemkin, som gav keiserinnen anledning til å ta Det nye Russland i besittelse ved sitt personlige nærvær. Med etableringen ved Svartehavet hadde Russland kommet innen rekkevidde av Bosporos og Dardanellene, stredene som leder ut til Middelhavet. Kontroll over disse stredene fortsatte å være et viktig mål for russisk utenrikspolitikk helt frem til tsar-Russland brøt sammen under revolusjonen i 1917.
Katarina den store var en sterk potentat, som i likhet med andre kvinnelige monarker, som Elisabeth 1 av England og senere dronning Victoria, var i stand til å sette sitt preg på en hel epoke i sitt lands historie. Da hun døde i 1796 ble hun etterfulgt på tronen av sønnen Paul 1, som hun aldri hadde hatt noen tro på og derfor holdt utenfor makten. Hun satset i stedet på Pauls sønn, Aleksander, som hun selv var med å oppdra og som hun hadde store forhåpninger til. Han kom til makten i 1801 i en alder av 24 år, da Paul 1 døde, også han under uklare omstendigheter.
Krim-krigen, «den europeiske konsert» som vart til «0. verdenskrig».
Etter Napoleons-krigane inngjekk europeiske statar ein allianse som skulle sikre fred, det var som ein europeisk konsert. Men det varde ikkje lenge før det vart ein ny storkrig som resulterte i endå meir nasjonal frigjering.
Sitat frå https://snl.no/Krimkrigen :
Krimkrigen var en krig som fra oktober 1853 til februar 1856 ble utkjempet mellom Russland på den ene siden og de allierte maktene Det osmanske riket (Tyrkia), Frankrike, Storbritannia og (fra 1855) Kongeriket Sardinia på den andre. Krigen endte med seier til alliansen.
Krigens største effekt var at den medførte slutten på alliansesystemet som hadde holdt freden ved like etter napoleonskrigene, samt at krigen revolusjonerte europeisk krigføring gjennom en rekke militære og teknologiske nyvinninger. Krigen fikk sitt navn etter Krimhalvøya i Svartehavet som var senter for konflikten, men den ble også utkjempet på Balkan, i Norden, Kaukasus og på den russiske stillehavskysten.
Bakgrunn
Etter napoleonskrigene hadde de europeiske stormaktene; Storbritannia, Russland, Østerrike, Preussen og Frankrike, opprettet et samarbeid for å unngå større kriger og revolusjoner, den såkalte europeiske konsert. Kjernen i samarbeidet var alliansen mellom det østerrikske keiserriket, Russland og Preussen i den såkalte hellige alliansen. Etter hvert som minnene om napoleonskrigenes ødeleggelser ble fjernere ble samarbeidet løsere, men alliansen mellom Østerrike og Russland fortsatte å være kjernen i europeisk stormaktspolitikk hvor begge fokuserte på europeisk stabilitet.
Forholdet mellom de to keiserrikene Østerrike og Russland var imidlertid ikke uten problemer. Hovedproblemet var forholdet til «Europas syke mann» (Det osmanske riket), og da spesielt landets territorier på Balkan. Det osmanske riket, som strakk seg over store deler av Balkan, Tyrkia, Midtøsten og Nord-Afrika, var underutviklet, svakt både militært og administrativt, og under sterkere og sterkere press fra andre europeiske stormakter. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet hadde Russland vunnet territorier ned til det nåværende Romania og Moldova fra steppefolk med tilknytninger til det osmanske riket. I Russland var det et sterkt innenrikspolitisk press for å fortsette sørover inn i de ortodokse, primært slaviske områdene i de osmansk-styrte delene av Balkan. For Østerrike ble dette sett på som en uvelkommen inntreden på deres viktigste interesseområde.
Storbritannia så også med sterk skepsis på russisk ekspansjon sørover. De fryktet at russisk ekspansjon kunne true deres kontroll over India, gjennom å etablere en sterk posisjon i de østlige delene av Middelhavet og i Sentral-Asia.
Den utløsende årsak
I Frankrike hadde en nevø av Napoleon Bonaparte kommet til makten i revolusjonsåret 1848. Han utnevnte seg senere til keiser som Napoleon 3 og gjorde alt han kunne for å lede landet ut av den relative utenrikspolitiske isolasjonen det hadde levd i etter napoleonskrigene og å igjen gjøre dem til en ledende stormakt. Napoleon 3 så nå en mulighet til å bruke knivingen mellom Østerrike og Russland om Balkan til å splitte de to maktene. Målet var å øke fransk innflytelse i osmanske områder, og å gjenvinne Frankrikes posisjon og prestisje blant europeiske stormakter ved å svekke den østerriksk-russiske maktaksen.
Våpenet Napoleon 3 og den franske regjeringen brukte var en langvarig konflikt i to viktige kristne kirker i det osmanske Palestina: fødselskirken i Betlehem og gravkirken i Jerusalem. Her hadde det i århundrer vært kjempet mellom katolske og ortodokse prester om kontroll. Frankrike hadde på midten av 1700-tallet blitt utnevnt til beskytter av alle katolske undersåtter av den osmanske sultanen, mens Russland hadde fått samme status for de ortodokse undersåttene. I 1853 tvang franske myndigheter ved hjelp av kanonbåtdiplomati den osmanske sultanen Abdulmejid til å gi innrømmelser til de katolske prestene i kirkestriden.
Russlands tsar Nikolaj 1, en dypt religiøs mann, reagerte kraftig, siden dette i russiske øyne var et brudd på den russisk-osmanske fredsavtalen av 1774. Han sendte russiske armékorps mot de osmanske vasallfyrstedømmene Moldavia og Valakia (Donaufyrstedømmene) som svar, og krevde at Russland ble utnevnt til beskytter av alle de tolv millioner ortodokse innbyggerne i det osmanske riket. Som svar sendte de franske og britiske myndighetene flåtestyrker inn i Svartehavet for å støtte opp under osmanerne, og overtalte sultanen til å avvise de russiske kravene. I juli 1853 beordret Nikolaj 1 de russiske styrkene til å okkupere Moldavia og Valakia; osmanerne erklærte krig mot russerne som svar og gikk til motangrep.
Forsøk på å forhandle fram en slutt på krigen fra de andre medlemmene av den europeiske konserten ledet ikke fram. Etter at en russisk flåte ødela den osmanske flåten ved Sinop 30. november 1853, sendte Frankrike og Storbritannia militær hjelp til osmanerne, og et ultimatum til russerne om å trekke seg ut av Moldavia og Valakia om de ikke ønsket krig. Russerne ignorerte kravene, og 28. mars 1854 erklærte de franske og britiske regjeringene krig mot Russland.
Nikolaj 1 og den russiske regjeringen hadde forventet at Østerrike støttet sine russiske allierte, eller i det minste forholdt seg nøytral i konflikten. Dette viste seg å være en feilberegning. Østerrikerne sendte hærstyrker til grenseområdene, nektet å garantere at de ville forholde seg nøytrale og stilte seg bak det fransk-britiske kravet om tilbaketrekning. For å blidgjøre østerrikerne, trakk den russiske regjeringen sine styrker ut av Moldavia og Valakia, og de ble okkupert av Østerrike fram til slutten av krigen. Til tross for at fransk-britiske krav mot Russland nå hadde blitt oppnådd, fortsatte de to landene krigen for å tvinge russerne til å oppgi sitt press mot osmanerne.
…..
Effekter av krigen
Den stormakten som ble mest svekket av konflikten var faktisk aldri en del av den. Østerrike kom til å betale en høy pris for å bryte alliansen med Russland. De var diplomatisk isolert etter krigen, og kunne ikke lenger stoppe samlingene av Italia og Tyskland. De tapte kriger mot Kongeriket Sardinia og Frankrike i 1859 som var startskuddet for samlingen av Italia, og mot Preussen i 1866, et viktig steg mot samlingen av Tyskland under preussisk ledelse.
I Russland var Krimkrigen et brytningspunkt. Den satte fart på moderniseringsprosesser i landet, som opphevelse av livegenskap og industrialisering. Men krigen var også en viktig del av den etniske rensningen av muslimske befolkningsgrupper fra områdene nord i Svartehavet og i Kaukasus. Fredsavtalen fra Paris i 1856 var ikke uforholdsmessig hard mot russerne, som måtte oppgi mindre landområder i Bessarabia til en moldovsk bufferstat, samt gå med på demilitarisering av Svartehavet og Åland. Imidlertid hadde russerne vunnet større landområder i Balkan og Kaukasus enn de hadde tapt på Krimhalvøya, og fredsvilkårene ble sett på som en nasjonal vanære. Å gjenopprette russisk ære kom til å bli en ledestjerne i landets politikk i tiårene som fulgte, samt en vending mot Preussen som en ledende alliert i stedet for Østerrike.
Britene hadde teknisk sett vunnet krigen, men den britiske hærens omdømme ble skadet av skandalene rundt krigen, og regjeringen til George Gordon Aberdeen falt på grunn av konflikten i 1855. Men de hadde lyktes i å stoppe Russland fra å trenge sørover inn i Balkan, og landet kom aldri til å direkte true den britiske forsyningsruten til India så lenge det britiske imperiet bestod.
Den store vinneren på kort sikt var Frankrike, som gjenvant mye av sin innflytelse på kontinentet på bekostning av Russland og Østerrike. Kongeriket Sardinia, som kjempet mot Russland, og Preussen som holdt seg nøytralt, var også stormaktspolitiske vinnere fra krigen. Med den østerriksk-russiske alliansens død var nå målene om å samle Tyskland og Italia blitt mye enklere.
For det osmanske riket var slutten på krigen kun en liten pustepause i en lang oppløsningsprosess. Sultanen ble invitert inn i den europeiske konsert, men dette stormaktsforumet var nå nærmest uten innflytelse. I fredsavtalen lovte europeiske stormakter å garantere osmansk selvråderett og territorial integritet. Dette kom til å sikre det osmanske rikets territorier i noen tiår framover, men økende press fra balkansk nasjonalisme og vestlig imperialisme gjorde til slutt situasjonen umulig. I den russisk-tyrkiske krigen i 1877–1878 vendte russerne tilbake, nå i samarbeid med balkanske separatiststyrker, og lyktes i å knekke osmansk overherredømme sør på Balkan.
Betydning
Florence Nightingale fikk tilnavnet The Lady with the Lamp, ’Damen med lampen’, etter sitt sykepleiearbeid blant sårede soldater under Krimkrigen. Hun var imidlertid ikke bare en omsorgsfull og trøstende skikkelse, men også en kunnskapsrik og praktisk anlagt person som drev utrettelig lobbyvirksomhet for å skaffe bevilgninger. Hun samlet dessuten inn store mengder statistikk omkring infeksjonssykdommer blant de sårede.
Krimkrigen blir ofte sett på som den første moderne krig på grunn av en rekke teknologiske og militærvitenskapelige nyvinninger som først ble utprøvd her. Den var også starten på moderne krigsjournalistikk og feltmedisin. Florence Nightingale ble kjent for sitt arbeide i krigslasaretter under Krimkrigen, og på russisk side ble Lev Tolstoj kjent for sin skildring av beleiringen av Sevastopol.
Krigen var på mange måter et vendepunkt i europeisk historie, fra førindustriell til industriell krigføring, fra aristokratisk styring til ekspertstyre, og fra fred og konservativ stabilitet til slutten av 1800-tallets europeiske kriger, revolusjoner og raske samfunnsendringer. Krimkrigen innledet en periode i europeisk historie som fikk en lignende avslutning, men i mye større skala: første verdenskrig.
Den siste tsar, Nikolai 2.
Tsar Nikolai 2. insisterte på å bevare det absoluttistiske regimet. Absolutte idear var viktig for han altså og det er no bra det vel? Det var viktig for Sokrates også, men han brukte andre metode, tsaren herska med sine absolutte idear, men Sokrates gjekk ut og prata med folket, han stilte dei spørsmål og høyrde på kva dei sa.
Så spørst det om det går an å bruke begge metodane? Jau, det har no viste seg i mange tilfelle, slik som gjennom folketinget.
Tsaren førde krig, men det var ikkje så vellukka som 1-300 år tidlegare.
Sitat frå https://snl.no/Nikolaj_2. :
Tsar Nikolaj 2 var det russiske keiserrikets siste tsar. Han var eldste sønn av tsar Aleksander 3 og overtok tronen etter farens død i 1894.
Under februarrevolusjonen i 1917 ble han tvunget til å abdisere. I 1918, under den russiske borgerkrigen, ble han og hans nærmeste familie henrettet av bolsjevikene.
Tsar
Samme år som Nikolaj overtok tronen giftet han seg med tyskættede Alix av Hessen, som tok navnet Aleksandra. Denne sterkt overtroiske kvinnen kom til å få stor innflytelse på sin ektemann. Nikolaj var fast bestemt på å opprettholde prinsippet om et absolutt autokrati og avviste forslag om konstitusjonelle reformer som «meningsløse drømmer».
Nikolajs regjeringstid fikk en uhellsvanger start da folkelige festligheter i forbindelse med hans kroning endte med panikk blant de tilstedeværende. Nesten 1400 mennesker ble trampet i hjel. Dette hindret likevel ikke Nikolaj fra å delta i kroningsballet samme kveld, noe som skapte inntrykk hos mange om at tsaren var ufølsom overfor sitt folk.
Dette inntrykket ble bestyrket under den russisk-japanske krig i 1904–1905, der Nikolaj gikk inn for å fortsette krigen lenge etter at det var klart at den var tapt. Nederlaget mot Japan bidro sterkt til svekket prestisje for regimet og for tsaren personlig.
«Den blodige søndag», under innledningen til revolusjonen i 1905, skapte også uvilje og sinne mot tsaren. En fredelig og uvæpnet demonstrasjon i St. Petersburg, som skulle overrekke en petisjon til tsaren, ble møtt med geværild fra militære styrker. Offisielt ble 92 mennesker drept og flere hundre såret.
Blant sine politiske motstandere fikk tsaren kallenavnet «Nikolaj den blodige». Inntrykket av en hard og ufølsom tsar ble ikke mindre under den kraftige undertrykkelsen i kjølvannet av revolusjonen, der flere tusen mennesker ble henrettet. Selv om Nikolaj ikke var initiativtaker eller pådriver for undertrykkelsen, lot han seg lede av sine ministre til å akseptere den.
Under 1905-revolusjonen var Nikolaj lenge uvillig til å akseptere reformer som begrenset hans personlige makt. Men om høsten ble han presset til å gi etter og godta det såkalte «Oktobermanifestet», som lovte grunnleggende borgerrettigheter til innbyggerne og opprettelsen av en valgt forsamling, en Duma, som begrenset tsarens makt. «Oktobermanifestet» splittet opposisjonen og bidro til revolusjonens nederlag. I ettertid ble manifestet utvannet, og det autokratiske regimet fortsatte med noen endringer. Nikolaj ønsket å kvitte seg med Dumaen. Etter at de to første dumaene, valgt i 1905 og 1906, hadde fått et radikalt flertall, ble valglovene endret slik at de senere dumaene ble helt dominert av konservative og reaksjonære partier.
Under første verdenskrig gikk det snart dårlig for de russiske styrkene. Den politiske ledelsen var udugelig. Tsar Nikolaj unnlot å utnytte muligheten for støtte og hjelp fra frivillige organisasjoner og representative organer. Han var ikke villig til å samarbeide med Duma-flertallet. I stedet lot han seg i stadig større grad influere av tsarinaen, Aleksandra, og Rasputin, en omvandrende «hellig mann», som hadde fått Aleksandras fortrolighet fordi hun trodde Rasputin kunne helbrede hennes sønn, tronarvingen Aleksej, som led av blødersykdom.
Den russiske revolusjon
I mars 1917 (februar etter den julianske kalender som var i bruk i Russland) brøt det ut revolusjon i Russland og Nikolaj ble etter få dager presset til å abdisere. Etter oktoberrevolusjonen, der bolsjevikene overtok makten, ble Nikolaj sammen med sin kone og sine fem barn, fire døtre og en sønn, etter en tid sendt til Jekaterinburg, der de ble internert. Bolsjevikene planla en rettssak mot tsaren, men da fiendtlige styrker i juli 1918 nærmet seg Jekaterinburg, ble de alle henrettet.
Ettermæle
Historikernes dom over Nikolaj er ikke nådig. Han blir ansett som svak, udugelig og fullstendig uskikket som statsleder. Han manglet viljestyrke og lot seg manipulere av sine ministre, sin kone og eventyrere som Rasputin. Det eneste punktet der han viste viljekraft var i sin insistering på å bevare det absolutistiske regimet for enhver pris, og dette var også hans eneste idé om statsstyre.
I 2000 ble Nikolaj sammen med sin familie kanonisert av den russisk-ortodokse kirke fordi han hadde blitt drept av fiender av kirken. I 2008 besluttet Russlands høyesterett at Nikolaj og hans familie hadde vært offer for politisk undertrykking og at de skulle rehabiliteres.
Faith & Entropy 