Bildet: Katarina den store, regjerte 1762-1796.

Innleiing.

Russland til krig mot Ukraina 24.2.2022. I vår «fredelege opplyste» verden synest det rart. Kva ligg bak? Den historiske bakgrunnen er at Ukraina vart angrepe frå aust, først frå det Mongolsk Imperiet, så frå det Russiske Imperiet. Under den russiske tsaritsa Katharina den Store tok dei både Krim og Ukraina.

Her vil eg prøve å sjå det i historisk samanheng, først tida etter oppløysinga av Sovjetunionen. Så tida etter at Russland tok krim rett før 1800. Dernest vil eg sjå det i ein større samanheng, der Gardarriket er sentralt. Det var viktig for vikingane og slik vil eg sjå det frå ein nordisk synsstad.

Gardarriket vart grunnlagt av vikingar frå Skandinavia og norske vikingar hadde god og verdifull kontakt med det. Det var eit storrike som vart opphav til både Ukraina, Russland og Kviterussland.

I denne samanheng er det interessant å sjå kva betydning kristendomen fekk. Vikingane vart kristna, så dei vart meir fredelege, men tok og fekk framleis oppgåve med å forsvare landområde. Lenssamfunn med liveigenskap vart organisert for å forsvare bøndene, men då vart dei leiglendingar. Då vert det også interessant å sjå korleis lenssamfunnet og liveigenskapen vart avskipa.

Til slutt vil eg sjå litt på kva betydning store imperier fekk for Europa etter Romarriket. Gardarriket eksisterte parallelt med det Tysk-Romerske. Keisar Otto 2 rekrutrerte Olav Tryggvasson i hæren som han sende nordover, sidan Olav hadde vokse opp i Gardarriket.

Nokre hundrede år seinare inngjekk ein stor del av Gardarriket i den Polsk-Litauiske unionen for at dei saman kunne stå seg mot det mongolske imperiet. Dette gjaldt først og fremst det ukrainske folk, så dei kom i klemma, for når fyrsten i Moskva fria seg også frå det mongolske imperiet, vart det ein motsetnad mellom den Polsk-Litauiske Unionen og Stor-Fyrsten i Moskva. Det hadde også å gjere med motsetnaden mellom den Katolske og den Ortodokse kyrkja.

Men så vart Russland tsar-rike etter føredøme av det Romerske keisarriket, men med kristendomen som religion (Keisar og tsar er avleia av etternamnet til Julius Cæsar). Tsar Peter 1 leia ein kulturrevolusjon frå middelaldersamfunn til moderne tid, med vitskap og rasjonalistisk system, ved å orientere seg mot vest. Så han endåtil flytte hovudstaden frå Moskva til St.Petersburg. dermed kom der ei oppgangstid.

Etter at Ukraina vart sjølvstendig i 1991, ved oppløysinga av Sovjetunionen.

Den europeisk union eller den eurasiske union?

Ukraina hadde planar om EU-medlemskap og skulle til å signere avtala, men så prøvde presidenten å få avtale med «den eurasiske unionen» i staden. Då vart det protest og konflikt.

Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Ukrainas_historie#Euromajdan :

Ukraina ble en uavhengig stat da Sovjetunionen ble oppløst i 1991. Leonid Kravtsjuk ble det uavhengige Ukrainas første president.

Kommunistene beholdt makten etter frie valg i 1990 og i 1991 gikk et stort flertall av innbyggerne inn for uavhengighet fra Sovjetunionen.^[37] Kommunistpartiet ble oppløst i 1991.^[18] Ukraina ble en uavhengig stat da Sovjetunionen ble oppløst i 1991 og erklærte seg selvstendig 24. august 1991.^[7] Russland forsøkte ikke å holde på de andre statene med makt.^[38] Sammen med Russland og Hviterussland stiftet Ukraina Samveldet av uavhengige stater i desember 1991. I 1996 gikk Hviterussland inn et forbund med Russland, men beholdt suvereniteten.^[4] Leonid Kravtsjuk ble det uavhengige Ukrainas første president.^[18] Valgene i 1994 viste tydelig skille mellom et nokså russiskvennlig Øst-Ukraina og et mer nasjonalistisk Vest-Ukraina.^[4] Etter oppløsningen av Sovjetunionen var det strid med Russland om territorier (Krim og de østlige regionene) samt våpen, krigsskip og baser.

……..

Euromajdan

Euromajdan (ukrainsk: Jevromajdan – som betyr ‘Europaplassen’) var en bølge av demonstrasjoner og sivil uro i Ukraina, som begynte natt til 21. november 2013 med offentlige protester i Majdan Nezalezjnosti – (Frihetsplassen) i Kyiv og i vestre deler av landet. Protesten ble utløst av den ukrainske regjeringens beslutning om å utsette signeringen av en tilknytningsavtale med Den europeiske union og i stedet velge tettere bånd til Russland og Den eurasiske økonomiske union.^[43] Protestene ble kalt Euromajdan,^[44] I februar 2014 begynte opprørspolitiet å skyte mot demonstrantene, og dette resulterte i 82 drepte 19.–20. februar.^[45] Protestene eskalerte til voldsomheter i Kyiv, og den 21. februar 2014 ble det undertegnet en avtale mellom president Viktor Janukovitsj og opposisjonens representanter Arsenij Jatsenjuk, Vitalij Klitsjko og Oleg Tsjagnibok. Gennomføringen av avtalen ble da garantert gjennom underskrifter fra tre utenriksministre innen EU (Tysklands Franz-Walter Steinmeier, Frankrikes Fabio Laurent og Polens Radoslaw Sikorski) og innebar en tidsplan for konstitusjonelle endringer og utlysing av nyvalg. Dagen etter, den 22. februar 2014, gjennomførte opposisjonen likevel et statskupp. De folkevalgte hadde ikke 3/4 flertall for å avsette en president,^[46] noe Ukrainas grunnlov krever, men bare alminnelig flertall. Oleksandr Turtsjynov ble likevel utpekt som fungerende president.^[47] Parlamentet fulgte heller ikke de prosedyrer som krevdes for avsetting av presidenten, og støtten til motbevegelsen økte. Støtte til denne motbevegelsen kom mest fra de russisktalende områdene i landet, så som den autonome republikken Krim, områdene øst for elven Dnepr og i sør, rundt Odessa.

Russland okkuperte Krim i 2014 og støtta russiske seperatistar i Aust-Ukraina.

Russland erobra Krim i 2014. Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Krim :

I 1954 ble Krim overført fra den russiske sovjetrepublikk til den ukrainske sovjetrepublikk. I 1991 ble Krim en del av den selvstendige staten Ukraina, som ble opprettet etter Sovjetunionens oppløsning i 1991. I 2014 tok russiske styrker kontroll over Krim. Området ble deretter annektert av Den russiske føderasjon etter en omstridt^[3] folkeavstemning 16. mars 2014 der det fremlagte resultatet viste flertall for at Krim skulle forlate Ukraina og bli en del av Russland. De fleste andre land i verden anerkjenner ikke at Krim er en del av Russland^[4].

Donetsk og Luhansk

Se også: Den russisk-ukrainske krig, Krigen i Donbass og Den russisk-ukrainske krisen 2021–2022

Donetsk oblast og Luhansk oblast har siden 2014 vært delvis kontrollert av pro-russiske separatister. Delelinjen går midt gjennom de to regionene med byene Donetsk og Luhansk på opprørernes side av linjen, mens blant annet Kramatorsk og Mariupol er kontrollert av ukrainske myndigheter (per februar 2022). Folkerepublikken Donetsk og Folkerepublikken Lugansk ble erklært i 2014. Utbryteren har vært støttet av Russland og kontakten med øvrige Ukraina er stengt av en frontlinje. Russiske myndigheter anså til februar 2022 disse to områdene som del av Ukraina. Viktor Janukovitsj, som ble avsatt i 2014, er fra Donetsk-området.^[48][49][50] Kramatorsk har siden fungert som hovedstad for den delen av Donetsk oblast som er under kontroll av ukrainske sentralmyndigheter.^[51] Russiske styrker har uoffisielt vært til stede i området siden 2014.^[52][53] Det har vært uklart om striden i Øst-Ukraina skal defineres som borgerkrig eller som krig med Russland.^[54]

Bakgrunn for krigen i Donbass var at Russland okkuperte Krim raskt og uten væpnet motstand februar-mars 2014. Den russiske ledelsen bestemte seg da for støtte russisk-talende separatister i området. Da ukrainske styrker fikk overtaket sommeren 2014 satte Russland inn egne styrker.^[38]

Krigen i Ukraina.

Sitat frå https://snl.no/Ukraina-konflikten :

Krigen i Ukraina

I november 2021 meldte amerikansk etterretning om uvanlige store troppeansamlinger i nærheten av den russisk-ukrainske grensa. Russland benektet dette, men krevde at Ukraina ga rettslige garantier for at de ikke ville søke om NATO-medlemskap. Dette ble i desember fulgt opp av krav om at USA og NATO begrenset sin innflytelse i tidligere sovjetrepublikker.

I januar og februar 2022 satte NATO tropper i beredskap og sendte skip og jagerfly for å sikre NATOs østgrense. Antallet russiske soldater i nærheten av grensa til Ukraina økte til over 100 000, inkludert noen titusen i Belarus.

Samme måned erklærte USA at de ikke vil lukke døra for ukrainsk NATO-medlemskap. NATO argumenterte med at suverene stater selv må få bestemme hvilke allianser de inngår i. Ukraina er en demokratisk stat som siden 2019 har grunnlovsfestet at de vil søke medlemskap i EU og NATO.

Russland på sin side argumenterte med prinsippet om «delt sikkerhet», som går ut på at ingen part er sikker før begge er det. De hevdet samtidig at den gradvise utvidelsen av NATO siden 1999 utgjør en trussel. I tråd med dette krevde Russland at ingen nye land øst i Europa skulle bli tatt opp i NATO, at NATO ikke skulle utplassere systemer med angrepsvåpen i Øst-Europa og at NATO ikke skulle opprette flere militærbaser i land nær Russland.

Krisen tilspisset seg 21. februar 2022, da Russland anerkjente de to utbryterrepublikkene øst i Ukraina (DNR og LNR) som selvstendige stater. 24. februar valgte Russland å invadere Ukraina med styrker fra flere sider av landet. Krigen har pågått siden.

Etter at Russland tok Krim i 1783.

Russland tok Krim i 1783.

Sitat frå  https://no.wikipedia.org/wiki/Ukrainas_historie#Euromajdan :

Krim har vært hjemsted for mange folkeslag og ble blant annet kolonsert av grekere i antikken. På Krim konverterte tyrkisktalende khazarer til jødedommen og det ga opphav til to folkegruppe: krimtsjaker (offer for holocaust) og karaimer. På Katarina den stores tid ble Krim erobret av Russland i 1783 og området ble russifisert – mange tatarer flyktet da til Tyrkia. Etter den russiske revolusjonen fikk Krim status som autonom republikk knyttet til den russiske delrepublikken. Stalin tvangsflyttet 18. mai 1944 tatarer fra Krim fordi Stalin mente de samarbeidet med den tyske krigsmakten.^[4]

Russlande mista Krim stilt og fredeleg under Sovjetunionen.

 Nina Krutsjon ættar frå Nikita Krutsjov. Her fortel ho at Stalin førde ein sentraliseringspolitikk som var ei ulykke for Ukraina, men at Krutsjov førde ein desentraliseringspolitikk der han overførde Krim til Ukraina. Ho påstår at Putin fører ein sentraliseringspolitikk som minner om stalinismen. Eg synest artikkelen lærer oss mykje, så eg tek med heile artikkelen.

Sitar frå

https://www.nrk.no/urix/khrusjtsjovs-barnebarn-om-krim-1.11607566?fbclid=IwAR1q2xpdm2jCj2PBiTXFUvx7l6IJf6kgqYhcBGfPAI3cpfJN8ukI9lOPfIQ :

Bestefaren hennes ga Krim til Ukraina

WASHINGTON D.C. (NRK): Professor Nina Khrusjtsjova tror Krim igjen vil være russisk etter morgendagens folkeavstemning. Men hun er stolt av at bestefaren hennes ga halvøya til Ukraina i 1954.

Publisert 15. mars 2014 kl. 11:12 Oppdatert 15. mars 2014 kl. 12:17

Artikkelen er flere år gammel.

Nina Khrusjtsjova sammen med sin bestefar Nikita Khrusjtsjov i 1971.

FOTO: PRIVAT

– Min bestefar var glad i Ukraina og mente nok ukrainerne hadde lidd nok i Stalin-tida, forklarer Nina Khrusjtsjova.

Hun er egentlig oldebarnet til Sovjet-lederen Nikita Khrusjtsjov, men da hennes bestefar falt ved fronten i 1943 adopterte Khrusjtsjov Ninas to år gamle mor. Derfor var mannen som ledet Sovjetunionen fra 1953 til 1964 Ninas bestefar.

Les: Ukraina og det historiske hatet

Bet gjestene i beina

BESTEFAR: Sovjet-lederen Nikita Khrusjtsjov, som var bestefaren til Nina Khrusjtsjov, hadde et nært forhold til Ukraina.

FOTO: NTB SCANPIX

– Han lot meg gjøre som jeg ville da jeg var liten. Jeg var svært egenrådig, og moren min kunne bli rasende, men bestefar bare sa: La henne holde på, forteller Khrusjtsjova om bestefaren som lot henne sitte under bordet da han hadde store lunsjer med viktige gjester.

Der satt vesle Nina og bet gjestene i anklene.

– Det var bare ham som syntes det var søtt, forteller Khrusjtsjova med et smil.

NRK møter henne i lokalene til et forskningsinstitutt i Washington D.C. Dit er professoren ved universitetet New School i New York kommet for å snakke om en bok hun har skrevet om sin egen familie.

Hun er en aktiv samfunnsdebattant og har vært mye i amerikanske medier etter at opprøret i Ukraina startet. Lenge før Janukovitsj-regimet falt advarte Nina Khrusjtsjova om at russiske styrker ville innta Krim. Og hun fikk rett.

Nå er hun sikker på at Krim igjen vil bli russisk.

– Russland kan også komme til å ta seg til rette i grenseområdene der det er mye viktig industri. Det gjenstår å se hva som vil skje, sier hun.

Les: Demonstrerer mot Lavrov i London

Ga bort Krim i all stillhet

Nikita Khrusjtsjov hadde et nært forhold til Ukraina gjennom hele sitt liv. Som ung var han gruvearbeider der. Han snakket ukrainsk og hans kone var fra Ukraina.

På 1930-tallet led folk i Ukraina forferdelig under Stalins regime. Republikken skulle stå for matproduksjonen til store deler av Sovjetunionen, men befolkningen i Ukraina måtte selv sulte. Ukraina ble også svært ødelagt i krigsårene, og da Stalin døde i 1053 og Khrusjtsjov overtok, var det naturlig for ham å gi Krim-halvøya tilbake til Ukraina.

Det var best slik, sa Khrusjtsjov, som også pekte på at den russiske republikken ikke hadde noen fysisk grense til Krim.

– Han ønsket å desentralisere Sovjetunionen mer, og dette var et av de første tiltakene, forklarer Nina Khrusjtsjova. Det var ingen stor sak den gangen siden Sovjetunionen var et land, og avisen Pravda spanderte bare en notis på hendelsen.

– Putin ødelegger Russland

STALIN-HYLLEST: Gjenskinnet i gulvet på t-banestasjonen i Moskva viser utsmykninger i taket på stasjonen som er dekorert i Stalin-stil.

FOTO: IVAN SEKRETAREV / AP

Nina Khrusjtsjova har arvet sin bestefars temperament og er ikke redd for å si nøyaktig hva hun mener om president Putin.

– Han har brakt Russland langt tilbake. Han sentraliserer der russere lenge har forsøkt å desentralisere. Han samler makten og ødelegger de demokratiske institusjonene som er blitt bygget opp.

Khrusjtsjova går så langt som til å hevde at Putin til og med forsøker å gjenreise diktatoren Stalin.

– I 2009 ble en av de store T-banestasjonene i Moskva pusset opp i stalinistisk stil med en inskripsjon i gullbokstaver som hyller Stalin. Jeg reagerer sterkt på slikt, forklarer hun

Visumnekt for alle russere

Som de fleste andre tviler ikke Nina Khrusjtsjova på utfallet av folkeavstemningen på Krim i morgen. Hun mener USA og EU må samarbeide om strenge sanksjoner mot Russland dersom landet annekterer halvøya og kanskje også tar seg til rette andre steder i Ukraina.

Les: – Ingen kommer til anerkjenne resultatet av folkeavstemningen på Krim

– Gi visumnekt til alle russere både til USA og EU. Dersom 140 millioner mennesker blir nektet å reise til USA eller på skiferie i Alpene, tror jeg Putins popularitet raskt vil falle i Russland. Det er slike tiltak som vil hjelpe, sammen med økonomiske sanksjoner, avslutter den amerikansk-russiske professoren som flyttet til USA i 1991.

Frå kald til varm krig.

Bent Jensen

Professor Bent Jensen har vore leiar for Center for Koldkrigsforskning i Danmark. Her refererer han til Henry Kissinger:

DEN GAMLE GEOPOLITIKERS SYN PÅ UKRAINE-KONFLIKTEN

Den 99-årige Kissinger har just ladet høre fra sig to gange, først i en samtale med Financial Times og derpå i en henvendelse til de rige og mægtige i Davos. Hans budskab er en klar advarsel til USA om ikke at forsøge at besejre og marginalisere stormagten Rusland, mens han opfordrer Ukraine til at acceptere de tab af territorier, som udgøres af Krim og Donbass. Dermed vender han sig direkte imod Biden-regeringens politik, som ifølge forsvarsminister Austin går ud på at tilføje Rusland et så smerteligt nederlag, at landet aldrig mere skal blive i stand til at angribe et andet land. For ikke at tale om NATO-landet Litauen, der utilsløret ønsker alene at få fjernet ikke Putin, men hele det nuværende russiske regime.

Det er ikke første gang, den erfarne amerikanske diplomat og udenrigspolitiker har udtalt sig om konflikten mellem Rusland og Ukraine og om USA/NATO/EU’s politik i forhold til de to nu krigsførende stater. Tilbage i 2007 var Kissinger imod, at Ukraine skulle optages i NATO. Han var og er af den opfattelse, at selv om en stat (USA) er i stand til at drive sin politik igennem over for en svagere stat (Rusland), er det ikke sikkert, at det er klogt. Udenrigspolitik drejer sig om at skabe resultater, men hvis resultatet af en sådan styrkens politik bliver, at man skaber problemer for sig selv, er det ikke en klog politik.

USA/NATO ønskede dengang ikke at følge Kissingers råd, især USA drev på for at få Ukraine (og Georgien) optaget i NATO, og i de følgende år skærpedes konflikten mellem Rusland og Ukraine, kulminerende med Ruslands besættelse og anneksion i 2014 af halvøen Krim, som var en del af det suveræne Ukraine, der var opstået i 1991.

Kissinger følte sig nu foranlediget til igen at mane til besindighed, og han opfordrede alle parter – Rusland, Ukraine og USA – til at søge forsoning og et kompromis, som alle kunne leve med. I en artikel i Washington Post skitserede han i marts 2014 en løsning med udgangspunkt i følgende overvejelser:

Hvis Ukraine skal overleve og trives, må landet ikke være et brohoved for den ene part mod den anden, Ukraine skal i stedet være en bro mellem Øst og Vest. At behandle Ukraine som en del af en Øst-Vest konfrontation vil ødelægge muligheden for at bringe Rusland og Vesten – især Rusland og Europa – ind i et samarbejdende internationalt system. Problemets rod er ukrainske politikeres bestræbelser for at påtvinge den anden part sin vilje.

En klog USA-politik i Ukraine-spørgsmålet ville derfor være at arbejde på at få de to dele af landet til at samarbejde. Alle stridens parter har imidlertid i stedet for gjort problemerne større, men Rusland må forstå, at forsøg på at gennemføre en militær løsning vil isolere landet og føre til en ny kold krig; Vesten må forstå, at en dæmonisering af Putin ikke er en brugelig politik, men et alibi for fraværet af en politik; USA må ophøre med at behandle Rusland som en afviger, der skal lære at følge nogle regler fastsat af Washington.

Rusland må derfor acceptere, at det ikke bør forsøge at gennemtvinge en satellitstatus for Ukraine og derved skyde sine grænser mod vest, fordi det vil dømme Rusland til at gentage dets historie med selvopfyldende cyklusser af spænding i forhold til USA og Europa.

Vesten må forstå, at for Rusland er Ukraine ikke blot en fremmed stat, for det var her med Kiev som hovedstad, at Ruslands historie begyndte. EU har kun bidraget til at skabe en krise og har ikke forstået, at udenrigspolitik drejer sig om at prioritere.

Ukraine er det afgørende element med sin komplekse historie, hvor den vestlige del af landet først så sent som i 1939 som følge af Stalin-Hitler pagtens udslettelse af Polen blev indlemmet i Ukraine og Krim med russisk flertal så sent som i 1954 blev en del af landet. Ukraine er splittet mellem det katolske vest og det ortodokse øst. Den ene parts forsøg på at dominere den anden vil medføre borgerkrig eller landets opløsning.

Følgende principper bør lægges til grund for en løsning af konflikten:

1. Ukraine skal have ret til frit at vælge dets økonomiske og politiske forbindelser inkl. med Europa.

2. Ukraine bør ikke optages i NATO.

3. Ukraine skal frit kunne danne sin regering i overensstemmelse med befolkningens vilje. Ukrainske politikere bør føre en forsoningspolitik internt og udadtil en position som Finlands, dvs. en klar uafhængighed og samarbejde med Vesten på de fleste områder, men omhyggeligt undgå institutionelt fjendskab over for Rusland.

—————————————————————–

Hvis Kissingers råd i 2014 var blevet fulgt af stridens parter, ville den nuværende krig måske være undgået. Men det skete ikke. I stedet blev forholdet mellem især USA og Rusland forværret. Begge stormagter har et ansvar for denne udvikling, Vesten er ikke skyldfri. Vesten, især USA, formulerede aldrig en seriøs politik, der tog hensyn til begge parters berettigede interesser. Men valgte med Kissingers ord dæmonisering af den ene part som alibi for fraværet af en konstruktiv politik.

Så Kissinger er ein av hovudpersonane som forhandla fram at USA skulle opne for handel med Kina. Han meinte faktisk global orden er viktigare enn amerikansk patriotisme og loljalitet. Han yngste ikkje Ukraina inn i NATO, for han yngste ikkje at det skulle verte eit bruhovud for den ein til å kue den andre, men verte ei bru mellom øst og vest. USA og Vesten la seg på ei anna linje og så vart det krig. Og kva no? Kissinger foreslår for Ukraina å forhandle, kanskje dei må gi frå seg Krim og Donetsk.https://www.statesmanpost.com/henry-kissinger-weighs-in-on-russia-ukraine-war/embed/#?secret=tYxEFcfecJ#?secret=bOzmt3Q3fR

Men er det ikkje først og fremst folket i desse regionane som må få avgjere det då? Med folkeavstemming altså. Om fleirtalet er knapt, får det kanskje ikkje så mykje å bety, men er det overveldande, kan det vel verte avgjerande. Men når det allereie har vorte krig, så heng det sikkert saman med storpolitiske interesser og kva kan det bli til?

Bent Jensen refererte til Kissinger:  «Vesten må forstå at for Russland er ikke Ukraina bare en fremmed stat, for det var her med Kiev som hovedstad at Russlands historie begynte.» Det går lang tilbake, til Gardarriket og Kieven Rus i vikingtida. Jau, det har betydning det også, den tråden kan eg ta opp igjen i kommentarfeltet. Men nærare historie er meir aktuell, at Russland tok Krim i 1771, heldt på å tape den i Krimkrigen, tapte den i verdskrigane, men vann den att. Men miste den stilt og frededeleg under Sovjetunionen i 1954.

Innlegg i debatten.

Innlegget til Bent Jensen vart delt på ei FB-side og eg deltok i debatten. Nokre av kommentarane mine tek eg med her.

Samanlikning mellom Ukraina og Norden.

Det er mange som samanliknar Ukraina med Noreg og Norden. Men det førekjem meg at denne samanliknande politikken ikkje er særleg avansert eller djuptgripande. Norden vart protestantisk, under innflytelse frå våre nære naboar. Evangelisk forkynning fekk rotfeste og lærde oss å bruke fredelege metode og metodene i den nye naturvitskapen var også fredelege. Så i Noreg fekk vi nasjonalt sjølvstende så å seie utan krig. Det sprang ut av den politiske situasjon, så vi må berømme våre naboar for det også, spesielt England. Hadde vi forstått oss betre på det og verdsett det meir, så hadde vi vore betre i stand til å gir gode råd, for å geleide Ukraina og andre vidare til fridom og nasjonalt sjølvstende, med demokratisering. Det er av hjertet mitt første valg og det kjem det framleis til å vere, men det er langt i frå opplagt at eg og sikkert fleire med meg, får det slik. Når så er sagt, så vil eg minne om at det er mange som tvert om vil motarbeide nasjonalstaten og gjer slutt på den, i staden for å utvikle den vidare. Dei ser visst for seg at ein globalisme skal ta over, men det fungerer mest som ein fordummande utopi. Likevel fungerer den tydelegvis til å motarbeide ei slik utvikling i Ukraina.

Det er ikkje så enkelt å samanlikna Noreg og Ukraina. Noreg fekk sjølvstende i 1814, men det var framleis eit politisk spel og vi kan vere glade at det gikk så vel. Russarane tok Krim i 1771, Sevastopol på Krim fall i Krimkrigen (1855), men fekk ikkje så store konsekvensar likevel, russerane beheldt likevel Krim. Dei tapte krim i første og andre verdskrig, men vann den tilbake. Krim vart overført til Ukraina i 1954, men framleis i Sovjetunionen, så det gjekk stille for seg.

Krim-krig.

Når vi samanliknar med Norden, må vi også erkjenne skilnaden. Så la oss sjå litt på den historisk bakgrunnen. Khrutsjov gav Krim tilbake til Ukraina, medan landet framleis var Sovjet-republikk, så det fekk lite merksemd. Han var frå Ukraina og førde ein meir desentraliserande politikk, som motsetnad til Stalins sentralisme. Oldebarnet hans fortel om det her og påstår at Putin fører ein sentraliserande politikk.

I folkeavstemninga på Krim i 2014, etter at Russarane hadde invadert, vart det overveldande fleirtal for at den skulle vere russisk, men det var ikkje alle som godtok den. https://www.dagbladet.no/…/folkeavstemning-i-gang…/61486486

Russarane tok Krim i 1783. Dei tapte den ei stund under andre verdskrig, men vann den att.

I Krim-krigen vart det strid om halvøya, det var ein storkrig og hang saman med at nasjonane grupperte seg etter den Romersk-katolske kyrkje og den ortodoske kyrkje, sitat frå https://snl.no/Krimkrigen :

“Våpenet Napoleon 3 og den franske regjeringen brukte var en langvarig konflikt i to viktige kristne kirker i det osmanske Palestina: fødselskirken i Betlehem og gravkirken i Jerusalem. Her hadde det i århundrer vært kjempet mellom katolske og ortodokse prester om kontroll. Frankrike hadde på midten av 1700-tallet blitt utnevnt til beskytter av alle katolske undersåtter av den osmanske sultanen, mens Russland hadde fått samme status for de ortodokse undersåttene. I 1853 tvang franske myndigheter ved hjelp av kanonbåtdiplomati den osmanske sultanen Abdulmejid til å gi innrømmelser til de katolske prestene i kirkestriden.

Russlands tsar Nikolaj 1, en dypt religiøs mann, reagerte kraftig, siden dette i russiske øyne var et brudd på den russisk-osmanske fredsavtalen av 1774. Han sendte russiske armékorps mot de osmanske vasallfyrstedømmene Moldavia og Valakia (Donaufyrstedømmene) som svar, og krevde at Russland ble utnevnt til beskytter av alle de tolv millioner ortodokse innbyggerne i det osmanske riket. Som svar sendte de franske og britiske myndighetene flåtestyrker inn i Svartehavet for å støtte opp under osmanerne, og overtalte sultanen til å avvise de russiske kravene. I juli 1853 beordret Nikolaj 1 de russiske styrkene til å okkupere Moldavia og Valakia; osmanerne erklærte krig mot russerne som svar og gikk til motangrep.”

Både den ortodoks og den katolske kyrkja har befesta seg i Ukraina og vi merkar tydeleg dei religiøse motsetnadane i denne krigen. Men så spørst det kor mykje ein legg i det også.

https://www.nrk.no/…/khrusjtsjovs-barnebarn-om-krim-1…

Heimalne globalistar.

Det er visst mange i Oslo-området, spesielt på venstresida, som er så heimalne at dei ikkje ser lengre enn til sin eigen navle, så når nokon annan kjem og ser på noko anna og snakkar om det, så påstår dei at dei er heilt ute på viddene. Når dei gjer den “verdens-anskuelsen” til globalisme, vert det skikkeleg gale. For når dei ser på sin eigen navle, forstår dei seg likevel ikkje på sin eigen biologi, slik sett blir det som om dei ikkje klarar å sjå så langt som til sin eigen navle. Det er som ei høne som verp egg, men som er så historielaus at ho ikkje hugsar at det er hennar egg og forstår ikkje at det er viktig for henne å ruge på egga, til tross for at ho har ei hønsehjerne.

Sjå Ukraina-krigen globalt i ein lengre historisk samanheng og frå ein nordisk synsstad. Ukraina, Russland og Kviterussland hadde sine utspring i Gardarriket og Novgorod.

Kyiv Russland, alias Gardarriket, vart grunnlagt av vikingar.

Gardarriket vart grunnlagt av vikingar, («varjagar», «væringar»), spesielt Oleg av Novgorod. Hovudstaden Kyev vart grunnlagd av den skandinaviske hovdingen Rurik. Norske vikingar for både til Gardarriket og Miklagard (Konstantinopel) og her fekk dei høyre om kristendomen.

Roslagen, Kyev-Rus, Russland.

Rus i Kyev-Rus og i Russland, kjem turleg av Roslagen i Sverigne og av å ro, sidan vikingane rodde.

Sitat frå https://snl.no/rus_-_folkestamme :

Rus var opprinnelig navnet på en befolkningsgruppe av svensk herkomst, som hadde slått seg ned sørøst for Ladogasjøen. Ifølge Nestorkrøniken var rus en skandinavisk stamme som ble invitert av de slaviske og finske stammene som bodde sør for Østersjøen, for å herske over dem og skape ro og orden.

Opphavet til navnet rus er omstridt i forskningen. Mest sannsynlig stammer det (gjennom russisk uttale) fra det finske navnet på Sverige; Ruotsi. Dette navnet, som kanskje igjen har sammenheng med landskapsnavnet Roslagen, har den nevnte svenske befolkningsgruppen mest trolig fått av den finske befolkningen rundt Østersjøen.

Den første russiske rikssamlingen fant, ifølge Nestorkrøniken, sted under ledelse av rus-stammen og dens fører Rurik. Rus ble det russiske navnet på hele riket (jevnfør Russland). Dette ble senere erstattet av Rossija (en bysantinsk-gresk form av navnet), og Rus ble stående som et poetisk navn på Russland.

https://no.wikipedia.org/wiki/Roslagen :

Roslagen er idag navnet på skjærgården utenfor kysten av landskapet Uppland i Sverige og fastlandet rett innenfor øyene. Det er ingen eksakte grenser for Roslagen, som omtrent omfatter området fra Danderyd i sør til og med Östhammar i nord.

De største øyene i Roslagen er Gräsö, Singö og Väddö. Norrtälje kalles iblant for «Roslagens hovedstad». Andre større steder i Roslagen er Hallstavik, Rimbo, Vaxholm, Åkersberga, Älmsta, Öregrund og Östhammar.

Historie

Roslagens opprinnelige navn, Roden, er et svært gammelt begrep og betegnelsen på kystlandskapet i Svitjod, såvel som strandlandskapet inn i Mälaren, tidvis også kysten ned til Östergötland og skjærgården Sankt Anna.

Stedsnavnet Roslagen har blitt til ved en relativt sen (1400-tallet) sammenslåing av «roden» og «lag».^[1] Roden har tilknytning til kystbefolkningen, «de som ror», og «lag» kan bety «lov» eller «flokk». På runestenen «Håkansstenen» ved Hovgården ved Adelsö nevnes bryten Tolir som Bryte i Roden. I middelalderens Östgötalagen nevnes også jarls bryte i Rodens bo. I skriftlige kilder nevnes Roslagen første gang i 1493.^[2]

Mange historikere mener at Roslagen kan ha gitt navn til den historiske svenske folkestammen ruserne og Kievriket som på russisk heter Rus.^[3] Tilsvarende heter Sverige Ruotsi på finsk og Rootsi på estisk.

Sitat frå https://en.wikipedia.org/wiki/Kievan_Rus%27 :

During its existence, Kievan Rus’ was known as the “land of the Rus” (Old East Slavic: ро́усьскаѧ землѧ, from the ethnonym Ро́усь; Greek: Ῥῶς; Arabic: الروس ar-Rūs), in Greek as Ῥωσία, in Old French as Russie, Rossie, in Latin as Rusia or Russia (with local German spelling variants Ruscia and Ruzzia), and from the 12th century also as Ruthenia or Rutenia.^[19][20] Various etymologies have been proposed, including Ruotsi, the Finnish designation for Sweden or Ros, a tribe from the middle Dnieper valley region.^[21]

According to the prevalent theory, the name Rus‘, like the Proto-Finnic name for Sweden (*rootsi), is derived from an Old Norse term for ‘men who row’ (rods-) because rowing was the main method of navigating the rivers of Eastern Europe, and could be linked to the Swedish coastal area of Roslagen (Rus-law) or Roden, as it was known in earlier times.^[22][23] The name Rus‘ would then have the same origin as the Finnish and Estonian names for Sweden: Ruotsi and Rootsi.^[23][24]

Sitat frå https://snl.no/Kievriket :

Kiev-riket.

Kievriket var en tidlig østslavisk statsdannelse med Kyiv/Kiev i nåværende Ukraina som maktsentrum. I norrøn sagalitteratur er riket omtalt som Gardarike.

Kievriket ble grunnlagt av vikinger (i Russland kalt varjager) på 800-tallet, og kom til å omfatte et større antall østslaviske, baltiske og finsk-ugriske stammer. Sin største utbredelse og innflytelse nådde Kievriket på 1000-tallet under fyrstene Vladimir 1 og Jaroslav 1, og strakte seg da til Ladoga og Moskva i nord og øst, mot sør til Karpatene. Etter Jaroslavs død i 1054 ble riket delt mellom hans sønner og svant hen under påfølgende innbyrdes kriger.

Kievriket fremstod likevel frem til mongolenes invasjon av Russland (1237–1241) fortsatt som et enhetlig rike med et nettverk av ulike territorier, som var bundet sammen av et enkelt dominerende dynasti, et dominerende østslavisk språk, og en enkelt dominerende religion. Riket strakte seg helt fra Karpatene og så langt østover at man kunne skue Uralfjellene i det fjerne.

Historie.

«Riket» var til å begynne med bare et løst forbund av østslaviske stammer, holdt sammen av fyrstene i Kiev, Oleg (Helge) til 912 og Igor (Ingvar) i 912−945. De var i likhet med størsteparten av hirden (druzjina) av skandinavisk herkomst. Dynastiet skal være grunnlagt av Igors far Rjurik (Rørek), og hersket i Russland helt til 1598. Herskerne begynte snart å bruke slaviske navn, i annen halvdel av 900-tallet også sine slaviske undersåtters språk.

Fyrsten og hirden var direkte engasjert i den inntektsbringende utenrikshandelen. Eksportvarer var honning, voks og pelsverk, som delvis ble tatt inn som skatter; inntil midten av 900-tallet drog fyrsten og hans følge om vinteren rundt og inndrev disse ytelsene. De foretok også plyndringstokter til andre land, og for å sikre sine kjøpmenn gunstige betingelser i handelen med Bysants, støtte Kiev-fyrsten flere ganger frem like til Konstantinopels murer. Fyrst Svjatoslav knuste i 969 khazar-riket, som en del av de østslaviske stammene hadde betalt tributt til på 800-tallet.

Først etter at kristendommen var innført, oppgav fyrstene plyndringstoktene og gikk over til å konsolidere staten innad. Allerede fyrstinne Olga (Helga, død 969), som regjerte for sin mindreårige sønn Svjatoslav, skapte kjernen i en fastere forvaltning. Svjatoslavs sønn Vladimir den store (978−1015) inngikk en militærallianse med den bysantinske keiser Basileios 2, fikk hans søster som hustru og gikk i gang med å kristne befolkningen med hjelp av bulgarske og greske prester. De hadde med seg den kirkeslaviske liturgi, på et språk som østslaverne forstod.

Vladimirs arbeid med å bygge ut stats- og kirkeforvaltningen ble fortsatt av Jaroslav den vise (1019−1054). Han organiserte kirken under en metropolitt i Kiev som var underlagt patriarken i Konstantinopel i 1037. Kirken fikk fra nå av en særstilling i Rus-riket, en helt dominerende posisjon i det kulturelle og intellektuelle liv, og snart også betydelig politisk innflytelse. Jaroslav fremmet undervisning og litteratur på kirkeslavisk, og reiste de første store byggverk i stein (for eksempel den berømte Sofijakirken i Kiev). Hans dekreter utgjorde den opprinnelige kjernen i den første russiske lovbok, Russkaja pravda.

I Jaroslavs tid besøkte hele tre norske konger Rus-riket og oppholdt seg ved hans hoff: Olav den hellige i 1028−1030, Magnus den gode i 1028−1035 og Harald Hardråde, som giftet seg med Jaroslavs datter Ellisiv (Elisabet).

Jaroslav delte sitt rike mellom sønnene, men gav den eldste forrangen med Kiev som residensstad. Meningen var å forhindre familiefeider og splittelse av riket, men selv om Kievs primat i den første tiden i hvert fall teoretisk ble respektert, forhindret ikke dette at etterkommerne stadig førte krig mot hverandre. Dette vanskeliggjorde et effektivt forsvar mot polovetserne, som behersket steppen i sør og hindret handelen med Bysants.

Et fyrstemøte i 1097 delte riket «for evig» mellom fyrstene som arvelig eiendom; Kiev-fyrsten skulle bare ta seg av felles interesser. «Rus» var nå et fyrsteforbund, og hirdkasten utviklet seg raskt til en adel av storgodseiere (bojarer). Kievs Vladimir 2 Monomakh klarte for en kort tid å påtvinge de andre fyrstene sin vilje, men etter hans død kom det igjen snart til feider, selv om en slags enhet fortsatte å være det politiske ideal frem til 1169.

Opphav til tre stater.

Kievriket tilhører historisk ikke bare det moderne Russland, men også Ukraina og Belarus, som var deler av det sentrale Kievriket. De er i dag selvstendige stater, og byen Kyiv/Kiev er hovedstaden i Ukraina.

Russiske historikere omtaler ofte Kievriket som «den gammelrussiske staten» og regner Kyiv/Kiev som Russlands første hovedstad. Men Kievriket var verken storrussisk, ukrainsk eller belarusisk, fordi slike moderne nasjonale identiteter ennå ikke eksisterte. Samtidig var Kievriket utvilsomt opprinnelsen til alle de tre statene.

Varjagar, Rurik i Kyev Rus og Oleg av Novgorod.

Her får vi vite litt meir om Kyiv-riket (Kyiv-Russland). Det må no vere det same som Gardarriket. I følgje krøniken bad dei finske og slaviske stammene i Nord-Russland den skandinaviske hovdingen Rurik om å komme og herske over dei, for landet var stort og rikt, men der var ingen orden.

Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Oleg_av_Novgorod :

Oleg av Novgorod (eller Oleg av Kyiv) var konge eller en væring-høvding som flyttet rusernes hovedstad fra Novgorod til Kyiv og grunnla Kyivriket som ble mektigere enn det Novgorodske. I henhold til østslaviske krøniker var han enehersker fra 879 til 912. Oleg var sannsynligvis av norrøn avstamming. Navnet Oleg svarer til Helge på norrønt (slavisk Олег, khazarsk muligens Helgu). Rus var et folk av norrøn opprinnelse som ga navnet til Russland. Navnet blir av mange forskere antatt å være avledet av det svenske landskapsnavnet Roslagen.^[4]

To gravhauger hevdes å skjule levningen etter Oleg, den ene i Staraja Ladoga, den andre i Kyiv.

Sitar frå https://nn.wikipedia.org/wiki/Kyivriket :

Kyivriket (òg kjent som Kyiv-Rus eller Rus’; ukrainsk Київська Русь, Kyjivs’ka Rus’; russisk Киевская Русь, Kijevskaja Rus’, kyrkjeslavisk Кыѥвьска Рѹсь, Kyjev’ska Rus’, stundom vert den noko unøyaktige forma Kyiv-Russland òg nytta på norsk) var ein stat som eksisterte frå om lag 880 til midten på 1100-talet. Sentrum i riket låg i Dneprdalen i dagens Ukraina og omfatta òg dagens Kviterussland og sentrale delar av det som i dag er den europeiske delen av Russland, ikke minst Opolje-området nordaust for Moskva med byar som Vladimir, Suzdal og Jaroslavl.

Riket var den første slaviske statsdanninga. Sentralt i danninga av riket var nordiske varjagar, spesielt Oleg av Novgorod.

Skal ein tru den såkalla Nestorkrønika, som blei skriven i Holeklosteret i Kyiv omkring år 1100, blei riket grunnlagt av den skandinaviske hovdingen Rurik i året 862. Krøniken fortel om ein skandinavisk hovding som blei bede av dei slaviske og finske stammene i Nord-Russland om å kome og herske over dei. Landet vårt er stort og rikt, men det er ikkje nokon orden der, sa dei finske og slaviske stammene til Rurik, etter kva krønika fortel. Rurik slo seg ned i Aldeigjuborg, byen som i dag heiter Staraja Ladoga, som ligg like sør for Ladoga. Etterfølgarane til Rurik skaffa seg så kontroll fyrst med Novgorod og sidan med Kyiv. Då Kyiv blei innteke av dei skandinaviske varjagaene, hadde dei skaffa seg kontroll med mesteparten av handelsruta frå Austersjøen til Svartehavet, sjølve hovudvegen frå Skandinavia til Konstantinopel. Opplysningane om kva som skjedde då Kyiv-riket blei grunnlagt, er sjølvsagt ikkje pålitelege, men speglar dei minna ein hadde meir enn 200 år seinare om det som var hendt. At det var eit sterkt skandinavisk element blant dei som la grunnen for riket, er det liten grunn til ikkje å tru.

På 1200-talet gjekk staten i oppløysing, mellom anna på grunn av mongolinvasjonen og mindre handel etter plyndringa av Konstantinopel under det fjerde krosstoget. Kyivriket blei etterfølgd av fleire småstatar, mellom anna Vladimir-Suzdal, Galitsj-Volynia og Republikken Novgorod.

Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Kyivriket :

Novgorod er den eldste slaviske byen som er registrert i Russland. Byen er først nevnt i 859, og da var den allerede en viktig stasjon på væringenes (skandinavenes) handelsrute mellom Baltikum og Bysants. Ifølge den norrøne mytologien skal Holmgard ha eksistert betraktelig mye tidligere, men det er vanskelig å skille myter fra historiske fakta. Senere nevnes Holmgard kun som en festning inne i byen Rjurikovo Gorodisjtsje, oppkalt etter den norrøne herskeren Rurik (ca. 830–879), som ble invitert til byen for å skape ro og orden, og som gjorde den til sin hovedstad.^[3] Arkeologiske funn antyder at Gorodisjtsje, som var knjazens (fyrstens) residens, kan dateres til midt på 800-tallet, mens selve byen dateres til slutten av århundret. På midten av 900-tallet var Novgorod en fullt utviklet middelalderby og et politisk sentrum. Rurikdynastiet skulle regjere over Russland i mer enn 750 år.^[4]

Norske vikingar for til Gardarriket.

Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Kyivriket :

I 882 inntok Ruriks etterfølger, Oleg av Novgorod (Helge), Kiev og grunnla Kyivriket. Han valgte Kyiv til sin hovedstad, noe som gjorde Novgorod til den nest viktigste byen i riket, men den beholdt sin posisjon som sentrum for utenlandshandel. Ifølge tradisjonen ble den eldste sønnen og arvingen til den regjerende fyrsten i Kyiv sendt til Novgorod som barn. I norrøn litteratur ble Novogorod kalt Holmgard og omtalt som hovedstad i Gardarike.^[5] Fire norske konger – Olav Tryggvason, Olav Haraldsson, Magnus Olavsson og Harald Hardråde, søkte tilflukt i Novgorod fra fiender i hjemlandet.

….

Novgorod (Holmgard) spiller også interessante biroller i norsk historie. Én ting er at kong Olav Tryggvason tilbragte deler av sin barndom her, hos den hedenske fyrst Vladimir. Men langt viktigere er helgenkongen Olav Haraldssons opphold her.

Da kong Knut den mektige dro til Norge for å befeste sitt grep over landet, måtte Olav Haraldson flykte unna. Etter en kort tid i Sverige slo han seg ned i Holmgard i Gardarike, hvor han ble vel mottatt av storfyrst Jaroslav og hans fyrstinne Ingegerd av Sverige, som Olav i sin tid skulle hatt til ekte.^[7] Olavs yngre halvbror, Harald Hardråde, giftet seg senere med Jaroslavs datter, Ellisiv av Kyiv.^[8]

Kiev-riket var Europas største stat og vart viktig for utbreiing av kristendomen.

I middelalderen vart Kyiv rekna som alle russiske byars mor.

Sitar frå https://no.wikipedia.org/wiki/Ukrainas_historie#Euromajdan :

På 800-tallet ble Kyiv erobret fra khazarene av Oleg, en adelsmann fra Varjagene, og la grunnlaget for en lang periode med styre av Rurik-dynastiet. På denne tiden var det flere slaviske stammer i området som tilsvarer dagens Ukraina. Kyiv lå i krysningspunktet for lønnsomme handelsruter og dets betydning som senter i Kievriket økte. På 1000-tallet var Kievriket Europas største stat i utstrekning og var kjent i Vest-Europa som Rutenia.

Kyiv vokste frem rundet år 800^[2] og blir regnet som opphavet til russisk kultur i middelalderen og Kyiv oppfattes som «alle russiske byers mor». 

….

Kristendommen begynte å påvirke deler av dagens Ukraina allerede før det første økumeniske konsilet, Konsilet i Nikea i 325, særlig langs Svartehavet, men ble ikke offisiell religion for Kievriket før 988. Den sterkeste drivkraften i kristningen av Kievriket var Vladimir I. Hans interesse for kristendommen ble vekket av hans farmor, prinsesse Olga. Under det etterfølgende styret til Jaroslav I ble lovboken Russkaja pravda utgitt og den kom til å prege rettsforståelsen i slaviske områder i mange hundre år fremover.

Novgorod-republikken.

Novgorod oppstod ved eit knutepunkt mellom handelsvegar og er ein av dei eldste byane i Russland, den var først med i Gardarriket, men så vart den hovudstad i eit «Novgorod-rike» 1136-1478, med eit republikansk styre.

Sitat frå https://snl.no/Novgorod_-_by

I historiske kilder nevnes Novgorod for første gang i 859. I 862 regjerte varjagen (væringen) Rurik, men frem til 1100-tallet hørte byen stort sett under Kievriket. Fra 1100-tallet vokste Novgorods betydning, og den underla seg store områder mot øst og nord, helt opp til Kvitsjøen. Handels- og kulturforbindelsene med de nordiske land var livlige. Handelen vestover ble formidlet av gotlendingene, senere av Hansaforbundet. På 1300-tallet skal byen ha hatt 200 kirker og 40 000–80 000 innbyggere.

Novgorod motstod både tyske og svenske angrep, og unngikk tatarinvasjonen, men ble stadig sterkere truet av Moskva, som var vokst frem innen Novgorods koloniområde. I 1478 erobret Ivan 3 byen og fratok den selvstendigheten. I 1570 ble byen herjet av Ivan den grusomme, og fra 1611 til 1617 var den okkupert av svenskene. Mange historiske minnesmerker ble ødelagt under andre verdenskrig.

Novgorod-riket.

Novgorod-riket voks fram med Novgorod som hovudstad og vart ein stor republikk. Det bar preg av å vere russisk, søkte vennskap med Polen, men då kom det i konflikt med storfyrsten i Moskva.

Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Republikken_Novgorod :

Republikken Novgorod (russisk: Новгородская республика – Novgorodskaja respublika, gammelkirkeslavisk: Новъгородьская земля – Novgorodskaja zemlja (Novgorod-landet)) var en stor og innflytelsesrik stat i middelalderens Russland. Den eksisterte mellom 1100- og 1400-tallet, og strakte seg fra Østersjøen til Uralfjellene.

Blant Novgorods innbyggere ble bystaten kalt Hans Majestet Herre Novgorod den store (russisk: Государь Господин Великий Новгород – Gosudar Gospodin Velikij Novgorod), eller oftere bare Herre Novgorod den store (russisk: Господин Великий Новгород – Gospodin Velikij Novgorod). Hele regionen – byen og dens enorme oppland – ble kalt De novgorodske land.

Novgorod har tradisjonelt blitt sett på som stort sett uavhengig av Kiev, og selv om byen hadde et mer deltagende styresett enn resten av Rus, og selv valgte sine ledere, så var den likevel i høy grad en del av det russiske politiske og kulturelle landskapet.

Etterhvert som Storfyrstedømmet Moskva vokste i styrke, ble imidlertid dets fyrster en alvorlig trussel for Novgorod. Ivan Kalita, Simeon Gordij og andre moskovittiske monarker søkte å innskrenke Novgorods uavhengighet. I 1397 oppsto en kritisk konflikt mellom Moskva og Novgorod, da Moskva annekterte Dvinalandene langs Nordre Dvina. Disse landområdene var avgjørende for Novgorods velstand, ettersom mye av byens pelsverk kom derfra.^[15] Territoriet ble levert tilbake til Novgorod året etter.

For å kunne stå i mot Moskvas aggresjon, søkte Novgorods styresmakter en allianse med Polen-Litauen. De fleste av Novgorods bojarer ønsket å beholde republikkens uavhengighet, for hvis Novgorod skulle bli erobret ville deres inntekter gå til storfyrsten og hans moskovittiske bojarer, og Novgorod ville gå nedgang og forfall i møte. Forkjemperne for å inngå en allianse med Polen-Litauen for å redde republikken ble kalt Det litauiske parti, og var ifølge tradisjonen ledet av Marfa Boretskaja, kona til Posadnik Isak Boretskij.

Storfyrsten i Moskva så Novgorods opptreden som et brudd på Jazjelbitsy-avtalen og gikk til krig mot byen. Moskvas arme vant en avgjørende seier i Slaget ved elva Sjelon i juli 1471, som sterkt begrenset Novgorods handlefrihet etterpå, selv om byen beholdt sin formelle uavhengighet i ytterligere syv år. I 1478 sendte Ivan III sin hær for å innta byen. Han begikk folkemord mot innbyggerne, ødela byens vetsje, inkludert dets bibliotek og arkiver. Republikken Novgorod opphørte med dette å eksistere.

Olav Tryggvason voks opp i Gardarriket, vart med den tysk-romerske keisaren mot Danmark. Vart kristna i England og ville samle Noreg til eitt rike med kristendomen.

Gardarriket omfatta område i Ukraina, Kviterussland, Russland og Polen, dei store byane var Kiev og Novgorod. Det vart truleg grunnlagt av svenske vikingar på 800-talet. Dei nordisk vikingane hadde i alle fall eit godt forhold til Gardarriket.

https://snl.no/Gardarike

Folket i Gardarriket var ei blanding av nordiske, finske, baltiske og slaviske folk. Russisk og Russland kjem av rhos, som er ei romanisering av det greske ordet for Gardar.

https://en.wikipedia.org/wiki/Rus%27_people

Når Harald Hårfagre vart gammal, vart det strid mellom sønene hans, den eldste heitt Eirik og ville ha heile riket samla, så han kom i strid med nokre av brørne sine og fellte fem av dei, derfor fekk han tilnamnet Blodøks. Men bor hans, Håkon, kom heim frå England og jaga han or landet. Han vart kalla Håkon den Gode. Harald 2. Gråfell Eirikson var son til Eirik Blodøks og han vann over Håkon den Gode og tok makta. Han drap far til Olav Tryggvason før han var, så mor hans, Astrid, tok røminga, det er snakk om både Sverige og Orkenøyane, men sogene er samstemte om at Astrid hamna i Gardarriket, sidan hennar bror var i teneste hos Vladimir den Store av Kiev, så Olav voks opp der.

Keisar Otto 2. i det Tysk-Romerske riket gjorde ei kristnings-hærferd mot Norden og fekk Olav Tryggvasson med på laget. Dei møtte hærane til danskekongen Harald Blåtann og Håkon Jarl av Noreg. Først klarde dei ikkje å få gjennombrot, men så sigla dei rundt Jutland og vann eit stor slag, så både konge, jarl og hærmenn vart kristna. Men seinare vende Håkon tilbake til den gamle religionen.

https://no.wikipedia.org/wiki/Eirik_Blod%C3%B8ks

https://en.wikipedia.org/wiki/Olaf_Tryggvason

Sidan for Olav Trygvasson i vikingferd til England. Men der vart han kristna og døypte seg. Så for han attende til Noreg og ville samle landet til eitt rike under kristendomen eller kanskje vi skal seie med kristendomen. Så det var etter semje med den engelske kongen, men med motsetting til maktinteressa til den danske kongen. Og det vart til slutt hans bane.

https://snl.no/Olav_Tryggvason

Lenssamskipnaden og Liveigenskapen.

Etter Frankar-keisaren Karl den Store vart det stor oppløysing i Vest-Europa, med krig mellom småstatar og borgarkrig. Vikingar angreip i nord, madjarar i aust og arabarar i sør. Herjeferdene til nordiske vikingar minka noko utover 900-talet. Ein grunn til det var at dei tok over noko av forsvaret av England (Daneland), Frankrike (Normandi) og den tyske nord-kysten. Madjarane vart slegne av ein tysk hær.

Lenssamfunnet vart no utvikla med avtale mellom einskildmenneske om verne og stegvis underordning, frå hertug eller greve, som var kongsmenn, ned til lavadelsmann som leiglendingen var avhengig av. Lensherren skulle trygge vasallen sine rettar og vasallen skulle gjere krigsteneste.

Liveigenskapen vart gjennomført i føydalsamfunnet i Europa, i dei områda der det var keisarrike og det betydde at bøndene fekk berre litt større rettar enn i slavesamfunnet. Men då vart den også avskipa der det først var keisarrike. Først i Italia, den siste rest av den i Frankrike forsvant ved den franske revolusjon. Sjølv om Napoleon 3 vart som ein ny form for keisar, førde Napoleonskrigane til at fridomsideane vart spreidde i Europa. Dermed vart liveigenskapen avskipa i Tyskland også. Liveigenskapen vart sist innførd i Russland og der vart den sist avskipa.

Sitat frå https://snl.no/livegenskap :

Livegenskap betyr at en jordleier eller jordbruksarbeider er bundet til et gods eller til en jordherre med sin person. Livegenskapet innebar at bøndene befant seg i et (ofte arvelig) sosialt, rettslig og økonomisk avhengighetsforhold; de var bundet til jorden og kunne ikke flytte uten godseierens tillatelse. Men til forskjell fra slaver var de livegne ikke helt rettsløse; de hadde egne gårdsbruk og produserte sin egen mat.

I det føydale Europa

Selv om systemet er kjent fra mange samfunn rundt om i verden, er begrepet livegenskap særlig knyttet til det føydale samfunn. I middelalderens Frankrike og Tyskland utviklet livegenskapet seg med storgodsene. De livegne betalte avgifter, utførte hoveri (pliktarbeid) og kunne ikke gifte seg uten jordherrens tillatelse (som man i praksis fikk ved å betale en avgift). Den eneste måten en livegen kunne bli fri på, var at han ble gitt fri eller kjøpt fri, eller at han fikk anledning til å oppholde seg en viss tid i en by, som regel «år og dag» (ett år og seks uker).

Systemet ble alminnelig i hele Mellom-Europa unntatt i alpetraktene og i myrdistriktene, der det ikke vokste frem storgodser. I Italia opphørte livegenskapet allerede rundt år 1000, idet godsene ble drevet kapitalistisk med jordløse arbeidere. I Frankrike falt de vesentlige trekk ved systemet bort på 1300-tallet (de siste rester ble feid vekk av Den franske revolusjon), og det samme var tilfellet i England.

I Tyskland bedret bøndenes stilling seg fra 1100- til 1300-tallet, men så kom det et tilbakeslag. Omkring år 1500 gikk ridderadelen i det østlige Tyskland over til å bli storgodseiere. Hele landbefolkningen kom i arvelig avhengighetsforhold til godsherren, ble bundet til godsherren og fikk arbeidsplikt. Forholdet opphørte ved krongodsene ved bestemmelser av 1763 og 1807, ved de private i 1807 og 1816.

Til Russland kom livegenskapet sent. På 1500-tallet ble bøndenes frihet opphevet som mottrekk mot utvandringen fra den fattige landadelens eiendommer. Alle adelens bønder ble livegne, og i 1713 ga Peter den store godsherrene rett til å straffe sine bønder med torturredskapet knutt. I Østersjøprovinsene ble livegenskapet opphevet under Alexander 2,og 1861 i resten av Russland.

I Danmark ble det innført former for livegenskap som ble kalt vornedskab og stavnsbånd. Livegenskapet ble ikke innført i Norge, Sverige og Island.

Storriker etter Romarriket.

Bysants.

Folkevandringane førde til at Vest-romarriket kollapsa. I 476 vart den vestromerske keisaren avsett av Odovaker, hovdingen for dei germanske leigetroppene i Italia. Han let seg velje til konge i Italia, men godkjende keisaren i Konstantinopel som overherre. Dermed var det slutt på det vestromerske keisarriket.

Aust-Romarriket heldt lenge stand mot folkevandringane, Keisar Justitian (527-565) tok vandalriket i Nord-Afrika austgoterriket i Italia vart lagt direkte under keisaren. Han sameina og forenkla lovverket med lovsamlinga «Corpus juris», den vart grunnlaget for lovgivinga i dei fleste land i Europa. Han stengde Platons akademi i Aten, lærarane der fann livd hos persarkongen, som var oppglødd for gresk filosofi.

Aust-Romarriket vart kalla Bysants og varde heilt til 1453 e.Kr.

Sitat frå https://snl.no/Bysants :

Bysants var et keiserrike i senantikken og middelalderen som utviklet seg fra de østlige delene av Romerriket. Historikere setter starten på riket til ulike tidspunkt, men Konstantin den stores nygrunnleggelse av den gamle byen Bysants som Konstantinopel, i samtiden ofte omtalt som «Nye Roma», i 330 evt., var av avgjørende betydning.

På sitt største omfattet riket store deler av det nåværende Europa, Nord-Afrika, Midtøsten og deler av det vestlige Asia. Det bysantinske riket kjennetegnes gjerne ved sin sterke kristne religiøse identitet, der keiseren og patriarken var de to mektigste skikkelsene. Kristendommen, slik den utviklet seg i det bysantinske riket, kjenner vi i dag som ortodoks kristendom.

Det bysantinske riket ble oppløst da Konstantinopel ble erobret av osmanene og inkludert i Det osmanske riket i 1453.

Navnet

Navnet Bysants eller Det bysantinske riket er etter byen Bysants, som ble gjort til rikets hovedstad i 330 under navnet Konstantinopel.

Bysants, Det bysantinske riket eller Det østromerske riket er moderne navn på den østlige delen av Romerriket. Disse betegnelsene var ikke i bruk mens riket eksisterte. I samtiden ble Romerriket eller Romania brukt, og innbyggerne kalte seg for romere.

Frankarriket.

Frankarane var eit germanfolk som i folkevandringstida drog frå heimlandet ved Rhinen vestover til Gallia. I slutten av 400-talet var frankarkongen Klodvig herre over mesteparten av Gallia. Vestgotane som før rådde i Sør-Gallia, vart jaga sørover til Spania. Kona hans var kristen og midt under eit dramatisk slag, vende han seg til Kristus og bad om nåde og hjelp og vann slaget.

Frankarriket vart eit stort keisarrike under Karl den Store (768-814). Paven krona han til keisar i Roma juledag 800 e.Kr. Når son hans tok over, vart det strid og ved semja i Verdun i 843 var riket delt mellom dei tre soneborna hans, til Frankrike, Tyskland og Italia. Keisartittelen skulle følgje Italia.

Sitat frå https://snl.no/gotere :

Gotere var en østgermansk stamme. Goterne omtales hos Tacitus rundt 100 evt., da bodde de i landet ved Wisłas munning. Det er usikkert om de opprinnelig kom fra Skandinavia.

Man antar at goterne allerede før 200 har dratt videre østover fra Wisła til Sør-Russland. De angrep fra midten av 200-tallet de romerske provinsene nord for Alpene og utvidet sitt område med Dacia, landet nord for Donau (nå Romania). Fra denne tiden delte goterne seg i visigoter (vest-gotere) og ostrogoter (øst-gotere).

Sitat frå https://snl.no/Frankiske_rike :

Det frankiske rike, også kalt Frankerriket, brukes om de forskjellige rikene som ble til i Vest-Europa fra slutten av 400-tallet til rundt midten av 900-tallet. Det frankiske rike regnes for å være begynnelsen til det senere Frankrike.

Det frankiske rike kan forstås både som et etnisk og et geografisk avgrenset området. Etnisk, fordi det fram til 700-tallet omfattet et rike som var dominert av en vestgermansk stammesammenslutning, nemlig frankerne. Geografisk, fordi det frankiske riket etter den datoen i større grad skulle komme til å omfatte forskjellige etniske grupper innenfor et stort område som strakte seg fra Atlanterhavet i vest, til elvene Oder og Donau i øst.

Man regner det frankiske rikes opprettelse fra den frankiske kongen Chlodvig 1s tronbestigelse i 481. Frankerne var en stamme som levde i området nord for elva Meuse og vest for Rhinen. Etter at Romerriket brøt sammen, utvidet kong Chlodvig sitt rike på bekostning av alemannerne i sørøst (slaget ved Tolbiac i 496) og vestgoterne i sørvest (slaget ved Poitiers i 507). Det frankiske riket omfattet da omtrent hele det nåværende Frankrike.

Imidlertid skulle en samling av riket vise seg vanskelig på grunn av frankernes skikk med å fordele arven mellom kongssønnene. Etter Chlodvigs død i 511 ble riket derfor delt mellom hans fire sønner. Riket ble gjenforent en kort periode under Chlotar 1 (555–561), og utvidet i sør etter seieren over burgunderne etter slaget ved Autun i 533. Riket ble delt på nytt mellom hans fire sønner etter Chlotars død. Under Chlotar 2 (613–629) og særlig Dagobert 1 (629–639) ble riket gjenforent. Deretter fulgte en lang periode hvor riket ble delt, og hvor det oppstod konflikter mellom tronarvinger.

Resultatet av disse stridene ble en konsolidering av tre stadig mer uavhengige riker: Austrasia (stort sett det gamle frankiske riket i nord), Neustria (mellom elvene Seinen og Loire) og Burgund. På 700-tallet dominerte kongene av Austrasia hele riket, og Pipin den lille (751–768) etablerte et nytt dynasti, karolingerne.

Under Karl den store nådde det frankiske riket sitt høydepunkt, med et imperium som strakte seg fra Barcelona i sørvest til Roma på den italienske halvøya i øst, og til Germania langs elvene Oder og Donau i nord. Ved traktaten i Verdun i 843 ble riket delt i tre: Vestfranken, Østfranken og et midtriket, Lothringen. Midtriket forsvant gradvis til fordel for de to andre rikene.

Det er vanskelig å datere nøyaktig når det frankiske riket ble oppløst og når det vi kaller Frankrike ble opprettet, ettersom hele Vest-Europa ble fragmentert i små riker på 900-tallet. Samlingen av de germanske rikene i øst under Det ottonske dynastiet, og etableringen av kapetinger-dynastiet i vest på slutten av 900-tallet bidro nok til å styrke skillelinjene mellom vest og øst.

Den uoversiktlige situasjonen vedvarte gjennom hele middelalderen, med de franske kongene som bærere av tittelen Rex Francorum fram til slutten av 1100-tallet og striden om arven etter Karl den store mellom de tysk-romerske keiserne og de franske monarkene.

Det tysk-romerske keisarriket.

Sjølv om Italia fekk keisar-tittelen etter semja i Verdun i 843 e.Kr, vart landet oppløyst i små-statar som slost seg i mellom. Men så gjekk dei samn om å velje ein keisar og det vart den tyske kongen Otto 1og dermed oppstod det tysk-romerske keisarriket i 962 e.Kr. Keisar Otto hadde lita makt i Tyskland og var heilt undergjeven stor-vasallane. Han prøvde å styrke makta si med støtte frå presteskapet og gjorde bispar og abbedar til lensmenn. Då var det ein fordel at lena ikkje kunne gå i arv, for bispe og abbed-embeta var ikkje arvelege. Seinare keisarar ville setje inn bispar, men då kom dei i konflikt med paven.

Det tysk-romerske riket gjekk under som følgje av Napoleonskrigane.

Sitat frå https://snl.no/Det_tysk-romerske_riket :

Det tysk-romerske riket var et keiserdømme i Vest-Europa, der keiseren i mer enn 800 år var øverste myndighet for en rekke fyrstedømmer og andre territorier. Riket var egentlig en videreføring av to eldre statsdannelser, Frankerriket og dets etterfølger det østfrankiske riket, men dets historie regnes likevel fra år 962 evt., da den tyske kongen Otto 1 ble kronet til romersk keiser.

Gjennom store deler av rikets tidlige historie var keiseren (eller hans utpekte etterfølger, den tyske kongen), ved siden av paven, den sentrale aktøren i vesteuropeisk politikk. Mot slutten av middelalderen ble det bygd opp et system av riksinstitusjoner og felles regler, men noen egentlig riksenhet eksisterte aldri.

Framveksten av sterke nasjonalstater og lokale herskere, både innenfor og utenfor rikets grenser, fra 1200-tallet av førte til hyppige interne konflikter og bidro til å svekke keiserens betydning som internasjonal aktør. Denne tendensen ble forsterket under religionskrigene på 1500- og 1600-tallet, der keiseren engasjerte seg på den katolske kirkens side mot de protestantiske fyrstene i nord.

Den lange perioden da medlemmer av fyrstehuset Habsburg var keisere (1438–1806, med et kort avbrudd i årene 1742–1745), var også en medvirkende årsak til rikets svekkede innflytelse, fordi disse keiserne ofte beskjeftiget seg mer med interne forhold i sine egne arveland enn med rikets affærer. Men de felles institusjonene og reglene fungerte likevel som et slags «lim» mellom rikets mange bestanddeler og lokale aktører inntil riket ble oppløst av keiser Frans 2 i 1806, som et mottrekk til Napoleons opprettelse av Rhinforbundet.

…..

Husitterkrigen ga støtet til den første varige hærordningen i riket, den såkalte riksmatrikkelen, et keiserlig påbud fra 1422 som i listeform anga hvor mange ryttere og fotsoldater hvert enkelt riksumiddelbare len skulle bidra med. Da riket på begynnelsen av 1500-tallet fikk en ny, overordnet geografisk inndeling gjennom de ti rikskretsene, ble ansvaret for å skaffe og underholde troppene lagt til disse og dermed et kollektivt ansvar for riksstendene. På dette grunnlaget vokste det gradvis fram en riksarmé, som sto for det meste av rikets krigsinnsats fram til midten av 1700-tallet.

Riksarmeen ble brukt både under trettiårskrigen, krigene mot Frankrike i siste halvdel av 1600-tallet og de europeiske krigene på 1700-tallet (den spanske og den østerrikske arvefølgekrig samt sjuårskrigen), men denne hæren mistet etter hvert mye av sin betydning. I rikets siste tiår ble den satt inn i krigen mot Frankrike fra 1792, men mot revolusjonsarmeen og senere Napoleons grande armée hadde den lite å stille opp med.

Gardarriket, Kyev Rus.

Gardarriket eksisterte parallelt med det tysk-romerske riket og var lenge det største riket i utstrekning i Europa. Det var størst på 1000-talet under under Vladimir 1 og Jaroslav 1, men når Jaroslav døde i 1054, vart det delt mellom sønene hans og redusert av indre strid. Det bestod likevel til mongolane invaderte Russland (1237–1241).

Sitat frå https://snl.no/Gardarike :

Gardariket er i norrøn sagalitteratur navnet på Kievriket, et rike i det nåværende Russland og Ukraina, som lå omkring Novgorod (på norrønt Holmgarðr) og Kiev. Riket ble antagelig grunnlagt midt på 800-tallet av svenske vikinger som la området sør for Ladoga under seg, og deretter utvidet herredømmet i 880-årene til også å omfatte Kiev-området.

Det eldste navnet var Garðar, visstnok var en gjengivelse av det vest- og sørslaviske grad og russiske gorod, som betyr gård, borg eller by. Denne formen finnes i skaldedikt og runeinnskrifter fra 900- og 1000-tallet, mens sagaene foretrekker den sammensatte formen.

Også etter at nordboerne i Gardarike var assimilert med slaverne fortsatte riket å stå i politisk og kommersiell forbindelse med de nordiske landene. Den dynastiske forbindelsen med de norske og svenske kongeslektene er kjent, blant annet mellom Harald Hardråde, Olov Skötkonung og de russiske storfyrstene i Kiev, som Jaroslav 1 den vise.

Sitat frå https://snl.no/Kievriket :

Kievriket ble grunnlagt av vikinger (i Russland kalt varjager) på 800-tallet, og kom til å omfatte et større antall østslaviske, baltiske og finsk-ugriske stammer. Sin største utbredelse og innflytelse nådde Kievriket på 1000-tallet under fyrstene Vladimir 1 og Jaroslav 1, og strakte seg da til Ladoga og Moskva i nord og øst, mot sør til Karpatene. Etter Jaroslavs død i 1054 ble riket delt mellom hans sønner og svant hen under påfølgende innbyrdes kriger.

Kievriket fremstod likevel frem til mongolenes invasjon av Russland (1237–1241) fortsatt som et enhetlig rike med et nettverk av ulike territorier, som var bundet sammen av et enkelt dominerende dynasti, et dominerende østslavisk språk, og en enkelt dominerende religion. Riket strakte seg helt fra Karpatene og så langt østover at man kunne skue Uralfjellene i det fjerne.

Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Mongolenes_invasjon_av_Kievriket :

Mongolenes invasjon av Russland på 1200-tallet førte til Kievrikets endelige fall og begynnelsen på flere hundre år med tatarsk styre i Russland. Invasjonen begynte med slaget ved Kalka-elven (1223), men det var ikke før med Batu Khans invasjon i 1237-40 at mongolene tok full kontroll. Årene som fulgte førte blant annet til at østslaverne begynte å utvikle seg til tre separate folkegrupper, og banet veien for Storfyrstedømmet Moskvas ekspansjon.

Det Mongolske storriket.

Det mongolske storriket eksiterte i 162 år og er det største imperiet i ustrekning som har vore. Men også det vart delt og gjekk under.

Sitat frå https://snl.no/Mongolriket :

Mongolriket, historisk rike som eksisterte fra 1206 til 1368. Det er regnet som verdenshistoriens største imperium i areal. På det største strakte det seg fra Sibir i nord til Vietnam og Omanbukta i sør og fra Korea i øst til Polen i vest.

Siden forhistorisk tid hadde Mongolia vært befolket av nomader. På 900-tallet holdt stammer sammen i kortvarige allianser. På slutten av 1100-tallet forente høvdingen Djengis Khan mongolske stammer og underla seg store deler av Asia og Europa gjennom militære felttog.

Etter Kublai Khans død i 1294 ble riket delt i 4 khanater (kongedømmer). I 1368 ble disse erobret av det kinesiske Ming-dynastiet som fordrev mongolene tilbake til sitt hjemland og ødela den tidligere mongolske hovedstaden Karakorum. Mongolriket gikk under.Opprinnelse og avslutning

Djengis Khan samlet de ulike mongolske klan-gruppene og Mongolia (Mongol Uls) ble grunnlagt. Han delte keiserriket mellom fire sønner, og den tredje sønnen Ögödei ble storkhan med residens i Karakorum i den sentrale delen av nåtidens Mongolia.

Maktsenteret i det mongolske storriket var imidlertid Dsjagatai, og det var også her rivaliseringen mellom Dsjengis Khans mange etterkommere kom sterkest til uttrykk. Denne maktkampen var en medvirkende årsak til at kineserne i 1368 kunne drive mongolene ut av Beijing og opprette det nasjonale Mingdynastiet.

Ved å spille på de tradisjonelle motsetningene mellom de mongolske stammene lyktes det kineserne å svekke særlig den østlige delen av mongolenes rike. Djengis Khan siste etterfølger, Timur Lenk, kom til makten i Dsjagatai i 1369. Hans død i 1405 markerte slutten på den mongolske epoken.

Under Ming- og Qingdynastiene ble mongolene styrt fra Beijing, stadig ved hjelp av splitt og hersk-taktikken.

Polsk-Litauisk samvelde. Omvending til katolisisme, rutenisering, kosakker og russisk imperium. Kva med liveigenskapen?

I 1569 kom Ukraina inn under det Polsk-Litauiske samveldet. Den ukrainske adelen gjekk over til katolisismen, men bøndene vart «rutenisert». Kosakkane var opphavleg rutenske bønder som flykta frå liveigenskapen. Sidan vart Ukraina splitta mellom Polen og Russland.

Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Rutenia :

Rutenia er et navn som brukes om deler av Øst-Europa som var befolket av østslaviske folk. I tillegg har navnet blitt brukt på en rekke stater som har eksistert i dette området. Egentlig er ordet en latinsk variant av Rus’, et navn på en folkegruppe og middelalderstaten Kiev Rus.

Den videste historiske bruken av begge ordene Rus’ og Rutenia har vært om et område bestående av Ukraina, Hviterussland, samt mindre deler av Russland, Slovakia og Polen. På grunn av kontinuerlig politisk ustabilitet kan benevnelsen Rutenia ha ulik betydning avhenging av hvem, hvorfor og når det brukes.

Rutensk og rutenere var under Habsburgmonarkiet det offisielle navnet på de ukrainsktalende innenfor imperiet. På 1890-tallet begynte rutenske nasjonalister å bruke betegnelsen rutensk-ukrainsk og senere ukrainsk for å understreke fellesskapet med den ukrainsk-talende befolkningen i vestlige deler av det russiske riket.^[1]

Rutenia har også vært brukt som et synonym på Russland. For eksempel har Hviterussland vært kalt Hviterutenia. I Vesten har ordet mer eller mindre gått ut av bruk, men brukes fortsatt i noen grad om det vest-ukrainske fylket Zakarpatska (Karpato-Rutenia). Dette området var i perioden 1938–1939 en selvstendig stat under navnet Karpato-Ukraina.

Den litauiske hovedstaden Vilnius var befolket av stedlige rutenere da byen fikk byrettigheter i 1387.

Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Ukrainas_historie#Euromajdan :

Etter Lublinunionen i 1569 og dannelsen av Det polsk-litauiske samveldet falt Ukraina inn under polsk administrasjon og gikk innunder det polske kongedømmet. Perioden som fulgte etter dannelsen av samveldet, ble preget av kolonisering, og mange nye byer og landsbyer ble dannet. Idéene fra renessansen spredte seg, og innvandrende polske bønder ble i stort antall rutenisert. Samtidig ble mesteparten av den ukrainske adelen polifisert og gikk over til katolisismen, til forskjell fra bøndene, som holdt på det rutenske språket og forble i den østlige ortodokse kirke. Disse motsetningene førte til økende spenninger i samfunnet. Dette ble opprinnelsen til kosakkene, som opprinnelig var rutenske bønder som flyktet fra livegenskapet. Mange av kosakkene ble leid inn igjen av samveldet for å beskytte landet mot tatarene i sørøst. Kosakkene deltok blant annet i slaget ved Khotyn i 1621 og i flere felttog mot Storfyrstedømmet Moskva.

På midten av 1600-tallet ledet Bohdan Khmelnytskyj ukrainske kosakker i et opprør mot polakkene.^[9] Opprøret var støttet av Russland, mot en lovnad fra kosakkene om å akseptere russisk overherredømme. Dette var foranledningen til den polsk-russiske krig (1654–1667). Krigen ble avsluttet ved inngåelsen av Andrusovo-traktaten, der de ukrainske områdene øst for elven Dnepr ble avstått til Russland.^[8] Ukraina ble på denne tiden preget av strid mellom Russland og Polen om herredømmet.^[5] Under Polens tre delinger på andre halvdel av 1700-tallet ble resten av Ukraina innlemmet i det russiske imperiet.^[8] Galicja tilfalt Østerrike-Ungarn. Tsaren erobret Bessarabia fra Det osmanske rike i 1812.^[12]

Perejaslav-traktaten av 1654 anses som grunnlaget for unionen mellom Ukraina og Russland.^[13] Perejaslav-avtalen førte østlige og sørlige deler av dagens Ukraina under russisk styre. Den ortodokse kirken i i disse områdene ble da underlagt patriarken i Moskva (fra 1686), mens det vestlige for en stor del forble gresk-katolsk.^[10]

Stor-Hertug-dømmet Moskva og det russiske keisarriket.

Mongolane invaderte Gardarriket, Moskva vart invadert og brent. Likevel fortsette Rurik-dynastiet i Moskva, men no gjennom samarbeid med mongolane.

Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Storfyrsted%C3%B8mmet_Moskva :

Storfyrstedømmet Moskva (russisk: Великое княжество Московское, Velikoje knjazjestvo Moskovskoje) var en russisk middelalderstat sentrert rundt byen Moskva. Storfyrstedømmet Moskva utviklet seg etterhvert til å bli Tsar-Russland og var dermed kimen til den moderne, russiske staten.

Da mongolene invaderte Kiev-riket var Moskva en uviktig handelspost i fyrstedømmet Vladimir-Suzdal. Selv om mongolene brente ned Moskva i 1238 og plyndret byen i 1293 var stedet til en viss grad vernet av de store skogene og den avsidesliggende plasseringen. Enda viktigere for Moskvas vekst var at byen ble styrt av en rekke ambisiøse, besluttsome og, ikke minst, heldige fyrster. Den første herskeren av fyrstedømmet Moskva, Daniel av Moskva (d. 1303), sikret at fyrstestaten ble et arverike innenfor Rurik-dynastiet. Sønnen hans, Ivan I, (regjerte 1325-1340), kjent som Ivan Kalita (Ivan Pengesekk), fikk tittelen storfyrste av Vladimir, av de mongolske herskerne. Han samarbeidet tett med mongolene og samlet inn skatter fra de andre russiske fyrstedømmene på mongolenes vegne. Dette gjorde at Ivan fikk kontrollen over hovedrivalen til Moskva, den nordlige byen Tver. I 1327 flyttet Den russisk-ortodokse kirke hovedkvarteret sitt fra Vladimir til Moskva, noe som ytterligere styrket Moskvas posisjon.

På 1400-tallet startet fyrstene av Moskva å samle de russiske landområdene inn under sitt eget overherredømme. Den mest suksessrike av disse var Ivan den store (regjerte 1462-1505), som seiret over Republikken Novgorod i 1478 og Tver i 1485. Moskva fikk full kontroll over store deler av de etnisk russiske områdene i 1480 da Moskva frigjorde seg fra overherredømmet til Den gylne horde etter Den store konfrontasjonen ved elven Ugra. På begynnelsen av 1500-tallet var i praksis alle de russiske landområdene samlet. Gjennom arv fikk Ivan deler av Fyrstedømmet Rjazan, og fyrstedømmene Rostov og Jaroslavl. Den nordvestlige byen Pskov forble selvstendig i denne perioden, men Ivans sønn, Vasilij III (regjerte 1505-1533), erobret senere denne byen.

……..

Stor-hertug-dømmet i Moskva vart til det russiske imperiet.

Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Det_russiske_keiserd%C3%B8mmet :

Det russiske keiserdømmet, eller Det russiske imperiet (russisk: Российская Империя, Rossijskaya Imperija) var en statsdannelse som etterfulgte Tsar-Russland. Det russiske keiserdømmet ble etablert av Peter I av Russland i 1721 og varte frem til tsar Nikolaj II ble styrtet i den russiske revolusjonen i 1917, og størsteparten av keiserdømmet ble etterfulgt av RSFSR, som senere ble Sovjetunionen.

På sitt største var det russiske imperiet det tredje største sammenhengende imperiet i historien, bare overgått av Mongolriket og det britiske imperiet. På sitt største strakte det seg fra Åland i vest til russisk Amerika (nå kjent som Alaska) som var under russisk kontroll i årene 1744 til 1867. På det meste hadde imperiet 176,4 millioner innbyggere, men var svært sammensatt med hensyn til kultur, religion, etnisitet og økonomi. I tillegg kontrollerte keiserriket storfyrstedømmet Finland fra 1809 og Kongress-Polen etter 1815.

Frem mot revolusjonen var det Europas siste enevelde og var før utbruddet av første verdenskrig i 1914 en av de fem stormaktene i Europa, sammen med Storbritannia, Frankrike, Tyskland og Østerrike-Ungarn.

………….

Gardarriket inngjekk i den Polsk-Litauiske unionen for at dei saman kunne stå seg mot det mongolske imperiet. Når fyrsten i Moskva fria seg også frå det mongolske imperiet og då vart dei ein motsetnad mellom den Polsk-Litauiske Unionen og Stor-Fyrsten i Moskva. Det hadde også å gjere med motsetnaden mellom den Katolske og den Ortodokse kyrkja. Men så vart Russland tsar-rike etter føredøme av det Romerske keisarriket, men med kristendomen som religion (Keisar og tsar er avleia av etternamnet til Julius Cæsar). Tsar Peter 1 leia ein kulturrevolusjon frå middelaldersamfunn til moderne tid, med vitskap og rasjonalistisk system, ved å orientere seg mot vest. Så han endåtil flytte hovudstaden frå Moskva til St.Petersburg.

Sitat frå https://en.wikipedia.org/wiki/Russian_Empire :

The Russian Empire,^[f] also known as Imperial Russia, was an empire that extended across Eurasia from 1721, succeeding the Tsardom of Russia following the Treaty of Nystad that ended the Great Northern War. The rise of the Russian Empire coincided with the decline of neighboring rival powers: the Swedish Empire, Poland–Lithuania, Persia, the Ottoman Empire, and Qing China. The Empire lasted until the Republic was proclaimed by the Provisional Government that took power after the February Revolution of 1917.^[7][8] The third-largest empire in history, at one point stretching over three continents—Europe, Asia, and North America—the Russian Empire was surpassed in size only by the British and Mongol empires. With 125.6 million subjects according to the 1897 census, it had the third-largest population in the world at the time after Qing China and India. Like all empires, it featured great economic, ethnic, linguistic, and religious diversity.

From the 10th through the 17th centuries, the land was ruled by a noble class, the boyars, above whom was a tsar, who later became an emperor. Tsar Ivan III (1462–1505) laid the groundwork for the empire that later emerged. He tripled the territory of his state, ended the dominance of the Golden Horde, renovated the Moscow Kremlin, and laid the foundations of the Russian state. The House of Romanov ruled the Russian Empire from its beginning in 1721 until 1762. Its matrilineal branch of patrilineal German descent, the House of Holstein-Gottorp-Romanov, ruled from 1762 until the end of the empire. At the beginning of the 19th century, the empire extended from the Arctic Ocean in the north to the Black Sea in the south, from the Baltic Sea on the west into Alaska and Northern California, in North America, on the east.^[9] By the end of the 19th century, it would acquire Central Asia and parts of Northeast Asia.

Emperor Peter I (1682–1725) fought numerous wars and expanded an already vast empire into a major European power. He moved the capital from Moscow to the new model city of Saint Petersburg, which was largely built according to Western design. He led a cultural revolution that replaced some of the traditionalist and medieval social and political mores with a modern, scientific, Western-oriented, and rationalist system. Empress Catherine the Great (1762–1796) presided over a golden age; she expanded the state by conquest, colonization, and diplomacy, while continuing Peter I’s policy of modernization along Western European lines. Emperor Alexander I (1801–1825) played a major role in defeating Napoleon‘s ambitions to control Europe, as well as constituting the Holy Alliance of conservative monarchies. Russia further expanded to the west, south and east, becoming one of the most powerful European empires of the time. Its victories in the Russo-Turkish Wars were checked by defeat in the Crimean War (1853–1856), which led to a period of reform and intensified expansion in Central Asia.^[10] Emperor Alexander II (1855–1881) initiated numerous reforms, most dramatically the emancipation of all 23 million serfs in 1861. His policy in Eastern Europe officially involved the protection of Eastern Orthodox Christians within the Ottoman Empire. This was one factor leading to Russia’s entry into World War I in 1914 on the side of the Allied Powers against the Central Powers.

The Russian Empire functioned as an absolute monarchy until the Revolution of 1905, when a nominal semi-constitutional monarchy was established. It functioned poorly during World War I, leading to the February Revolution and the abdication of Emperor Nicholas II, after which the monarchy was abolished. In the October Revolution, the Bolsheviks seized power, leading to the Russian Civil War. The Bolsheviks executed the imperial family in 1918 and established the Soviet Union in 1922 after emerging victorious from the civil war.

Jesus vil bruke meg og eg skal bruke det han har gitt meg.

Olav Haraldson den Heilage var berre tolv år når han reiste på vikingferd og han kom tilbake for å samle Noreg til eitt rike under kristendomen. Han samla eit Noreg som var større enn det Harald Hårfagre samla, men fall i slaget ved Stiklestad. Men folket og kyrkja gjorde han til helgen og det vart viktig for samling av Noreg med Kristendomen. For vikingane hadde fere i vikingferd både til Gardarriket og Miklagard, England og Gallia og fått høyre om kristendomen. For der var nokon som forkynte den, trua kjem av forkynninga og forkynninga av Kristi ord, det er mest fundamentalt.

Med moderne kommunikasjons-teknologi kan vi forkynne mykje meir effektivt, men den personlege kommunikasjonen mellom menneske er framleis poenget og vi er avhengig av at Jesus er med oss og at Gud gjer sitt verk med sitt Ord og sin Ande i oss og mellom oss.

Det var store oppgåver som vart lagt på dei unge gutane i vikingtida og dei voks med oppgåvene. I vår tid vert det også lesst tunge byrder på folk, frå dei er born, særleg på dei unge gutane. Det er tydelegvis stille organisert etter førebilete av lenssamskipnaden og kjem til uttrykk gjennom politikken.

Men Jesus kritiserte farisearane og dei skriftlærde for at dei lessa tunge byrder på folket, utan å røre dei sjølve. Men han kalla til seg alle som streva og hadde tungt å bere og sa at hos han skulle dei få kvile. Og det har seg slik at han let oss få vite noko gjennom openberring.

Matt.11, 25 På den tid tok Jesus til orde og sa: «Eg lovar deg, Far, Herre over himmel og jord, fordi du har løynt dette for vise og forstandige, men openberra det for umyndige små. 26 Ja, Far, for dette var din gode vilje. 27 Alt har Far min overgjeve til meg. Ingen kjenner Sonen, utan Faderen, og ingen kjenner Faderen, utan Sonen og den som Sonen vil openberra det for.
    28 Kom til meg, alle de som slit og har tungt å bera; eg vil gje dykk kvile! 29 Ta mitt åk på dykk og lær av meg, for eg er mild og mjuk i hjartet; så skal de finna kvile for dykkar sjel. 30 For mitt åk er godt, og mi bør er lett.»

Jesus læresveinar lurte på kven som var den største i himmelriket, då svarde han dei slik;

Matt.18,1 I same stunda kom læresveinane til Jesus og spurde: «Kven er den største i himmelriket?»  ² Då kalla han til seg eit lite barn, sette det midt imellom dei  ³ og sa: «Sanneleg, eg seier dykk: Utan at de vender om og blir som born, kjem de ikkje inn i himmelriket.  ⁴ Den som gjer seg sjølv liten som dette barnet, han er den største i himmelriket.
     ⁵ Og den som tek imot eit slikt lite barn i mitt namn, tek imot meg.

Poenget er vel å gjere seg liten som eit Guds barn, som treng Faderens kjærleik og omsorg, så ein tek imot det og vert fylt av den Heilage Ande, så gud får gjere sitt verk i oss, med oss og gjennom oss. Han gjer storverk i oss, med oss og gjennom oss og det er slik vi kan verte store i Guds rike. Det får vel også den betydninga å virke samlande for mange menneske, i Guds rike altså, så mange vert frelst. Det er fundamentalt i samfunnet mellom menneske og vil vonleg bere frukt, også politisk, men då er det altså sekundært. At det er fruktbart for folket også ved å vere samlande, er meir fundamentalt. Eg kan tenke slik om mi nære slekt, dernest fjernare slekt, det norske folk og vidare folket i Norden og dei som ætta herifrå, heilt tilbake til vikingtida, same enten dei reiste til Gardarriket, England eller Normandi eller sidan reiste endå lengre vekk.

Gardarriket var forgjengaren for Russland, Kvite-Russland og Ukraina. No har det vorte krig mellom Russland og Ukraina. Det er no trist for folket, men eg ser det ikkje som mi oppgåve å engasjere meg i slike praktiske politiske saker.

Tsar Peter 1 vart vestleg orientert med si interessert i vitskap og det rasjonelle system. Så han tenkte meir slik som eg altså, men det er lenge sidan, mykje har skjett sidan då. Men eg tenker slik framleis og får fornying, ved at eg søker Herren av heile mitt hjerte og får oppleve at Jesus er med oss og gir oss ånd og liv frå himmelen. Anden herleggjer og openberrar han for meg og oss. Slik får eg ei åndeleg innsikt som eg elles ikkje hadde føresetnad for og det verkar til støtt for mi rasjonalistiske innsikt også. Han har gitt meg ei åndeleg nådegåve ved sin Ande og den skal eg bruke. Gud openberra si frelse for oss i Kristus, slik trur eg han openberrar si frelse for meg og ei kvinne som han gir meg til kone, at han frelser henne som kona mi. Guds auge fer utover heile jorda, så han med si kraft kan komme den til hjelp som heilhjarta held seg til han og slik trur eg han gir meg hjelp i form av ei kone. Han vil bruke meg og eg skal bruke det som han gir meg, då må eg feste blikket på han, for eigentleg er det han som brukar oss.

Eg har sett krigen i historisk samanheng og vist medkjensle med folket på begge sider, men sjølve krigen som politisk og militært sak har eg ikkje skrive så mykje om. Og det engasjerer meg ikkje så mykje heller. Det høyrest sikkert rart ut. Kristus profetert om at det kom til å verte mykje krig, men vi skal løfte blikket og vente på hans gjenkomst. Det er viktig for oss å ha ei levande tru og eit levande håp, så vi ser at han er med oss. Det viktigaste for oss er å ha ei levande tru, så vi ber frukt og det er først og fremst i nærmiljøet, gjennom vårt sosiale engasjement. For Guds rike er i oss og vi er idet og det er mest fundamentalt i vårt samfunn. Vi skal vere trugne i det det små, så det primære for oss er å bere frukt i lokalsamfunnet. Der vil eg også bruke mi nådegåve, eg trur Gud gir meg ei kone som ei nådegåve, så då vil eg bruke henne som ei nådegåve både i kyrkjelyden og i lokalsamfunnet, til velsigning for meg sjølv, sjølvsagt, for min familie og mi nære slekt, for lokalmiljøet og min omgangskret og vennekrets. Å engasjere seg politisk blir då eventuelt berre ein liten del av det sosiale engasjementet. Det er så mange som har engasjert seg i politisering av kvinna, men for mitt vedkommande vert det eventuelt ved å bruke kona som ei nådegåve frå Gud.

Published by SivertsHjørne

I was made in Chicago and born in Norway, so I was in America before I was borne. One of my brothers was also borne in Chicago and here is a picture of us on a visit to our mother’s mother, I am laying on the ground. I grew up on a small form with view over the fjord, out on the ocean and to some islands and steep mountains behind. It was a big playground but with plenty of work. My father was a sailor and I became a fisherman, working on trawlers. We were in the Lutheran Church and went also to smaller Christian congregations. I was thought to believe in Jesus and to call upon him as my savior and Lord and in this way may faith in him became personal. When I went to high-school, I came into free churches where there came messages in translation of “speaks in tongues” and I realized that Jesus answered my praying in this way. That he has continued to do later also, so I continue to pray to him, actually I talk with him. I was also interested in mathematics and natural sciences, so I have studied mathematics, programming, physics, chemistry, biology, basic courses in geology and astronomy. Not very advanced, but I have a wide basement. So there is something special with me, at the same time as I have been working as a fisherman and studied mathematics, programming and natural sciences, I have been talking with him who created it all. View all posts by SivertsHjørne