Realist som trur på Jesus.

Eg har vore realist som trur på Jesus sidan eg var ein gutunge. Til tider har eg kjent det som ei dobbeltrolle eg ikkje har vore heilt komfortabel med, men i det eg let meg forsone med Gud på evangeliets grunnvoll, meiner eg at eg får det til å stemme. I følgje utviklingslæra har livet på jorda vorte til ved utvikling, der individet og arten måtte tilpasse seg naturmiljøet for å overleve, det vart avgjerande for korleis arten utvikla seg. Så korleis høver det med skapingssoga? Eg trur at Gud gjorde under, når han skapte, men det var også gjennom ei lang utvikling. Det skulle høve med at «lysdagane» i 1.Mos.2 var lange periodar. I 1.Mos.2 får vi eit anna perspektiv på det, der vi får sjå det utifrå individets perspektiv i det Adam og Eva levde i eit personleg forhold til Gud. Korleis kunne dette også handle om ei lang utvikling? Jau, ved at det handla om korleis Gud skapte noko nytt frå generasjon til generasjon. Han ville dei skulle halde fram med å leve i dette forholdet til han, så dei fekk oppleve at han framleis skapet noko nytt frå generasjon til generasjon. 

Dette høver med eit sentralt poeng i boka «To Kjønn» av utviklingsbiolog Glenn-Peter Sætre. Eit vesentleg poeng med at det er to kjønn som formeirer seg, er at genane vert miksa, så vi får meir genetisk mangfold, så der kjem noko nytt i kvar ny generasjon. 

Sjølvsagt fortel skapingssoga noko som kjem i tillegg til dette, for dei levde i samfunn med Gud som er ånd og fekk oppleve at han gjorde sitt verk med dei, ved sitt Ord og sin Ande. Men ved syndefallet fall dei ut av det og forstod seg ikkje lengre på det.

Korleis kan vi komme inni det igjen og verte verande i det? Ved å komme til Kristus og drikke av kjelda med det levande vatnet. 

Salme.23, 1 Ein Davids-salme.

Herren er min hyrding,

det vantar meg ingen ting.

2 Han lèt meg liggja i grøne enger;

han fører meg til vatn der eg finn kvile,

3 og gjev meg ny kraft.

Han leier meg på dei rette stigar

for sitt namn skuld.

4 Om eg så går i dødsskuggens dal,

ottast eg ikkje for noko vondt.

For du er med meg.

Din kjepp og din stav, dei trøystar meg. 

5 Du dukar bord åt meg

framfor augo på mine fiendar.

Du salvar mitt hovud med olje;

mitt staup fløder over.  

6 Berre godleik og miskunn

skal fylgja meg alle mine dagar,

og eg skal bu i Herrens hus

i lange tider.

Jer.2,13 For to vonde ting har folket mitt gjort:

Dei har gått bort frå meg,

kjelda med levande vatn,

og hogge seg brunnar,

leke brunnar som ikkje held vatn.

Joh.4,13 Jesus svara: «Kvar den som drikk av dette vatnet, vert tyrst att. 14 Men den som drikk av det vatnet eg vil gje han, skal aldri meir tyrsta. Det vatnet eg vil gje han, vert i han ei kjelde med vatn som vell fram og gjev evig liv.»  15 Kvinna seier til han: «Herre, gjev meg det vatnet, så eg ikkje vert tyrst meir og ikkje treng koma hit og dra opp vatn.»

Så eg reknar med at den kjelda som vella opp i ørkenen i 1.Mos.2 er symbol på kjelda med det levande vatnet.

Det er rart kor mange det er i vår tid som synest å ha fått «den endelege openberringa», men kva er det då slutt på?

I den nytestamentlege tida vart det ein motsetnad mellom å vende seg til Kristus eller dyrke keisaren som ein gud, sidan vart det å dyrke styresmaktene som gudar i staden. Eg har skrive om dette både utifrå historia, filosofihistoria og kyrkjehistoria og endåtil utifrå psykokogi/psykiatri og sett det utifrå Johannes Openberring. 

I Joh.Op.13&19 er det tale om den falske profet som tente Dyret, han gjorde falske teikn og forførde menneska. Så Johannes Openberring er ein sann profeti, sjølv om den profeterer om villfaring og falske profetiar, ja, korleis kunne den elles korrigere og rettleie oss. Vi har ein veg å gå, om vi tek av frå vegen, skal vi få høyre ei røyst bak oss som seier at dette er vegen, vandre på den. Jesus er vegen, Sanninga og livet, ingen kjem til Faderen utan ved han. Går vi den vegen, får vi oppleve at han gir oss ånd og liv og fører oss til Faderhuset, så vi får oppleve Fadernes kjærleik og omsorg. 

Paulus sa at vi fekk Anden ved trua på Jesus av berre nåde og skal halde fram i Anden. Bokstaven slår i hel, men Anden gjer levande. Då tenkte han på bokstaven i Moselova, dette til tross for at det vart sagt at dersom du held deg til lova, skal du leve. Dette viser at trua, velsigninga og nåden som allereie var lova i Abraham, var meir fundamental, det var berre ved den dei kunne finne døra og vegen til livet og komme inn på den. Sidan dei ikkje heldt lova, straffa den dei, slik at bokstven slo ihel, først og fremst slo den ihel det åndelege livet i samfunnet med Gud. Om dei ikkje audmjuka seg og bad om nåde, vart det slutt, kva var då alternativet? Avgudane? Keisardyrkinga? Dyrke styresmaktene som gudar? Soleis er det visst mange i vår tid som meiner dei har fått den endelege openberringa, det var då som Den Falske Profet. Antikrist er komen og då er også mange antikristar komne. 

Djevelen er komen berre for å stele, slakte og øydelegge. Men vi skal løfte blikket opp til Jesus og vende hugen mot det som er der oppe hos han og ta imot den Anden og det livet som han gir oss frå himmelen og verte fylt av Anden, han kom då for å gi oss liv og liv i overflod (Joh.10).

Liberalisme, fascisme, antifascisme, antirasisme og Antikrist.

Det er mange filosofar som har meint og sagt at sanninga set oss fri, frå Sokrates og Platon til rasjonalistane på 1600-talet. I følgje Bibelen er Kristus Sanninga som set oss fri, så då kunne vel dette gå godt i hop, moglegheita for det skulle vel vere der?! Det vondes problem var at synda skilde menneska frå Gud, men med eitt offer tok Jesu bort synda ein gong for alle. Ved reinsinga i Jesu blod og fylden av den Heilage Ande, får vi oppleve at den Heilage Ande openberrar Sanninga i Guds Ord for oss og den set oss fri.

For mange vart empirismen og liberalismen eit opprør mot Kyrkja sin rasjonalitet og dermed mot Kristus, Sanninga som set oss fri, men denne alternative frigjeringa vart som eit falske evangelium, som frå den falske profet og eit alternativ til Kristus, som Antikrist. Det rette er nok å sjå det slik at Antikrist var allereie komen og det i den Katolske Kyrkja, derfor var også mange Antikristar komne og det viste seg etter kvart i liberlismen, både på høgre og venstre side av politikken.

I mellomkrigstida kom der ei tid med fasisme og nazisme i Vest-Europa, i dei landa der det tidlegare hadde vore keisarrike, Vest-Romarriket, Frankar-riket og det Tysk-Romerske keisarriket. På beltespenna til dei tyske soldatane stod det skrive «Gott mit uns», det betyr «Gud med oss». Slik var det kopla til religionen og det var kristendommen, for Kristus skulle verte kalla Immanuel og det betyr «Gud med oss». Men så spørst det om ikkje dette like vel var historia som gjentok seg, at menneska prøvde å gjere seg sjølve liksom Gud og vart straffa for det? Så det var fråfallet, ved at den Lovlause sette seg inn i Guds tempel og gjorde seg sjølv til gud. I Aust-Europa vart dette endå tydlegare ved at marxismen er ateistisk, men dei ideologiske og politiske leiarane vart dyrka som gudar.

2.Tess.2,1 Når det gjeld vår Herre Jesu Kristi kome og korleis vi skal samlast med han, bed vi dykk, brør:  2 Lat dykk ikkje så lett driva frå vitet, og lat dykk ikkje skræma, korkje av åndsopenberringar, av påstandar, eller av brev som seiest vera frå oss, om at Herrens dag er komen.  3 Lat ingen dåra dykk på nokon måte! For fyrst må fråfallet koma og Den Lovlause syna seg, han som endar i fortaping,  4 han som står imot og opphøgjer seg over alt det som menneske kallar gud og tilbed. Ja, han set seg i Guds tempel og gjer seg sjølv til gud.  5 Minnest de ikkje at eg sa dette då eg var hjå dykk?  6 Og de veit kva som no held att, så han fyrst stig fram når hans tid kjem. 7 Løyndomen i lovløysa er alt verksam med si kraft; men han som enno held att, må fyrst rydjast or vegen. 8 Då skal Den Lovlause syna seg. Men den dagen Herren Jesus kjem i herlegdom, skal han tyna han med pusten frå sin munn og gjera han til inkjes.  9 Når Den Lovlause kjem, har han si kraft frå Satan, og han står fram med stor makt og med under og falske teikn.  10 Med allslags urett forfører han dei som går fortapt, fordi dei ikkje tok imot og elska sanninga, så dei kunne verta frelste. 11 Difor sender Gud over dei ei villfaring som gjer at dei trur lygna.  12 Såleis får dei sin dom, alle dei som ikkje trudde sanninga, men hadde si glede i uretten.

I den siste tid har venstreradikale, sosialistar og sosial-demokratar, stadig kome med skuldingar mot vestlege styresmakter og politiske parti om å vere fascistiske, så dei mest radikale har teke slagordet anti-fascisme. Vi kan forstå dette som ein påstand om at dei prøver å forgude seg sjølve, fordi dei vert dåra og forførde slik som ved syndefallet, men då er ikkje dette lengre så spesielt som eit vestleg fenomen, i følgje Bibelen vart vi alle syndarar, ved syndefallet, med unntak for Jesus. Spørsmålet blir så kva slags interesse som ligg bak påstanden, er det at uheldig vis vart folket dåra, så vi på prøve å gi dei betre opplæring eller er det at heldig vis let folket seg dåre og det let dei framleis, så det må vi satse på og prøve å nytte oss av, for å få diktatorisk makt over dei?

Eg meiner det vesentleg er den siste makt-interessa som har gjort seg gjeldande slik, det har vorte tydeleg i den såkalla kvinne-frigjeringa, kvinne-forskinga, kjønns-forskinga, woke-rørsla og klimapolitikken. Fråfallet er vidareføring og fornying av syndefallet og resulterer i at dei fornektar Faderen og Sonen, det er Antikrist altså.

Salme.2,1 Kvifor ståkar folkeslaga,

kvifor legg folka gagnlause planar? 

2 Kongane på jorda reiser seg,

fyrstane legg råd i lag

mot Herren og den han har salva: 

3 «Lat oss slita sund deira lekkjer

og kasta deira reip av oss!»

4 Han som tronar i himmelen, ler,

Herren spottar dei. 

5 Så talar han til dei i sin vreide,

med brennande harme skræmer han dei:

6 «Det er eg som har sett inn min konge

på Sion, mitt heilage fjell.»

7 Eg vil kunngjera det Herren har fastsett.

Han sa til meg: «Du er son min,

eg har født deg i dag.  

8 Bed meg, så gjev eg deg folka til arv

og heile jorda til eige. 

9 Du skal knusa dei med jernstav

og slå dei sund som leirkar.»

10 Og no, de kongar, far visleg fram,

ta imot åtvaring, de styrarar på jord!

11 Ten Herren med age og glede, 12 kyss skjelvande jorda for hans føter,

så han ikkje skal verta vreid

og de gå til grunne på vegen.

For lett kan hans vreide kveikjast. Sæle er alle som flyr til han.

Det nasjonalsosialistiske «Tredje rike» eller tusenårsriket.

Nazistane var nasjonalistar, dei var for nasjonal frigjering og nasjonal samling. Dei var sosialistar også, så det vart til nasjonalsosialisme og dei skulle prøve å skape eit overnasjonalt storrike, men det kom då i motsetnad til nasjonal frigjering for andre folk og nasjonar. Men ideen om «det Tredje Riket» hadde dei frå Biblen, kyrkjehistoria og dikting.

Sitat frå https://snl.no/Det_tredje_riket :

Det tredje riket er et begrep som ofte brukes om Tyskland i årene 1933 til 1945.

Forestillingen om Det tredje riket som noe storartet kan spores tilbake til en utopisk idé fremmet av teologen Joachim av Fiore (1135-1202), med treenigheten som modell: Etter Faderens rike (Gud) og Sønnens rike (Jesus) skulle fremtiden se Den hellige ånds rike oppstå, som et tredje rike.

Adolf Hitlers mentor Dietrich Eckart (1868-1923), et av de første medlemmene av forløperpartiet til NSDAP, Deutsche Arbeiterpartei, brukte begrepet det «Tredje rike» allerede i juli 1919 i et artikkelbidrag i tidsskriftet Auf gut deutsch, da med sterke teologiske overtoner. Varig gjennomslag fikk imidlertid begrepet Det tredje riket først etter at den tyske kulturhistorikeren Arthur Moeller van den Bruck (1876-1925) i 1923 utga en bok med samme navn (Das dritte Reich). Bruck definerte Det tysk-romerske riket (843-1806) som Det første riket, med keiserdømmet Tyskland (1871-1918) som Det andre riket.

Den nasjonalkonservative Bruck hadde ikke tilhørighet til NSDAP eller sympatier med Hitler. I boken tok han til orde for å erstatte Weimarrepublikkens demokratiske styringssystem med en ny statsforfatning, tuftet på tradisjonene til Det tysk-romerske riket og Otto von Bismarcks Tyskland. Flere antidemokratiske og høyreradikale grupper i Tyskland innførte begrepet som slagord. Senere gled begrepet også inn i vokabularet til den nasjonalsosialistiske bevegelsen, som signaliserte at målet deres var opprettelsen av et «Tredje rike.» Den 1. september 1933, syv måneder etter maktovertakelsen, kunngjorde Hitler offisielt at dette riket var etablert med det NSDAP-styrte Tyskland.

Motivasjonen bak denne begrepsbruken var å sette Hitlers stat inn i en større historisk sammenheng og gi den en symboltung kobling til tidligere tyske storhetstider. NSDAPs bruk av begrepet omfattet ikke Weimarrepublikken, som partiet snarere omtalte som et «mellomrike» (Zwischenreich).

Tross hyppig bruk av begrepet i propagandaen utover 1930-årene, innførte naziregimet ikke på noe tidspunkt Det tredje riket som offisiell betegnelse på Tyskland. Begrepet fikk av NSDAP aldri noen presis definisjon og ble heller aldri redegjort nærmere for i den nasjonalsosialistiske ideologiske litteraturen.

Den 13. juni 1939 meddelte Hitlers stedfortreder, Rudolf Hess, gjennom et fortrolig rundskriv at Det tredje riket heretter ikke lenger skulle benyttes som navn på Tyskland. Avskaffelsen, som propagandaministeriet gjentok måneden etter overfor tysk presse, hadde sammenheng med frykten for at begrepet kunne invitere regimemotstandere til å nytte «Det fjerde riket» som uttrykk for aspirasjonene om et etterfølgende, ikke-nasjonalsosialistisk regime, noe som ville passe dårlig til naziregimets evighetskrav og den hyppig propaganderte forestillingen av det nasjonalsosialistiske «Tusenårsriket.» Fra makthavernes side markerte avskaffelsen av begrepet dessuten en avstandstagen til religiøst motivert tankegods.

Etter Anschluss i mars 1938 ble «Det stortyske riket» innfaset som en stadig vanligere betegnelse på Tyskland. «Riket» (Das Reich) ble også mye benyttet de gjenværende årene Nazi-Tyskland eksisterte. Det tredje riket var likevel et så innarbeidet navn i offentligheten at det ble hengende ved Nazi-Tyskland etter 1945 og har siden blitt brukt aktivt av historikere som epokebegrep på denne delen av Tysklands historie. Til sammenligning forekommer Det første riket og Det andre riket idag svært sjelden som historiske begreper.

SITAT SLUTT.

Germanarar, arisk rase? 

Nazistane hadde ein ide om at germanarane var av «den ariske rase», som dei definerte som den mest høgtståande menneskerasa, som derfor skulle herske over dei andre. Men kvar hadde dei slike idear ifrå? Sitat frå https://snl.no/arisk :

Arisk er en term som tidligere har vært brukt i språkvitenskap og historie om de indoeuropeiske språkene i India og Iran, den indoiranske grenen av de indoeuropeiske språkene. I moderne vitenskap brukes ikke lenger arisk, men indoiransk om denne språkgrenen. Imidlertid brukes begrepet indoarisk fremdeles om de indoeuropeiske språkene i India.

Ordet arisk bygger på sanskrit arya (se arier). I populærvitenskapelig europeisk litteratur er arisk blitt brukt om hele den indoeuropeiske språkfamilien. Dernest er det ved en sammenblanding av språk og rase blitt overført på det urfolket som har talt det indoeuropeiske grunnspråket, en bruk av ordet som særlig er knyttet til første halvdel av det 20. århundret.Begrepet arisk rase oppsto i sent på 1800-tallet og hadde sitt opphav i tanken om at de opprinnelige talerne av indoeuropeisk tilhørte en særegen, overlegen etnisk og genetisk folkegruppe. Denne ideen ble popularisert og overtatt av ulike antisemittiske og rasistiskekulturpersonligheter og forfattere som Richard Wagner eller Houston Stewart Chamberlain.

Frem mot 1930-tallet ble begrepene arisk og ariere mer systematisk integrert i nasjonalistiske ideologier, blant annet nasjonalsosialismen/nazismen. Ideen om arisk rasemessig overlegenhet var en essensiell komponent i den ideologiske begrunnelsen for forfølgelsene av jøder og andre etniske minoriteter i Tyskland, samt for den brutale krigføringen nazistene førte på Østfronten under andre verdenskrig. Denne ideologien lå også til grunn for opprettelsen av den pseudovitenskapelige institusjonen das Ahnenerbe, som ble opprettet av blant annet Heinrich Himmler i 1935 som et forskningsinstitutt hvis hovedoppgave var å vise hvordan arkeologiske, antropologiske og kulturhistoriske forhold underbygget rasistiske forestillinger om den ariske rase.

Dei tre første rika i Daniels bok, Babylonia, Media og Persia.

1.  Det Nybabylonske riket.

Babylonarkongen Nebukadnesar hærtok Israels-landet og la Jerusalem i grus  i 587 f.Kr og bortførde folket til Babylonia, som profetert. 

Sitat frå https://snl.no/Nebukadnesar_2. :

I år 597 fvt. sto hans hær foran Jerusalems murer. Kong Jojakin overga byen og ble deretter deportert til Babylonia sammen med store deler av landets overklasse. Nebukadnesar 2 utnevnte kongens onkel til vasallkonge, men i 587 fvt. vendte Nebukadnesar 2s hær likevel tilbake. En lengre beleiring fulgte, og på sensommeren 586 fvt. ble byen erobret og tempelet brent. En stor del av landets jødiske befolkning ble ført i eksil til Babylonia. Moderne forskning er uenige om hvor mange jøder som forble i landet.

Hendelsene er beskrevet i flere bibeltekster. 2. Kongebok 24–25 forteller om Nebukadnesar 2s erobringer og politikk og om ødeleggelsen av Jerusalem og tempelet. Hos Jeremiaomtales han som Guds tjener og en som på Guds vegne skal straffe landets ulydige innbyggere (Jeremia 25,9). Danielsbok forteller om Nebukanesars drømmer og om forhold ved hoffet i Babylon.

Styret under Nebukadnesar var tilsynelatende vellykket, men det var problemer med å beholde kontrollen over det store riket. Det var opprør blant offiserer i hæren, og medlemmer av overklassen brøt den lojalitetseden de hadde sverget til kongen. Etter Nebukadnesar 2s død i 562 fvt. ble imperiet ytterligere svekket av alvorlige tronstridigheter. I løpet av få år satt tre av hans etterkommere på tronen, inntil den siste ble myrdet etter bare to måneder.

Tronen ble overtatt av Nabonid (regjerte cirka 555–539 fvt.), som klarte å gjenopprette det nybabylonske rikets storhetstid. Nabonid ønsket også å endre Babylonias religiøse kurs. Han gjenoppbygget måneguden Sins tempel i Harran og søkte å erstatte den mektige byguden Marduk med guden Sin, noe som gjorde ham upopulær blant det mektige Marduk-presteskapet i Babylon.

Da perserkongen Kyros 2 beleiret Babylon i 539 fvt., kunne han marsjere nærmest uhindret inn i landet med babylonernes egen velsignelse. Dette er beskrevet på den berømte kyrossylinderen, som Kyros lot utføre på akkadisk, og i klassisk babylonsk stil.

SITAT SLUTT

2.  Media.

Men i følgje Daniel5-6 regjerte Belsasar, son til Nebukadnesar inntil Medaren Dareios tok over.

Daniel.6,1 Medaren Dareios tok imot riket. Han var då 62 år gamal.  2 Dareios fann for godt å setja 120 satrapar over riket. Dei skulle bu rundt ikring i heile riket. 3 Over dei sette han tre riksrådar, og av dei var Daniel den eine. For dei skulle satrapane gjera rekneskap, så kongen ikkje skulle lida noko tap. 4 Daniel merkte seg ut framfor dei andre riksrådane og satrapane, fordi det var ei makelaus ånd i han. Og kongen tenkte på å setja han over heile riket. 5 Då prøvde riksrådane og satrapane å finna noko å klaga Daniel for i embetsførsla hans. Men dei kunne ikkje finna nokon grunn til å klaga på han eller noko gale å seia om han. For han var påliteleg, og dei fann korkje forsøming eller feil hjå han.  6 Då sa dei: «Vi har ikkje noko å klaga denne Daniel for, om vi då ikkje finn noko å seia på gudsdyrkinga hans.»

Sitat frå https://snl.no/Media :
I 559 fvt. tok Kyros 2 makten over perserne og begynte sine erobringer av nye landområder, som også omfattet Media. Det finnes flere versjoner av fortellingen om hvordan Media ble underlagt perserne. Herodot skriver at perserne var vasaller under Media, men at Kyros overtalte deres soldater til å gjøre opprør. Den siste kongen i Det nybabylonske riket, Nabonid, lot nedtegne at Kyros beseiret mederne allerede i 553 fvt.

Babylonske krøniker forteller derimot en litt annen versjon av hendelsene. Ifølge krønikene var det den mediske kongen Astyages som angrep Kyros 2 i 550 fvt., men de mediske soldatene skal ha nektet å sloss og ha overlevert kong Astyages til Kyros 2. Denne skal så ha inntatt Ekbatana og tømt skattkammeret.

Hele det store Mederriket, som strakte seg fra grensen til Lydia lengst vest i Lilleasia til det østlige Iran, ble nå forenet med Persia. Men mediske tradisjoner og politiske institusjoner satte fortsatt et sterkt preg på akemenidenesrike.

SITAT SLUTT.

3.  Persia.

Den fyrste persarkongen var Kyros den Store. Jesajas profeterte om han som «den salvevigde», han let Israels-folket fare attende til landet sitt og det gjaldt dei andre folka også, vi kan sjå det som eit førebilete på evangeliet om Kristus, som skulle forkynnast for alle folkeslag. Soleis var Kyrus tolerant, men sjølv var han ikkje særleg religiøs. Sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Kyros_den_store :

Kyros II den store (……; født ca. 600, død 530 f.Kr.)^[3]var konge av Perserriket ved å være grunnlegger av Akamenidedynastiet som etablerte det første persiske rike.

Det mediske rike

Da hans far døde i 551 f.Kr. hadde Kyros allerede hatt tronen siden 559 f.Kr., men han var ikke en uavhengig konge. Som sin forgjengere måtte Kyros anerkjenne Medias overherredømme. Astyages, den siste konge av Media og bestefar til Kyros, kan ha styrt over et stort rike, det meste av Levanten, fra grensen av Lydia i vest, og til Partia og Persia i øst.

I henhold til Nabonidus-krøniken rettet Astyages et angrep mot Kyros, «konge av Ansan». I henhold til historikeren Herodot er det kjent at Astyages plasserte Harpagus som hærfører av den hæren som skulle erobre Kyros’ rike. Imidlertid kontaktet Harpagus Kyros og oppmuntret ham til å gjøre opprør mot Media før han selv hoppet av sammen med mange av adelen og store deler av hæren. Dette mytteriet er bekreftet av Nabonidus-krøniken. Babylonske tekster antyder at fiendtlighetene raste i minst tre år, 553–550 f.Kr., og at det siste slaget resulterte at Ekbatana ble erobret. I henhold til historikerne Herodot og Ktesias sparte Kyros livet til Astyages og giftet seg med hans datter Amytis. Dette ekteskapet pasifiserte flere vasaller, inkludert Baktria, Partia og Saka.^[40]Herodot forteller at Kyros også erobret og underkastet Sogdia, et rike i øst, til sitt under militære kampanjer i 546–539 f.Kr.^[41][42]

……

Ved 540 f.Kr. erobret Kyros oldtidsriket Elam og dets hovedstad Susa.^[49] Nabonidus-krøniken nedtegnet at før slagene hadde Nabonidus, den siste konge av Det nybabylonske rike, beordret at kultstatuene fra de omliggende babylonske byene ble fraktet til hovedstaden, noe som antyder at konflikten kan muligens ha begynt vinteren 540 f.Kr.^[50] Ved begynnelsen av oktober 539 f.Kr. utkjempet Kyros slaget ved Opis, i eller i nærheten av den strategiske elvebyen Opis ved Tigris, nord for Babylon. Den babylonske hæren ble slått tilbake, og den 10. oktober ble byen Sippar tatt, nesten uten motstand fra befolkningen.^[51] Det er sannsynlig at Kyros gikk i forhandlinger med de babylonske generalene for å oppnå et kompromiss for deres del og således unngå en bevæpnet konfronatasjon.^[52] Nabonidus oppholdt seg i byen på denne tiden og flyktet snart til hovedstaden Babylon, som han ikke hadde besøkt på årevis.^[53]

To dager senere, den 12. oktober^[54] (proleptisk gregoriansk kalender) gikk Gobryas’ hær inn i Babylon, igjen uten større motstand, og tok Nabonidus til fange.^[55] Herodotos forklarte at for å gjennomføre dette benyttet perserne et basseng som var blitt utgravd tidligere av den babylonske dronning Nitokris for å beskytte Babylon mot angrep fra Media. Elven Eufrat ble ledet inn i en kanal slik at vannivået sank «til midten av manns lår», noe som gjorde det mulig for angriperne å marsjere direkte gjennom elven og inn i byen i løpet av natten.^[56] Den 29. oktober ankom Kyros selv Babylon og bevitnet arrestasjonen av Nabonidus.^[57]

Før Kyros’ invasjon av Babylon hadde det nybabylonske riket selv erobret mange riker. I tillegg til Babylonia selv underla Kyros antagelig dets vasallstater til sitt rike, blant annet Syria, Judea og Tayma på den arabiske halvøy, men det er ingen direkte bevis for dette.^[58]

Etter at Babylon ble tatt utropte Kyros seg som «konge av Babylon, konge av Sumer og Akkad, konge av verdens fire hjørner» som fastslått i den berømte Kyrossylinderen, en inskripsjon deponert i fundamentene til tempelet i Esagila som var dedisert til den fremste babylonske gud Marduk. Teksten i sylinderen fordømte Nabonidus som ugudelig og framstiller den seierrike Kyros som behaget guden Marduk. Teksten beskrev hvordan Kyros forbedret livene til borgerne av Babylonia, sendte tilbake folk som hadde blitt fortrengt fra sitt opprinnelige bosted, og restaurerte templer og helligdommer. Selv om sylinderen også har blitt framstilt som en form for lovverk for menneskerettigheter, har historikere generelt framstilt teksten i en kontekst av en langvarig tradisjon i Mesopotamia hvor nye herskere begynner sine herskerperiode med erklæringer om reformer.^[59]

Kyros den stores besittelser utgjorde det største rike som verden til da hadde sett.^[6] Mot slutten av Kyros’ tid som hersker strakte Akamenideriket seg fra Anatolia i vest til Induselven i øst.^[60]

4.        Det Greske Riket.

Det fjerde riket i Daniels bok er då det Greske Riket.

Daniel.7,7  Så fekk eg i nattsynene mine sjå eit fjerde dyr, fælt og skræmeleg og uhorveleg sterkt. Det hadde store tenner av jern og åt og krasa; og leivningane trakka det ned med føtene. Det var annleis enn alle hine dyra og hadde ti horn. 8 Då eg såg vel på horna, fekk eg auga på eit anna lite horn som skaut opp mellom dei. Og tre av dei andre horna vart opprykte, så det kunne få rom. Dette hornet hadde augo som eit menneske og ein munn som tala store ord.

Det siste store hornet var Aleksander den Store. Han var opplærd av Aristoteles og hadde innsikt og kunne tale med store ord.

Hushaldninslæra. 

I følge den tradisjonelle endetidslæra til pinsevennane er Persia det andre riket, dei hoppar over Media altså, til tross for at den er teke med i Daniel2. Det Greske Riket er då det tredje riket og det fjerde er Romarriket. Det siste store hornet kallar dei Antikrist og det er EU. Dersom nazistane tok ideen om det tredje riket frå det tredje riket i Daniels bok, så skulle vel dette klaffe bra. Tyskland og det tyske folk var då fjernt ifrå Persia og det ariske herskarfolket både i tid og rom og det var ei anna folk, dei var då germanarar, så korleis kunne dei byrje å tenke seg at dei var ariske? Kunne det  vere ei feiltolking av profetien, som ein falsk profeti som likevel vart brukt til å få makt, som den falske profet som tente Dyret altså (Joh.Op.13)?

Sameleis for pinsevennane si hushaldningslære, men dei førstiler seg at dei saman med jødane skal herske i tusenårsriket, så for mange av dei verkar det som om dei innstiller seg på det i stand for å innstille seg på at vi som Jesu brud skal innstille oss på å møte han og gå han i møte. Ja, for i den siste tid skal dei som har kristennamnet dele seg i to flokkar, dei vituge og dei uvituge brurmøyane.