Mi bønneteneste er ei presteteneste.

Eg har fortalt om korleis eg var opplærd til å be får eg var ein liten gutunge, å be slik er det sentrale med prestetenesta både i den gamle og den nye pakt. No er eg i den nye pakt og får oppleve at Gud svarar meg frå himmelen gjennom sin Messias og den Heilage Ande. Eg har teke vare på Jesu ord, både det som er skrive i Bibelen og det han har talt til meg om minna meg ved sin Ande i kyrkjelyden, heilt tilbake til 1990 og vel så det. Eg har sett det på grunnlag at det som står skrive i Bibelen. Og han har teke vare på det som eg har sagt og skrive. 

Heb.4,14 Sidan vi no har ein stor øvsteprest som har gått gjennom himlane, Jesus, Guds Son, så lat oss halda fast på vedkjenninga!  15 For vi har ikkje ein øvsteprest som ikkje kan ha medynk med oss i vår vesaldom, men ein som er prøvd i alt på same måten som vi, men utan synd.  16 Lat oss difor med frimod gå fram for nådens kongsstol, så vi kan få miskunn og finna nåde til hjelp i rette tid.

Heb.12,22  Nei, de er komne til Sion-fjellet, til den levande Guds by, det himmelske Jerusalem, til dei mange tusen englar, til ei høgtidsstemne,  23 til samlinga av dei fyrstefødde som er oppskrivne i himmelen. De er komne til ein domar som er Gud for alle, til åndene åt dei rettferdige som har nått fullendinga,  24 til Jesus, mellommannen for ei ny pakt og til reinsingsblodet som talar sterkare enn Abels blod.

25 Sjå til at de ikkje viser frå dykk han som talar! Dei som viste frå seg han som tala sitt ord her på jorda, slapp ikkje unna. Endå mindre skal vi sleppa unna om vi vender oss bort frå han som talar frå himmelen.  26 Hans røyst fekk den gongen jorda til å skjelva. Men no har han lova: «Endå ein gong vil eg skaka, ikkje berre jorda, men himmelen med.»  27 Her står det: «endå ein gong». Det syner at det som kan rikkast, fordi det er skapt, skal skiftast ut, så det som ikkje kan rikkast, skal verta ståande.  28 Sidan vi får eit rike som ikkje kan rikkast, så lat oss vera takksame og såleis tena Gud til hans hugnad, med otte og age. 29 For Gud er ein øydande eld.

Tysk filosofi og nazismen. Kvar ifrå kom ideen og det tredje riket og den ariske rase?

Der er ei linje i tysk filosofi frå Immanuel Kant til Hegel og Marx med fleire. Kant og Hegel var protestantar, men skilde mellom den personlege trua og filosofien. Hegel meinte der var ei dialektisk omforming mellom herre og knekt, men i staden for einskildpersonar, tenkte han på det som ei intersubjektiv Tidsånd som dreiv historia framover. Gud og einskildmenneske hadde lite og ingen betydning for dette. Tysk samling var eit ynskje som låg bak og den vart nok forstått slik også. Men Hegel kunne ikkje føresjå at det skulle gå så gale som under nazismen.

I nazismen var der nokre idear om at tyskarane var den overlegne ariske rasa og at nazi-Tyskland var det tredje riket. Kvar hadde dei dette ifrå? Det måtte vere frå Daniels profeti om dei fire store verdsrika, der Persia var det tredje riket. Herskarane i det var ariske. Men der er då ikkje noko grunnlag for å hevde at tyskarane stammar frå dei! Poenget kunne vere at dei framstilte seg som gudar. I det gamle testamentet ser vi at det var mange herskarar som prøvde å gjere seg sjølve liksom gud, derfor straffa Gud dei, så riket deira gjekk under. Like vel hevda han at det var han som gjorde det heile, det var historia som gjentok seg, det vart som skapingssoga og syndefallet på nytt. Så slik vart det også med det fascistiske og nazistiske Europa, men også det sosialistiske Aust-Europa, der heldt dei det i grunnen gåande lengst.

Daniel profeterte om at Herren streid imot Persarkongen, men det resulterte då i at jødane kom godt overeins med persar-kongane. Det var i persartida at dei fekk fare attende til landet sitt og byrje å bygge oppatt tempelet og uren kring Jerusalem. Der var ein hærførar som heitte Haman som ville utrydde jødane og fekk kong Xerxes til å gjere eit vedtak på det. Men han var ikkje klar over at kona hans, Ester, var jøde og ho klarde å få han til å gjere eit nytt vedtak som mottiltak, at jødane skulle få lov til å forsvare seg (Ester.3…..). 

Nazistane si jøde-utrydding stemte med Haman sin jødepolitikk, men den slo feil altså. Konklusjonen er at det høver dårleg å kalla nazi-Tyskland det tredje riket, oppattkalla etter Persia. Og at herskarane skal prøve å forgude seg sjølve høver ikkje verken med jødedomen eller kristendomen. 

Hushaldningslæra er feil.

Pinsevennane sitt tradisjonelle endetidssyn verte kalla hushaldninglæra eller dispensjonalismen. I følgje den var det tredje riket i Daniels bok riket til Aleksander den Store og det fjerde riket er Romarriket. Det ellevte store hornet som voks opp etter dei ti første og trengde vekk tre av dei, kallar dei Antikrist og held det for å vere in profeti om EU. Dette har eg frå ei bok som heiter «Endetiden, EF og Dyret», av Willy Høyås. Dette er to store feil. For dette ellevte hornet er Aleksander den Store. Å bruke orde Antikrist på denne måten, har vorte eins snedig måte til å misbruke Guds namn, fordi Antikrist er komplementært til Kristus. Ordet Antikrist finn vi berre i 1.Joh.1 og her blir det klart at vi skal bruke Jesu namn til å prøve åndene, den ånds om ikkje vedkjenner Faderens og sonen er ikkje av Gud. Derfor må vi byrje med å vedkjenne vår tru på Faderens og Sonen, så vil det vise seg ved at Antikrist definerer seg sjølv og avslører seg. Men i hushaldninglæra vert Antikrist definert på ein heilt annan måte og det er farleg, det er som å definere fienden feil, så folk ikkje væpnar seg mot den rette fienden på rett måte, slik som det er sagt i 

Ef.6,10  Til sist: Vert sterke i Herren og i hans veldige kraft!  11 Ta Guds fulle rustning på, så de kan stå dykk mot djevelens lumske åtak.  12 For vi har ikkje strid mot kjøt og blod, men mot makter og herredøme, mot verdsens herrar i dette mørkret, mot vondskapens åndehær i himmelrømda.  13 Ta difor Guds fulle rustning på, så de kan gjera motstand på den vonde dagen, vinna over alt og verta ståande. 14 Så stå då med sanninga til belte om livet og rettferda til brynje,  15 og lat fredens evangelium gjera dykk budde til å gå i strid.  16 Ta framfor alt trua til skjold! Med det kan de sløkkja alle gloande piler frå den vonde.  17 Og ta frelsehjelmen og Andens sverd som er Guds ord.  18 Gjer dette i bøn, og legg alt fram for Gud! Bed alltid, i Anden! Vak og hald ut i bøn for alle dei heilage.  19 Bed for meg òg, at eg må få dei rette ord når eg skal tala, så eg med frimod kan forkynna løyndomen i evangeliet,  20 som eg er sendebod for her i fengslet òg. Bed om at eg ved evangeliet må få frimod til å tala som eg skal.

Jødane ventar framleis på at Messias skal komme og stå på oljeberget, slik det er profetert i Sak.14. Men den kristne trua er at Jesus kom for å fullføre lova og profetane, også denne profetien, ved at han stod på oljeberget, vart krossfesta og da at det var fullbrakt tett før han døde. Han vart gravlagd og stod oppatt frå dei døde. Så vart han teken opp til himmelen, slik vart Herrens tempelberg løfta opp, slik det vart profetert i Jes.2.

I følgje hushaldninglæra skal Kristus kome att og stå på oljeberget og gjenopprette Israels rike og gjenreise Davids falne hytte, soleis høver det med at jødane framleis ventar på oppfyllinga av Sak.14. Men det høver ikkje med den evangeliske forkynninga, med denne tilføyinga vert den evangeliske forkynninga til lureri. Det er som om dei ikkje trur på Faderen og Sonen likevel, men gjer Gud til ein lygnar og slik fer dei med lureri.

Ein typisk pinsepredikant forkynner at Jesu frelseverk er fullført, men det høver ikkje med hushaldninglæra.

Ein typisk pinsepredikant forkynner at Jesu frelseverk er fullført og fullkome, det er berre å ta imot i tru, verte reinsa i Jesu blod og fylt av den Heilage Ande. Dette kan vi godt kalle preterisme, det betyr «allereie oppfylt» og vert brukt om profetiane. I slike evangeliske møte kan vi vedkjenne vår tru på Kristus, gjerne i frie vitnemål og komme med våre bøner og få oppleve å få svar, både gjennom tala og gjennom tyding av tungerale eller profetiske bodskap. 

Men dersom ein slik typisk pinsepredikant held seg til hushaldningslæra og held foredrag om profetiane, får vi berre lov til å stille spørsmål og knapt nok det, for han vil ikkje ha diskusjon om det. Som om vi ikkje får lov til å vedkjenne Jesu namn like vel altså, men det var då nettopp slik vi skulle prøve åndene. I denne samanheng får vi ikkje lov til å be om noko heller, for dette vert rekna for viktige saker som allereie er avgjort og bestemt. Himmel og jord skal forgå, men Jesu ord skal aldrig forgå, slik vert også profetiane ståande. Men vi treng hjelp av den Heilage Ande til å tolke dei, slik som med alt Guds Ord.

Klippe du som brast for meg, la meg gøyme meg i deg.

Eg har bedt Jesus gi meg ei frelst kvinne til kjæraste og kone og hevdar det er inkludert i det fullførde frelseverket. 

Maranata søndag 14.6.09. Tyding av tungetale:

«Frelsen er en gave, frelsen den er Guds utstrakte hand. Frelsen er fullbrakt og broen over selve avgrunnen er bygd, den er bygd solid, grundig, fundamenteringen holder i liv og i død. Og den er grunnlagt på evige løfter, den er grunnlagt på en evig eksistens. Derfor behøver du ikke frykte for noen ting, for grunnvollen er lagt. Klippen er revnet.   (Ja, her bryter ut alt)? hva menneskeheten trenger.  Jeg ble slått, misshandlet, knust for alle dine missgjerninger, for alle dine sykdommer. Istedenfor dom, skal du få nåde, i stedet for fortapelse, får du himmel, i stedet for død, får du liv og overflod. Kom i dag og ta av livets vann uforskyldt, du får det av bare nåde. 

Du behøver ikke å være nedadbøyd, men du kan løfte blikket oppad. For blodet fra mine sår gir deg frelsens – blodet skaper og gir deg forløsning fra all fordømmelse. Blodets rensende makt fører deg over og inn i samfunn med meg, sier Herren. Du behøver ikke å gå der uten fred og håp og framtid.   Gjennom mitt utgytte blod har død funnet sted til forløsning fra syndens dom og skyld, i dag er det nåde, for blodet vitner, blodet taler, blodet vitner om død, blodet taler om nåde. Kom derfor å ta imot min utstrakte hånd og jeg skal dra deg opp og jeg skal sette deg over i mitt rike. 

La ikke menneske gi deg trelldom, bli ikke menneskets trell. Men se blodet setter deg fri. Min Ånd den gjør levende hva blodet har gitt deg. Golgata forteller om at i stedet for forbannelse får du velsignelse. For jeg ble forbannet for at du skulle bli velsignet. Jeg døde for at du skulle ha liv og overflod. Men jeg oppstod igjen for at du skulle bli ikledt for evig min rettferdighet. Og er du kledt i min rettferdighet , så er du ikke redd for det som er i tiden,  men du kan løfte motet og blikket oppover,  og stråle av glede, for jeg har løst deg, satt deg fri, kalt deg ved navn, for du er min eiendom for tid og for evighet.»

Her vert dett sagt at klippen er revna, det symboliserer at Jesu frelseverk er fullført og fullkome, det vart heilt klart då han stod oppatt frå dei døde. Det inkluderer det eg har bedt om og meir til, det er berre å tru og ta imot med takk. Eg kan gøyme meg i Jesu fullførde frelseverk, som Elia i bergsprekka.

Så profetien i Sak.14 er oppfylt. Når dei då ser fram til oppfyllinga av Sak.14, vert det som om dei reknar med at den enno ikkje er oppfylt, som om Jesu frelseverk ikkje er fullført og fullkome like vel. Då vert forkynninga deira lureri. Dette lureriet er som når Israel fall ifrå Herren. «Mor Israel» var Guds kone og han hadde omsorg for henne. Det skjøna ho ikkje og vart ei hore. Då tok han bort omsorga si for henne og då gjekk det henne ille. Profeten Elia sa til kong Akab at det ikkje skulle kome regn utan at han sa det, så det kom ei tørke på tre og eit halv år. Sjølv gjekk han ut i øydemarka og søkte Herren der og fekk oppleve at han var med han og hadde omsorg for han.

Til samanlikning skal eg no sitje i ro og snakke med Herren. Elia vart eit førebilete på Johannes døyparen, han forkynte at Jesus er Messias, han er Guds Lam som ber verda si synd og Guds salvevigde, han er den som døyper med den Heilage Ande og han er den som har bruda. Eg har bedt han gi meg ei frelst kvinne til kone, så eg hevdar at det er han som også har henne som si brud, han elskar henne som si brud og når han gir meg henne til kone vert det framleis han som elskar henne som si brud og si kone gjennom meg. 

Etter tre og eit halvt år, steig Elia fram på Karmel og bad om regn og fekk bønnesvar og det vart oppgjer med Baál-profetane. Men Jesabel, kona til Akab lova hemn og då tok han røminga igjen og gøymde seg i ei fjell-kløft. Klippen med fjellsprekka var symbol på Kristus, slik var det for Moses også, når folket gjorde opprør mot han. Soleis vert også oljeberget omtala i Sak.14, som eit berg som klovna, det var ved at Jesus døde i staden for oss, vart gravlagd og stod oppatt frå dei døde.

Men i det siste at Jesus kalla meg til å be om større ting, til samanlikning med Elia som bad om at dei ikkje skulle regne på tre og eit halvt år. Så eg meiner eg kan be om større ting på den måten at den Heilage Ande openberrar profetiane for meg. Eg kan til dømes be første bønene i Fadervår og sjå korleis svaret blir i følgje profetiane. 

Påkalle Herrens namn, utan å misbruke det. 

Guds namn er JHVH, «Eg Er», for han er den han er.

Moses skulle føre Israels-folket ut av Egypt, til det lova landet, han ville frigjere dei frå trældomen under avgudane i Egypt og føre dei til det lova landet, der skulle dei vere hans folk og han skulle vere deira Gud.  Moses skulle seie til dei at Abraham, Isak og Jakobs Gud hadde sendt han og dei skulle kalle han JHVH (JAHVE), det betyr «Eg Er», for han er den han er. Så dei skulle ikkje seie at han var ein annan enn den han var, dei skulle ikkje misbruke namnet hans. 

Profetane sa om «Mor Israel» at ho var Guds kone, så borna han fekk med henne skulle vere Guds born, altså. Han hadde omsorg for henne, so kona si, men det forstod ho ikkje, så ho byrja å dyrke avgudane i staden, slik vart ho ei hore. Ho dyrka Baál-gudane så ho kalla Gud for sin Baál, det også betyr «min herre». Då tok han bort omsorga si for henne og då gjekk det henne ille. Sidan ville han vere nådig mot henne i trulovingsdagane, han ville ta Baál-naman ut or munnen hennar, for ho skulle kalle han for sin mann, i staden (Hoseas.1-2). Dette får vi oppfylt ved at Jesu kyrkje er hans brud.

Sidan vart dei sidan så redde for å seie namnet hans at dei gløymde korleis det skulle uttalast, for dei hadde ikkje vokalar i skrive tekst. I synagogene var det vanleg å kalle Gud for Adonai, eit anna Bibelsk ord, som betyr «Min Herre». På Jesu tid var det berre øvstepresten som hadde lov til å bruke dette namnet og berre på den store forsoningsdagen (Yom Kippur), når han gjekk inn i det høgheilage. Dette var så strengt at dei skriftlærde, «the Masorets», ikkje hadde lov til å skrive vokalane, det vart praktisert opp gjennom mellomalderen.

«Klima-gud»?

I vår tid har klimapolitikken vorte til religion og dermed ein måte til å misbruke Guds namn, soleis vart det også å misbruke vitskapens namn. Klima-aktivistar fekk den Amerikanske fysikk-foreininga, «American Physical Society» til å gjere eit klima-vedtak utan at det var diskutert vitskapleg mellom medlemmane, tilsynelatande fordi det hasta på grunn av miljøet og klimaet. Etter at vedtaket var gjort, kunne aktivistane så misbruke vitskapens namn, til å få makt om så det vart ved udemokratiske metode. 

Ivar Giæver er Noregs einaste nobelprisvinnar i fysikk og han har engsasjert seg mot dette, sitat frå https://klimarealistene.com/nobelprisvinner-ivar-giaever-til-klimarealistenes-vitenskapelige-rad/ :

Ivar Giæver var mangeårig «fellow» i det prestisjefylte «American Physical Society» men ble i 2008 satt inn i en paneldebatt om klimaendringer og orienterte seg raskt om forholdene. Han ser på manges engasjement rundt klimaendringer som en ny religion, noe man kan lese i en minoritetsrapport i «U.S. Senate Environment and Public Works Committee» i Mars 2009, der Giaever sier «I am a skeptic. … Global warming has become a new religion.»

Og etter at APS i 2011 kom med følgende kontroversielle uttalelse om klimaendringer meldte han seg ut av foreningen.

«The evidence is incontrovertible: Global warming is occurring. If no mitigating actions are taken, significant disruptions in the Earth’s physical and ecological systems, social systems, security and human health are likely to occur. We must reduce emissions of greenhouse gases beginning now.»

Giæver påpeker i dette Lindau-foredraget fra 2015 at i vitenskapen er det intet som er udiskutabelt, at samtidig med en beskjeden økning i global gjennomsnittstemperatur på 0,8 grader Kelvin på ca 100 år er alt blitt vesentlig bedre enn før, og at høyeste globale temperatur ble observert i 1998, for 17 år siden.

«De forunderlige klimamytene»

Ivar Giæver har siden 2011 vært nær svartelistet i de største mediene i Norge etter at han skrev om klimaet i Aftenposten 26. juni 2011. Den dagen var det mange klimareligiøse som fikk kaffen i vrangstrupen både i avisens redaksjon og ellers i klimaindustrien, men det er helt korrekt at de store bjerketrærne du ser i hagen, de sulter grunnet CO2-mangel, i likhet med alle andre grønne planter du ser utendørs.

SITAT SLUTT.

Men eg gjennomskodar og forstår at det låg an til at Guds namn og Jesus namn skulle verte brukt som løysing på menneskelege problem og samfunnsproblem, derfor var det mange som meinte det hasta mottiltak ved å misbruke Guds namn.

Joh.Op.12,10 Og eg høyrde ei høg røyst i himmelen som sa: «Frå no av høyrer sigeren og makta og riket vår Gud til, og den han har salva, har herredømet. For klagaren er kasta, han som dag og natt førte klagemål mot brørne våre for vår Gud.  11 Dei har vunne over han i kraft av Lammets blod og det ordet dei vitna om; dei hadde ikkje livet for kjært til å gå i døden. 12 Difor skal de jubla, de himlar og de som bur i dei! Men arme jord og hav! For djevelen har kome ned til dykk, og vreiden hans er stor, av di han veit at han har berre ei stutt tid att.»

LHBT… (LGBT…).

Aktivist-rørsla for seksuelt avspora personar kallar seg LHBT… (LGBT…) og dei diskuterer kor mange bokstavar dei skal ta med i namnet sitt. Dei refererer til Bibelen, spesielt til regnbogen som Gud sette i skya etter syndefloda, som merke på pakta han gjorde med Noa og eigentleg alt levande på landjorda. Men dei misbrukar det og det blir det som å misbruke Guds namn og påstå at han har sagt noko anna enn det han har. I staden for å diskutere stavinga av Guds namn JHVH, diskuterer dei stavinga LHB…, som om det var namnet på guden deira.

Evangeliet.

Men Gud elska verda så høgt at han sende Son sin, den einborne, så kvar den som trur på han ikkje skal gå fortapt, men ha evig liv. Alle som tok imot han gav han rett til å verte Guds born, fødde av livsens vatn og Guds Ande. Så han kalla Gud for Faderen og sa at han var med han og gjorde sitt verk. Farisearane og dei skriftlærde meinte då at han misbrukte Guds namn og gjorde seg sjølv liksom Gud, at det var forføring, slik som ved syndefallet altså. Men då var det dei sjølve som misbrukte Guds namn.

I det gamle testamentet er avgudane, laga av stokk og stein, kalla Lygna. Som motsetnad til dette er Jesus sanninga som set oss fri frå trældomen under synda og avgudane. Antikrist er Lygnaren.

1.Joh.2,22 Og kven er lygnaren, om ikkje den som nektar at Jesus er Kristus? Han er Antikrist, han som fornektar Faderen og Sonen.  23 Den som fornektar Sonen, har heller ikkje samfunn med Faderen. Den som vedkjennest Sonen, har samfunn med Faderen òg.

Paulus var ein ivrig farisear og prøvede å utrydde kristendomen, men vart omvende ved eit Guds under og så forkynte han at ved å tru at Gud vekte Kristus opp frå dei døde, vert vi rettferdige for Gud og ved å erkjenne at han er Herre, vert vi frelst, kvar den som kallar på Herrens namn, skal verte frelst (Rom.10,13 & Joel.3,5). 

Garbatsjov, vårløysing i Sovjetunionen og mellom Aust- og Vest-Europa etter den kalde krigen.

Med Garbatsjov kom det ei politisk vårløysing i Sovjetunionen og Aust-Europa elles. Venteleg skulle det spire og gro både økonomisk, kulturelt og åndeleg, fram til full blomstring, sommar og innhausting. I tillegg til skrivne avtaler om nedrustning, var det mange fagre ord og festtaler om med von om ei fredeleg og fruktbar tid for Europa.

Han fekk Nobels fredspris 10.12.1990, utenriks-ministeren var i Oslo og mottok den for han. 

Men han kom til Oslo onsdag 5.6.1991. 

Ut på kvelden var eg på veg frå T-Bane-stasjonen til møte i dFEF M40 og skulle til å gå gjennom regjerings-kvartalet, men det var avsperra, for dei var i ferd med å gjere klar ei kortesje med bilar frå regjeringskvartalet til Slottet, der dei skulle ha festmiddag. Så eg vart ståande og sjå medan dei køyrde forbi, så gjekk eg vidare til møtet.

Vårløysinga vart ei oppløysing som gjekk lengre enn han hadde venta seg og sidan har det vist seg at nedrustnings-avtalene som han og den amerikanske presidenten skreiv under ikkje varde særleg lenge dei heller. Nei, for han skreiv då under som representant for Sovjetunionen og det gjekk i oppløysing. Det vart forsøkt å revidere dei som representative for Russland, men det også forvitra. Vi kan godt seie at det var dei økonomiske kreftene som vart for sterke og som vart avgjerande for den vidare utviklinga. Det er ein realitet som marxismen erkjenner, men kva så? Den sovjetiske sosialistiske modellen gjekk under også. 

Mikael Garbatsjov.

Sitat frå https://snl.no/Mikhail_Gorbatsjov :

Mikhail Gorbatsjov var en russisk, tidligere sovjetisk, politiker. Gorbatsjov var Sovjetunionens siste statsleder. Han var generalsekretær i det sovjetiske kommunistpartiet fra 1985 til 1990, og Sovjetunionens første og eneste president fra 1990 til 1991.

Gorbatsjov innførte reformene glasnost og perestrojka, som bidro til Sovjetunionens oppløsning og avslutningen av den kalde krigen. For sitt reformarbeid ble Gorbatsjov tildelt Nobels fredspris i 1990.

Ved Konstantin Tsjernenkos død i 1985 ble Gorbatsjov valgt til generalsekretær i kommunistpartiet. Han ble deretter valgt til leder av Det øverste sovjets presidium i 1988 og til president i 1990.

Innenrikspolitikk

Utnevnelsen av Mikhail Gorbatsjov til generalsekretær innebar et generasjonsskifte i sovjetisk politikk. Gorbatsjovs lederstil skilte seg klart fra forgjengernes, og i årene etter at han kom til makten iverksatte han betydelige utskiftninger innenfor parti- og statsledelsen. En ny generasjon av yngre og mer reformorienterte politikere kom i posisjon.

Gorbatsjov innledet en politisk og økonomisk liberaliseringsprosess uten sidestykke i sovjetisk historie, en prosess som til slutt skulle ende med Sovjetunionens oppløsning. Tre nøkkelbegrep stod sentralt i reformpolitikken:

• perestrojka, økonomisk omstrukturering med større vekt på markedsmekanismer
• glasnost, økt ytringsfrihet
• demokratizatsija, politisk demokratisering

Gorbatsjov ønsket å reformere, men samtidig å bevare kommunistregimet og Sovjetunionen. Disse målsetningene viste seg snart uforenlige. De økonomiske reformene førte ikke til noe økonomisk oppsving, snarere tvert imot, og de møtte etter hvert stor motstand. Den nye åpenheten brakte etniske konflikter og løsrivelseskrav frem i lyset. Gorbatsjov valgte gradvis å prioritere politisk stabilitet fremfor reformpolitikk. I 1990 gav Det øverste sovjet Gorbatsjov ekstraordinære fullmakter for å forsøke å hindre et økonomisk sammenbrudd og for å gjenopprette respekt for lov og orden. For å styrke Gorbatsjovs posisjon uavhengig av kommunistpartiet ble det samtidig opprettet en presidentpost.

Kravene om større grad av selvstyre for unionsrepublikkene førte til at Gorbatsjov påbegynte en reforhandling av unionsavtalen. En ny avtale skulle undertegnes i august 1991, men den ble stanset av et mislykket kuppforsøk. Reformmotstandere forsøkte å avsette Gorbatsjov, men da kuppet slo feil, kom de i stedet til å påskynde oppløsningsprosessen.

Etter kuppforsøket mistet Gorbatsjov mye av det politiske initiativ til unionsrepublikkene, og særlig til den folkevalgte ledelsen av den russiske republikken, med Boris Jeltsin i spissen. Gorbatsjov gikk av som generalsekretær for kommunistpartiet, og da Sovjetunionen, til tross for hans bestrebelser på å holde landet samlet, de facto gikk i oppløsning ved inngåelsen av Belavezja-avtalen mellom Russland, Ukraina og Belarus 8. desember, gikk Gorbatsjov 25. desember 1991 av som landets president. Dette innebar slutten på Sovjetunionen.

Utenrikspolitikk

Gorbatsjov tok flere initiativer til nedrustning, og forholdet til USA og den vestlige verden ble betraktelig bedret i hans regjeringstid. Sovjetunionens endrede holdning overfor Øst-Europa åpnet for disse landenes systemskifter i 1989–1990. I 1990 gikk Gorbatsjov også med på en sammenslåing av Vest-Tyskland og Øst-Tyskland. Også i andre regionale konflikter (blant annet i Afghanistan, Angola og Kambodsja) førte Sovjetunionens politikk i denne perioden til store endringer.

Gorbatsjov ble i 1990 tildelt Nobels fredspris for sitt internasjonale virke og sin rolle i avslutningen av den kalde krigen.

Etter Sovjetunionens oppløsning

Etter Sovjetunionens oppløsning holdt Gorbatsjov en lav politisk profil. Et forsøk på politisk comeback i det russiske presidentvalget i 1996 endte med 0,5 prosent av stemmene.

På 2000-tallet markerte Gorbatsjov seg som kritiker av Vladimir Putinog av USAs utenrikspolitikk.

SITAT SLUTT.

Berlin-murens fall.

På slutten av 1980-åra vart det avspenning mellom Aust- og Vest-Europa  med demokratisering og frigjerings-politikk i aust.

Sitat frå https://snl.no/Berlinmuren :

«9. november 1989 besluttet DDRs myndigheter med øyeblikkelig virkning å gi muligheter for fri utreise. Den påfølgende natten ble grenseovergangene åpnet for østtyskere, og denne hendelsen er i ettertid betegnet som «Berlinmurens fall». Flere nye grenseoverganger ble åpnet, og i løpet av 1990 ble hele muren fjernet, bortsett fra noen få deler som er bevart.

Høsten 1989 var DDR-regimet inne i en dyp krise. Sovjetunionensleder Mikhail Gorbatsjov hadde lagt om kursen med slagordene Glasnost og Perestrojka. Denne nye kursen innebar også en slutt på Brezjnev-doktrinen om full sovjetisk kontroll over satellittstatene øst i Europa. DDR var dessuten inne i et dypt økonomisk uføre og hadde en uhåndterlig høy utenlandsgjeld.

Etter at Ungarn åpnet grensene mot Østerrike 11. september 1989, tok flyktningstrømmen ut av DDR seg kraftig opp igjen. I tillegg var misnøyen i DDRs gjenværende befolkning stor; over hele landet ble det holdt store demonstrasjoner mot styresmaktene. Murens fall betydde også i praksis slutten på DDR som egen stat.»

SITAT SLUTT.

Demokratiopprør i Kina og Beijing-massakeren.

Liberalisering var på gang i Kina, men så vart det ein tilspissa konflikt som enda med Beijin-massakren. Sitat frå 

https://snl.no/Folkerepublikken_Kinas_historie :

Ny forfatning

Kina fekk i 1982 ei ny forfatning som var mindre ideologisk prega enn forfatningane av 1975 og 1978. Presidentembetet blei innført igjen. Etter den nye grunnlova skulle hovudoppgåva vere modernisering og økonomisk vekst, ikkje klassekamp og vedvarande revolusjon. I 1980 måtte Hua Guofeng gå av som statsminister, året etter også som partiformann. Zhao Ziyang blei statsminister, og Hu Yaobang blei partisjef. Begge var nært knytte til Deng Xiaoping, som stadig klarare markerte seg som Kinas mektigaste leiar.

I 1983 blei Deng Xiaopings utvalde verk gitt ut i eit opplag på cirka 50 millionar eksemplar. Boka blei obligatorisk lesnad for partimedlemmer under ein kampanje for «korrigering» – ideologisk omskolering av medlemsmassen. Ein treårig kampanje mot kriminalitet byrja i 1983 med masseavrettingar i mange storbyar. Amnesty International gjekk ut frå at 10 000 menneske blei avretta det første året.

Vekslande opning mot Vesten

I kulturlivet var det etter Maos død markante svingingar: liberale straumdrag veksla med ideologisk tilstramming. Det blei ført kampanjar mot «borgarleg liberalisme» og «åndeleg forureining», det vil seie uønskt kulturpåverknad frå Vesten. Klassisk vestleg kunst blei godteken og stadig meir utbreidd. Frå rundt 1985 blei vestleg «pop» tolerert i stigande grad med stadig fleire diskotek og karaokebarar i byane.

Deng Xiaoping og den reformistiske fløya hans styrkte gradvis posisjonen sin i 1980-åra. Den 13. partikongressen i 1987 blei ein ny siger for reformlinja i økonomien. Behovet for utviding av «den opne døra» mot omverda blei understreka. Hausten 1988 blei likevel bremsene sette på i den økonomiske reformprosessen. Våren 1989 kom eit fleirårig økonomisk innstrammingsprogram med trekk frå tidlegare sentraldirigering.

Beijing-massakren

Då Hu Yaobang døydde i april 1989, utløyste det demonstrasjonar for fridom og demokrati med store menneskemassar på Himmelfredsplassen i Beijing. Protestbølgja fekk etter kvart preg av eit folkeleg opprør. Statsminister Li Peng erklærte 20. mai militær unntakstilstand, men folkemassane stansa innmarsjen av troppane. Natta til 4. juni slo hæren til, etter ordre frå statsminister Li Peng, og rydda Himmelfredsplassen med eit stort tap av menneskeliv. Biletet er henta frå papirleksikonet Store norske leksikon, gitt ut i 2005–2007.

Den relativt liberale Hu Yaobang, som i 1987 hadde blitt avsett som partisjef etter påtrykk frå ortodokse krefter, døydde 15. april 1989. Han stod for mange unge som eit symbol på politisk fornying, og dødsfallet utløyste spontandemonstrasjonar for fridom og demokrati.

Demonstrasjonane varte i vekene etterpå med store menneskemassar på Himmelfredsplassen (Tiananmen-plassen). Protestbølgja var retta mot korrupsjon og inflasjon og fekk etter kvart preg av eit folkeleg opprør. Statsminister Li Peng erklærte 20. mai militær unntakstilstand, men folkemassane stansa innmarsjen av troppane.

Zhao Ziyang, som hadde blitt partisjef etter Hu Yaobang, tok til ordre for ei mjuk linje, men blei nedstemt i politbyrået og avsett. Natta til 4. juni slo hæren til, etter ordre frå statsminister Li Peng om å rydde Himmelfredsplassen. Skytevåpen blei tekne i bruk, og mange aktivistar, tilskodarar og soldatar mista livet.

Unntakstilstanden etter den såkalla «Beijing-massakren» heldt fram til januar 1990.

Nytt leiarkollektiv – tredjegenerasjons leiarar

Den relativt ukjende Jiang Zemin, tidlegare partisjef i Shanghai, blei innsett som den nye generalsekretæren i partiet etter Zhao Ziyang. Zhao blei ein såkalla «ikkje-person» som aldri meir skulle nemnast, og blei halden i husarrest til han døydde i 2005. Dei første tre åra etter juni 1989 var tilhengjarane av ei hard linje på offensiven, medan reformfløya gjorde retrett. Deng Xiaoping trekte seg tilbake frå det siste partivervet sitt i november 1989, men heldt fram virket sitt som Kinas mektigaste leiar bak kulissane utover i 1990-åra. I 1992 la han den politiske tyngda si bak nye reformutspel.

Deng utnemnde i 1993 Jiang Zemin til «kjernen» i ei kollektiv leiing som skulle overta etter hans død. Jiang blei no også den kinesiske presidenten. Andre leiande aktørar i leiarkollektivet var statsminister Li Peng, Qiao Shi, som i 1993 blei president i folkekongressen, og visestatsminister Zhu Rongji, med økonomien som ansvarsområde.

Under Jiang Zemins leiing byrja partiet å bruke nemninga «generasjonar» på dei ulike leiarkollektiva i Folkerepublikkens historie. Det blei vektlagt at leiinga var kollektiv og ikkje knytt til enkeltpersonar. Ein av grunnane til dette var også at det blei lettare å ta avstand frå enkeltpersonar i tidlegare leiing, som til dømes Zhao Ziyang, som hadde vore generalsekretæren i kommunistpartiet, men hadde falle i unåde.

I 1990-åra blei nasjonal «patriotisme» stadig sterkare vektlagt i propagandaen, medan marxisme-leninismen blei mindre framheva. Jiang Zemin førte an i ein brei kampanje for «sosialistisk åndskultur».

Oppløysing av Jugoslavia, Kosovo-konflikta.

Oppløysinga av Jugoslavia kom i fleire etappe, med Kosovo-konflikta. Sitat frå https://snl.no/Jugoslavia :

Jugoslavia brukes for å omtale tre ulike, men etterfølgende statsdannelser på Balkan; Kongeriket Jugoslavia (1918–1941), Den (sosialistiske) føderative (folke)republikken Jugoslavia (1945–1992) og Forbundsstaten Jugoslavia, som bestod av Serbia og Montenegro(1992–2003), fra 2003 til 2006 under navnet Statsunionen av Serbia og Montenegro.

…….

I 1991 gikk Den sosialistiske forbundsrepublikken Jugoslavia i oppløsning. I 1992 opprettet Serbia og MontenegroForbundsrepublikken Jugoslavia, ledet av Slobodan Milošević. Ønsket om å bli anerkjent som legal etterfølger av staten Jugoslavia ble ikke oppfylt, siden staten ikke fikk FN-medlemskap. I 2003 ble navnet forandret til Statsunionen av Serbia og Montenegro. Unionen gikk i oppløsning i 2006 da Montenegro erklærte seg uavhengig. Det førte til at også Serbia ble en egen stat.

Sitat frå https://snl.no/Kosovo :

Kosovo var del av Det osmanske riket til 1913, da det ble delt mellom Serbia og Montenegro. Kosovo ble del av Jugoslavia i 1946 som provinsinnen Serbia. Utover 1990-tallet ble konflikten mellom den albanske befolkningen og jugoslaviske myndigheter opptrappet, og i mars 1999 startet NATO sin bombekampanje. Etter krigens slutt, i juni samme år, ble Kosovo satt under FN-administrasjon. Samtidig ble den NATO-ledede multinasjonale fredsstyrken Kosovo Force (KFOR) etablert for å skape og vedlikeholde fred og sikkerhet.

Balkankrigane er den historiske bakgrunnen for konflikta, sitat frå https://snl.no/balkankrigene : 

Balkankrigene var to militære konflikter i 1912–1913 som bidro til å lade opp spenningen på Balkan kort tid før utbruddet av første verdenskrig. Årsaken til krigene var at de selvstendige balkanstatene Bulgaria, Hellas, Montenegro og Serbia ønsket å overta de områdene på Balkan som den gang var en del av Det osmanske riket.

Oppløysing av Sovjetunionen, Ukraina-krigen.

Sovjetunionen vart oppløyst 16.12.1991. I februar-mars 2014 tok Russland Krim og i 2022 starta dei krig mot Ukraina. Vi kan sjå det på baakgrunn av Krim-krigen og Stalin-tida. Sitat frå https://snl.no/Krimkrigen :

Krigens største effekt var at den medførte slutten på alliansesystemet som hadde holdt freden ved like etter napoleonskrigene, samt at krigen revolusjonerte europeisk krigføring gjennom en rekke militære og teknologiske nyvinninger. Krigen fikk sitt navn etter Krimhalvøya i Svartehavet som var senter for konflikten, men den ble også utkjempet på Balkan, i Norden, Kaukasus og på den russiske stillehavskysten.

Bakgrunn

Etter napoleonskrigene hadde de europeiske stormaktene; Storbritannia, Russland, Østerrike, Preussen og Frankrike, opprettet et samarbeid for å unngå større kriger og revolusjoner, den såkalte europeiske konsert. Kjernen i samarbeidet var alliansen mellom det østerrikske keiserriket, Russland og Preussen i den såkalte hellige alliansen. Etter hvert som minnene om napoleonskrigenes ødeleggelser ble fjernere ble samarbeidet løsere, men alliansen mellom Østerrike og Russland fortsatte å være kjernen i europeisk stormaktspolitikk hvor begge fokuserte på europeisk stabilitet.

Forholdet mellom de to keiserrikene Østerrike og Russland var imidlertid ikke uten problemer. Hovedproblemet var forholdet til «Europas syke mann» (Det osmanske riket), og da spesielt landets territorier på Balkan. Det osmanske riket, som strakk seg over store deler av Balkan, Tyrkia, Midtøsten og Nord-Afrika, var underutviklet, svakt både militært og administrativt, og under sterkere og sterkere press fra andre europeiske stormakter. På slutten av 1700-tallet og begynnelsen av 1800-tallet hadde Russland vunnet territorier ned til det nåværende Romania og Moldova fra steppefolk med tilknytninger til det osmanske riket. I Russland var det et sterkt innenrikspolitisk press for å fortsette sørover inn i de ortodokse, primært slaviskeområdene i de osmansk-styrte delene av Balkan. For Østerrike ble dette sett på som en uvelkommen inntreden på deres viktigste interesseområde.

Storbritannia så også med sterk skepsis på russisk ekspansjon sørover. De fryktet at russisk ekspansjon kunne true deres kontroll over India, gjennom å etablere en sterk posisjon i de østlige delene av Middelhavet og i Sentral-Asia.

Den utløsende årsak

I Frankrike hadde en nevø av Napoleon Bonaparte kommet til makten i revolusjonsåret 1848. Han utnevnte seg senere til keiser som Napoleon 3 og gjorde alt han kunne for å lede landet ut av den relative utenrikspolitiske isolasjonen det hadde levd i etter napoleonskrigene og å igjen gjøre dem til en ledende stormakt. Napoleon 3 så nå en mulighet til å bruke knivingen mellom Østerrike og Russland om Balkan til å splitte de to maktene. Målet var å øke fransk innflytelse i osmanske områder, og å gjenvinne Frankrikes posisjon og prestisje blant europeiske stormakter ved å svekke den østerriksk-russiske maktaksen.

Våpenet Napoleon 3 og den franske regjeringen brukte var en langvarig konflikt i to viktige kristne kirker i det osmanske Palestina: fødselskirken i Betlehem og gravkirken i Jerusalem. Her hadde det i århundrer vært kjempet mellom katolske og ortodokse prester om kontroll. Frankrike hadde på midten av 1700-tallet blitt utnevnt til beskytter av alle katolske undersåtter av den osmanske sultanen, mens Russland hadde fått samme status for de ortodokse undersåttene. I 1853 tvang franske myndigheter ved hjelp av kanonbåtdiplomati den osmanske sultanen Abdulmejid til å gi innrømmelser til de katolske prestene i kirkestriden.

Avspenning og nedrustning i Europa etter 1987. 

 Nedrustningsavtalene i Europa vart underskriven av den amerikanske presidenten og generalsekretæren i Sovjetunionen (SALT 1&2, START 1&2). Etter Sovjuetuninens samanbrot forhandla Russland og USA om ei START 3 -avtale, i staden vart det to SORT- avtaler (2002/11).  Der var ei INF-avtale mellom USA og Sovjetunionen/Russland, som varde til februar 2019, når Trump var president, altså. Sitat frå https://snl.no/INF-avtalen : 

INF-avtalen var en nedrustningsavtale mellom USA og Sovjetunionen, som forpliktet landene til å fjerne en hel gruppe av landbaserte mellomdistanseraketter med atomvåpen, samt forbød partene å skaffe seg nye slike våpen. INF er en forkortelse for Intermediate-Range Nuclear Forces. Avtalen ble undertegnet 8. desember 1987 og trådte i kraft 1. juni 1988. 

Avtalen innebar at Sovjetunionen måtte tilintetgjøre 1846 raketter og USA 846. Reglene for kontroll med gjennomføringen var svært strenge. INF-avtalen ble i hovedsak oppfylt i 1991, da de siste rakettene ble fjernet. Sovjetunionens oppløsning samme år gjorde det imidlertid vanskelig å følge opp forbudet mot nyanskaffelser. Dette forbudet består likevel ennå, idet avtalen fortsatt er i kraft.

1. februar 2019 kunngjorde USA at de vil trekke seg fra avtalen, det samme gjorde Russland én dag senere. 

Der var også munnlege avtaler om at NATO ikkje skulle utivde austover. Sitat frå https://www.nytid.no/enhver-utvidelse-av-natos-sone-ville-absolutt-vaere-uakseptabelt/ (1.12.2023): 

Et dokument (6. mars 1991) viser hvordan alle de fire vestmaktene var enige om at NATO-medlemskap for de sentraleuropeiske landene ville være ‘uakseptabelt’: «Sikkerhet i Sentral- og Øst-Europa Sammendrag: […] Generell enighet om at medlemskap i NATO og sikkerhetsgarantier er uakseptable. […] Vi gjorde det klart under To pluss fire-forhandlingene at vi ikke ville utvide NATO bortenfor Elben. Vi kunne derfor ikke tilby medlemskap i NATO til Polen og de andre. [Represent-anten for USA Raymond Seitz bekreftet under dette møtet at Vesten gjorde det klart for sovjeterne:] NATO må verken formelt eller uformelt ekspandere østover.» 

Dokumentet ble funnet i 2022 av Wilson Center-historikeren Joshua Shifrinson i det britiske National Archives. Men allerede i 2016 viste han i en artikkel i International Security hvordan Baker snakket om ikke å utvide NATO og om paneuropeiske institusjoner, mens presidentens nasjonale sikkerhetsrådgiver Brent Scowcroft ba Bush allerede i desember 1989 om å sikre «at et gjenforent Tyskland opprettholdt sine bånd til NATO», samtidig som man la til rette for «en mye mer robust og en konstruktiv amerikansk rolle i sentrum av Europa». USA måtte plassere seg «mellom Tyskland og Russland i Sentral-Europa». USA burde derfor utvide NATO til Polen og de andre østeuropeiske landene, mens Baker fortalte Gorbatsjov det motsatte. Baker fortalte også Gorbatsjov at KSSE (fra 1995 OSSE) var «en viktig hjørnestein i det nye Europa», mens han privat advarte Scowcroft og Bush og sa at den «virkelige risikoen for NATO er KSSE». President Bush fremsto som en Janus med to ansikter, som samarbeidet tett med Gorbatsjov på taktisk nivå, mens han faktisk tvang Sovjet til å trekke seg tilbake på et strategisk nivå. Bush viste respekt for Gorbatsjov, og Gorbatsjov uttrykte sin oppriktige tillit til Bush, mens CIA med Bushs godkjenning støttet Boris Jeltsin i hans maktkamp mot Gorbatsjov. 

Organisasjonen for sikkerheit og samarbeid i Europa (OSSE), skulle vel då å få til samarbeid for å få økonomisk utvikling. Då trengst forsvar til å trygge verdiane. Det blir utfordringa for Trump sin plan i Ukraina. Kva med ein fredsbevarande styrke, kvar skal den eventuelt komme frå? Men kvifor er det ingen som spør om det? 

Skriftlege avtaler. 

SALT. 1970-talet.

SALT, sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/SALT-avtalene : 

SALT-avtalene (Strategic Arms Limitation Talks) var to omganger av nedrustningsforhandlinger og -avtaler mellom Sovjetunionen og USA. SALT I foregikk mellom 1969 og 1972 og SALT II mellom 1972 og 1979. 

Etter SALT-avtalene fortsatte nedrustningsforhandlingene som skulle føre til START-avtalene og Prøvestansavtalen av 1996. 

SALT 1, sitat frå   https://snl.no/SALT : 

Forhandlingene ble innledet den 17. november 1969 i Helsingfors og fortsatte enten i Helsingfors eller Wien. Forhandlingene var lenge fastlåste, men i mai 1972 ble det enighet om å fryse antall utskytingspunkter for strategiske atomraketter og begrense installasjonene av rakettforsvar (ABM) rundt disse. Avtalen ble undertegnet 26. mai1972 av USAs president Richard Nixon og Sovjetunionens generalsekretær Leonid Bresjnev. Man ble også enige om å fortsette nedrustningsforhandlingene. 

SALT 2, sitat frå  https://no.wikipedia.org/wiki/SALT-avtalene : 
Nedrustningsforhandlingene fortsatte med å diskutere reduksjoner i antall strategiske atomvåpen. Den 18. juni 1979 møttes USAs president  Jimmy Carter og Leonid Brezjnev i Wien og undertegnet en avtale om nedrustning. Men seks måneder senere invaderte Sovjetunionen Afghanistan, og USAs senat ratifiserte derfor aldri avtalen. Selv om avtalen formelt sett ikke var bindende, holdt partene seg til overenskomsten. 

START. 1990-talet.

START, sitat frå https://no.wikipedia.org/wiki/Start-avtalene : 

START-avtalene (eng: Strategic Arms Reduction Treaty) er tre avtaler om atomvåpenreduskjon inngått mellom Sovjetunionen, senere Russland, og USA. 

START I-avtalen 

START I-avtalen ble underskrevet 31. juli 1991 mellom USAs president George H.W. Bush og Sovjetunionens leder Mikhail Gorbatsjov. 

Avtalen tok mer enn 9 år å forhandle frem, den reduserte hver av partene sine strategiske atomvåpen med mer enn 35 % over 7 år. Sovjetunionen sine landbaserte ballistiske raketter vil redusert med 50 %. Det er den første store våpenreduksjonsavtalen mellom USA og Sovjetunionen siden Salt-avtalene, signert i 1972 og 1979, som også begrenser antallet langtrekkende atomvåpen. START I-avtalen gikk også lenger, med å forplikte supermaktene til å redusere ned deres arsenal av atom-raketter og bombefly, enn å bare begrense seg til å hindre videre ekspansjon. 

START II-avtalen 

START II-avtalen ble underskrevet 3. januar 1993 mellom Russlands president Boris Jeltsin og USAs president George H.W. Bush. Avtalen ble ratifisert av den amerikanske kongressen i 1996 og av det russiske parlamentet i 2000. 

START II-avtalen inneholdt en avtale om å skrape ytterligere 3000-3500 atomstridshoder, den største reduksjonen i atomvåpen noensinne. I tillegg vil sjøbaserte atomvåpen bli redusert til 1750 (for hver av partene) og alle atomvåpen med flere atomstridshoder vil bli fjernet. 

Som en del av avtalen overførte Belarus, Ukraina og Kasakhstan alle sine atomstridshoder på sine territorium til Russland, og rakettene ble etterpå ødelagte. 

I 1997 ble den amerikanske presidenten Bill Clinton og Russlands president Boris Jeltsin enige om å utvide START II-avtalens deadline til 2007, samt å begynne forhandlinger på en START III-avtale for fremtidige reduksjoner. 

Moskva-avtalen 

I 2002 ble START I- og START II-avtalene erstattet av en avtale som ble signert av begge partene 24. mai 2002. USAs president George W. Bush og Russlands president Vladimir Putin signerte da SORT-avtalen (eng: the Strategic Offensive Reductions Treaty), bedre kjent som Moskva-avtalen. Avtalens mål er en reduksjon av atomstridshoder innen 2012 på hver side, fra mellom 6000 og 7000 ned til mellom 1700 og 2200 atomstridshoder. Start II-avtalens innhold om å ødelegge måter å levere atomvåpen på, som bombefly, undervannsbåter og andre ramper, ble ikke berørt i Moskva-avtalen. 

START III-avtalen 

START III hadde som mål å redusere antallet atomvåpen på hver side til mellom 2000 og 2500. Det ville medført en 30-45 % reduksjon fra antallene i START II. Avtalen skulle etter planen innføres innen desember 2007, og ville inkludert bl.a. avtaler og metoder å kontrollere ødeleggingen av atomstridshoder. Avtalen ble imidlertid aldri signert. 

New START 

Presidentene Barack Obama og Dmitrij Medvedev underskrev avtalen New START 8. april 2010 so gjeldt fram til 5. februar 2021.^[1] Den 27. januar 2021 ble det kjent at USA og Russland er enige om forlengelse for fem år av START-avtalen. Avtalen begrenser tallet på stridshoder med kjernefysisk ladning til 1550 og antall missiler og fly til 700, i hvert av landene.^[2] 

Gjennomføringen av START-avtalene 

Reell gjennomføring av de to første avtalene begynte ikke før desember 1994, og målene i START I-avtalen ble ikke nådd før i 2001. 

Sitat frå https://snl.no/START : 

START er navnet på to nedrustningsavtaler mellom henholdsvis USAog Sovjetunionen (START I) og USA og Russland (START II). START er en forkortelse for Strategic Arms Reduction Talks, og omfatter reduksjoner i og begrensninger på landenes strategiske atomvåpen. 

START I 

Forhandlingene om START ble påbegynt i 1982 og avtalen undertegnet 1991 av presidentene George H. W. Bush og Mikhail Gorbatsjov. Den skulle redusere de strategiske atomvåpen med cirka 1/3 til maksimalt 1600 våpenbærere på hver side, det vil si land- og sjøbaserte interkontinentale raketter, cruise-missiler og atombombefly. Avtalen skulle være gjennomført innen 1999. 

START var egentlig en fortsettelse av SALT (Strategic Arms Limitation Talks), som resulterte i to avtaler fra 1972 og 1979. START tok imidlertid sikte på reelle reduksjoner (reduction), mens siktemålet for SALT bare hadde vært begrensning (limitation) i form av fastfrysing av eksisterende styrkenivå. SALT begrenset dessuten bare antallet strategiske våpenbærere og våpenplattformer, mens START også omfattet antall atomstridshoder. 

Oppløsningen av Sovjetunionen i 1991 førte til at Russland som etterfølgerstat bare omfattet en del av unionens territorium. Mange av avtalens atomstridshoder befant seg utenfor russisk område, i de nye statene Ukraina, Hviterussland og Kasakhstan. I 1992 undertegnet utenriksministrene fra USA og Russland, samt de tre nye statene, en tilleggsprotokoll til START-avtalen som gjorde også dem til avtaleparter. Med dette ble det bestemt at samtlige strategiske atomvåpen på deres territorium skulle fjernes innen 1999. 

For å være på linje med de to hovedpartene i START I-avtalen (Russland og USA) måtte de tre nye avtalepartene også ratifisere Ikkespredningsavtalen (NPT) fra 1968. Ratifikasjonsprosessen ble imidlertid forsinket da Ukraina i 1993 bare ratifiserte avtalen med reservasjoner, og først etter en ny behandling i landets parlament i 1994 og en ekstra oppklaringsrunde ble begge avtalene (START I og NPT) godkjent som forutsatt også av Ukraina. START I trådte i kraft 5. desember 1994. 

START II 

En ny avtale mellom USA og Russland (START II) ble undertegnet i januar 1993 av presidentene George H. W. Bush og Boris Jeltsin. Den forpliktet statene til å redusere sine strategiske atomstridshoder til mellom 3800 og 4250 på hver side innen år 2000, og 3000–3500 innen 2003 (senere utsatt til 2007). Det innebar en faktisk reduksjon av USAs og Russlands strategiske atomvåpenarsenal med cirka 2/3. Avtalen forutsatte at Russland var eneste atommakt i den tidligere Sovjetunionen. 

START II møtte motstand i den russiske nasjonalforsamlingen som flere ganger utsatte ratifikasjonen og først ratifiserte med en reservasjon våren 2000. Selv om avtalen ble ratifisert først av det amerikanske senatet i 1996 var det ingen støtte der for å imøtekomme den russiske reservasjonen i 2000. START II trådte således aldri i kraft. 

Nye forhandlinger om en START III ble aldri fullført. I stedet inngikk USA og Russland en gjensidig nedrustningsavtale i 2002, SORT-avtalen. 

START-avtalene og SORT-avtalen er senere erstattet av New START-avtalen som opprinnelig løp til 2021. 3. februar 2021 avtalte USA og Russland av New START-avtalen forlenges til 4. februar 2026. 

SORT. 2000-talet.

Sitat frå https://snl.no/SORT : 

SORT var en nedrustningsavtale som ble inngått mellom USA og Russland i 2002. SORT-avtalen ble før utløpstiden erstattet av New START-avtalen i 2011. 

INF. 1980-talet.

INF, sitat frå https://snl.no/INF-avtalen : 

INF-avtalen var en nedrustningsavtale mellom USA og Sovjetunionen, som forpliktet landene til å fjerne en hel gruppe av landbaserte mellomdistanseraketter med atomvåpen, samt forbød partene å skaffe seg nye slike våpen. INF er en forkortelse for Intermediate-Range Nuclear Forces. Avtalen ble undertegnet 8. desember 1987 og trådte i kraft 1. juni 1988. 

Avtalen innebar at Sovjetunionen måtte tilintetgjøre 1846 raketter og USA 846. Reglene for kontroll med gjennomføringen var svært strenge. INF-avtalen ble i hovedsak oppfylt i 1991, da de siste rakettene ble fjernet. Sovjetunionens oppløsning samme år gjorde det imidlertid vanskelig å følge opp forbudet mot nyanskaffelser. Dette forbudet består likevel ennå, idet avtalen fortsatt er i kraft. 

1. februar 2019 kunngjorde USA at de vil trekke seg fra avtalen, det samme gjorde Russland én dag senere. 

Historikk 

Foranledningen til avtalen var at Sovjetunionen innførte en ny klasse mellomdistanseraketter (SS-20) fra midten av 1970-tallet som ikke var dekket av de rustningsbegrensende SALT-avtalene som nettopp var inngått mellom øst og vest. Krav fra vest om at disse rakettene skulle fjernes ble avvist av Sovjetunionen. Dette førte til NATOs såkalte «dobbeltvedtak» fra 1979. Det gikk ut på å utplassere 572 amerikanske mellomdistanseraketter i Europa, dersom ikke forhandlinger med Sovjetunionen førte til reduksjoner eller fjerning av de nye SS-20 rakettene innen desember 1983. 

Forhandlingene kom i gang i 1981 etter at den nyvalgte amerikanske presidenten Ronald Reagan foreslo det som ble kalt en «null-løsning»: null amerikanske mot null sovjetiske mellomdistanseraketter i Europa. Forslaget var radikalt, ettersom tidligere avtaler bare hadde gått ut på rustningsbegrensning, ikke faktisk fjerning av hele våpenklasser. 

Forslaget førte ikke frem og forhandlingene ble brutt av Sovjetunionen i november 1983, da de første amerikanske rakettene ble utplassert i Europa. De amerikanske utplasseringene var gjenstand for betydelig motstand i deler av vesteuropeisk opinion. 

I 1985 ble forhandlingene gjenopptatt, omtrent samtidig som Mikhail Gorbatsjov overtok som ny generalsekretær i Sovjetunionen. I 1986 kom Gorbatsjov med et nytt forslag om en null-løsning innen år 2000. Dette innledet en mer konstruktiv siste fase i forhandlingene, som ble avsluttet i 1987. 

Avtalens betydning 

Inngåelsen av INF-avtalen ble oppfattet som et gjennombrudd i nedrustningsforhandlingene mellom øst og vest og virket positivt inn på forhandlingene om andre nedrustningsspørsmål. Den innebar spesielt en epokegjørende nyskapning for nedrustningsavtaler, en «nærgående» inspeksjonsordning, der partene hadde rett til inngående og gjentatte inspeksjoner på stedet – også på kort varsel – der missilene hadde vært produsert, lagret og utplassert. Inspeksjonsordningen dannet mønster for senere nedrustningsavtaler, spesielt CFE-avtalen som ble forhandlet fram kort tid etter. 

Konflikt om INF-avtalen i 2018/2019 

I en erklæring om INF-avtalen fra NATOs utenriksministre 4. desember 2018 ble det hevdet at Russland har utviklet og utplassert mellomdistanseraketter som er i strid med denne avtalen og som representerer en fare for «den euro-atlantiske sikkerhet». Samme dag gjorde utenriksminister Mike Pompeo det klart at USA ville suspendere sine forpliktelser etter INF-avtalen med mindre Russland innen 60 dager overholdt avtalens bestemmelser. 

1. februar 2019 erklærte Pompeo at USA startet en seks måneder lang prosess med å trekke seg fra INF-avtalen, ettersom amerikansk-russiske drøftelser om overholdelse av avtalen ikke hadde ført fram. Samme dag ble det fra russisk side fremholdt at det ikke finnes bevis for at Russland har brutt avtalen, mens NATO oppfordret Russland til å akseptere en verifiserbar etterlevelse av INF-avtalen. Dagen etter, 2. februar 2019, varslet president Vladimir Putin at også Russland vil trekke seg fra INF-avtalen. 

Med støtte fra NATO har USA hevdet at Russland har brutt INF-avtalen ved å produsere og utplassere landbaserte mellomdistanseraketter. Konkret dreier det seg om produksjon av missilsystemet 9M729, som skal ha en rekkevidde på mer enn 500 kilometer og som også skal være utplassert ved en base i nærheten av byen Astrakhan ved Volga. Ifølge USA og NATO representerer disse rakettene en trussel for europeiske NATO-land og derved også den euro-atlantiske sikkerhet. 

2. august 2019 ble det fra amerikansk side annonsert at USA hadde trukket seg fra INF-avtalen. Samme dag ble det avgitt en erklæring fra NATO, som ga sin støtte til USAs beslutning og som mente at Russland bar det fulle ansvaret for traktatens sammenbrudd. 

Munnleg avtale. 

Motpart til NATO. 

KSSE: https://snl.no/KSSE  

OSSE: https://snl.no/OSSE  

Kissinger om Ukraina-krigen.

Henry Kissinger meinte Ukraina burde verte ei bru mellom aust og vest. Det er ikkje for seint og slik kan landet framleis spele ei stor rolle internasjonalt, same enten det vert medlem av NATO eller ikkje.  

Sitat frå  https://www.motparten.no/…/om_ukraina/nato_stod_bak.html : 

medlem Henry Kissinger var de siste årene han levde svært bekymret over NATO’s ekspansjon og dens innvirkning på forholdet mellom Vesten og Russland. Kissinger holdt fast på sine meninger og gjentok dem ved ulike anledninger, også i perioden mellom 2008 og 2014. Kissinger sa at Ukraina-krisen viste behovet for en balansert tilnærming til Russland og for å forstå russiske sikkerhetsbekymringer. 

Presse Ukraina 

På World Economic Forum i Davos i mai 2022, kort tid etter Russlands invasjon av Ukraina, sa Kissinger at Vesten burde presse Ukraina til å akseptere en avtale med Russland som kunne inkludere avståelse av territorium. Han advarte mot å presse Russland for langt, ettersom dette kunne føre til destabilisering av Europa. Han understreket at Ukraina burde være en bro mellom Russland og Europa snarere enn en frontlinje i en ny kald krig. 

Mot NATO medlemsskap 

Allerede i en artikkel publisert i Washington Post den 5. mars 2014, etter den russiske annekteringen av Krim, skrev Kissinger at “Ukraina ikke burde bli med i NATO”. Han advarte mot forsøk på å gjøre Ukraina til en del av vestens forsvarsallianse. Han argumenterte for at Ukraina burde fungere som en bro mellom øst og vest, snarere enn å være et frontlinjestat i konflikten mellom Russland og Vesten. 

Kissinger har gjentatte ganger i intervjuer og offentlige uttalelser, både før og etter 2014, uttrykt synspunkter om at NATO’s ekspansjon østover har bidratt til å øke spenningen mellom Vesten og Russland. Han har understreket viktigheten av å inkludere Russland i en europeisk sikkerhetsstruktur snarere enn å isolere landet. 

Ønsket nøytralitet 

I et intervju med The National Interest i 2016, diskuterte Kissinger behovet for en ny balanse i Europa og mente at NATO’s ekspansjon uten å ta hensyn til Russlands sikkerhetsinteresser var en feil. Han foreslo at en forhandlet løsning som anerkjenner Ukrainas nøytralitet kunne være en vei fremover. 

Etter at krigen i Ukraina var eit faktum, meinte Kissinger at NATO-medlemskap for Ukraina kunne vere eit formålstenleg resultat av krigen. Sitat frå  https://www.henryakissinger.com/articles/the-push-for-peace-how-to-avoid-another-world-war/  

The Spectator 

December 19, 2022 

The punitive Treaty of Versailles that ended the war proved far more fragile than the structure it replaced. 

Does the world today find itself at a comparable turning point in Ukraine as winter imposes a pause on large-scale military operations there? I have repeatedly expressed my support for the allied military effort to thwart Russia’s aggression in Ukraine. But the time is approaching to build on the strategic changes which have already been accomplished and to integrate them into a new structure towards achieving peace through negotiation. 

Ukraine has become a major state in Central Europe for the first time in modern history. Aided by its allies and inspired by its President, Volodymyr Zelensky, Ukraine has stymied the Russian conventional forces which have been overhanging Europe since the second world war. And the international system – including China – is opposing Russia’s threat or use of its nuclear weapons. 

This process has mooted the original issues regarding Ukraine’s membership in Nato. Ukraine has acquired one of the largest and most effective land armies in Europe, equipped by America and its allies. A peace process should link Ukraine to Nato, however expressed. The alternative of neutrality is no longer meaningful, especially after Finland and Sweden joined Nato. This is why, last May, I recommended establishing a ceasefire line along the borders existing where the war started on 24 February. Russia would disgorge its conquests thence, but not the territory it occupied nearly a decade ago, including Crimea. That territory could be the subject of a negotiation after a ceasefire. 

Google-oversetting: 

Den straffende traktaten om Versailles som endte krigen viste seg å være langt mer skjør enn strukturen den erstattet. 

Finner verden i dag seg på et sammenlignbart vendepunkt i Ukraina når vinteren pålegger en pause på storstilt militære operasjoner der? Jeg har gjentatte ganger uttrykt min støtte for den allierte militære innsatsen for å hindre Russlands aggresjon i Ukraina. Men tiden nærmer seg å bygge videre på de strategiske endringene som allerede er oppnådd og å integrere dem i en ny struktur for å oppnå fred gjennom forhandlinger. 

Ukraina har blitt en stor stat i Sentral -Europa for første gang i moderne historie. Hjulpet av sine allierte og inspirert av presidenten, Volodymyr Zelensky, har Ukraina stymmet de russiske konvensjonelle styrkene som har overhengt Europa siden andre verdenskrig. Og det internasjonale systemet – inkludert Kina – er imot Russlands trussel eller bruk av atomvåpen. 

Denne prosessen har gitt de opprinnelige problemene angående Ukrainas medlemskap i NATO. Ukraina har skaffet seg en av de største og mest effektive landhærene i Europa, utstyrt av Amerika og dens allierte. En fredsprosess bør knytte Ukraina til NATO, men uttrykt. Alternativet til nøytralitet er ikke lenger meningsfylt, spesielt etter at Finland og Sverige ble med i NATO. Dette er grunnen til at jeg i mai i fjor anbefalte å etablere en våpenhvile -linje langs grensene som eksisterte der krigen startet 24. februar. Russland ville forklare erobringene derfra, men ikke territoriet det okkuperte for nesten et tiår siden, inkludert Krim. Det territoriet kan være gjenstand for en forhandling etter våpenhvile.