Om ein månad kjem Hasseløy etter ei ny hjelpesending til Ukraina.

Hasseløy går i Nansens fotspor, men det var litt sterkt sagt, det blir utan høgare utdanning, utan ski, hundespann og Colin Archer-skute, men med svære trailerar. Og så satar han på Guds hjelp.

Fritjof Nansen var smart, sterk og tøff som ein viking, men med godt hjartelag.

Fritjof Nansen tok doktorgrad i zoologi og vart ein pioner i forskinga, med bruk av nye metode. Dei tøffe ekspedisjonane han var med på var også forsking. Det er ikkje mange som orkar eller maktar å gjere noko liknande. Han gjorde ein viktig innsats for å hevde norsk sjølvstende og så gjorde han ein kjempeinnsats for å hjelpe dei som var ramma av hungersnaud i Sovjetunionen.

Sitat frå https://snl.no/Fridtjof_Nansen :

Fra 1920 til sin død i 1930 var Nansen medlem av den norske delegasjonen til Folkeforbundet, der han kom til å spille en fremtredende rolle. I mai 1920 påtok han seg etter oppdrag av forbundets generalsekretær å lede arbeidet med repatrieringen av krigsfanger. Omtrent 450 000 fanger ble sendt hjem takket være denne innsatsen, som ble utført med minimalt administrativt apparat og lave omkostninger.

Hungersnøden i Russland

I Sovjet-Russland var det katastrofale tilstander på grunn av elendig vær som hadde ødelagt avlingene, uorden og borgerkrigen etter den russiske revolusjonen, krigshandlinger og de kommunistiske myndighetenes behandling av bøndene. Myndighetene ville til å begynne med ikke innrømme krisen, men sommeren 1921 bad de om hjelp. Om lag 35 millioner mennesker var truet av hungersnød. Røde Kors henvendte seg til Nansen og bad ham organisere det enorme hjelpearbeidet som måtte til. Nansen ble utnevnt til høykommissær for Den internasjonale komité for hjelp til Russland (CISR), som snart fikk navnet Nansenmisjonen, men komitéen fikk liten støtte fra andre nasjoner.

De sovjetiske myndighetene ville ikke inngå noen avtale med Folkeforbundet eller med de store internasjonale hjelpeorganisasjonene, men regjeringen var villig til å underskrive avtaler direkte med Nansen. Avtalene ble siden utvidet til å omfatte også republikkene Ukraina og Armenia, mens en amerikansk aksjon ble satt inn i andre sultområder. Hjelpearbeidet ble imidlertid svært vanskelig, ettersom de vestlige regjeringene ikke ville yte de lån som var nødvendige. Nansen henvendte seg derfor direkte til de enkelte lands innbyggere. Han skrev artikler, holdt foredrag og fikk i gang innsamlingsaksjoner. Den hjelpen Nansen på denne måten fikk i stand, reddet millioner.

Ny hungersnaud i Sovjetunionen ti år seinare.

Sitat frå https://snl.no/holodomor :

Hungersnøden i 1932–1933

En større hungersnød rammet Sovjetunionen i årene 1932–1933. Den rammet særlig hardt innbyggerne i de kornproduserende områdene i Ukraina, Nord-Kaukasus, ved Volgas nedre løp og i Kasakhstan. Frem til andre verdenskrig var dagens Galicja og Volhynia (del av Polen), Bukovina og området mellom dagens Moldova og Svartehavet (del av Romania) og Transkarpatia (del av tidligere Tsjekkoslovakia og Ungarn) ikke en del av Sovjetunionen og ble derfor ikke rammet av holodomor.

Hungersnøden ble benektet av sovjetiske myndigheter, noe som gjorde at det ikke ble ført offisielle statistikker over antall døde som kunne relateres direkte til hungersnøden. Tallene varierer derfor mellom ulike kilder, men ledende internasjonale forskere på ukrainsk historie synes i dag å enes om at antall døde som et resultat av hungersnøden i den ukrainske sovjetrepublikken ligger et sted mellom tre og fire millioner mennesker. Totalt i hele Sovjetunionen døde et sted mellom fem og sju millioner mennesker.

Hungersnøden inntraff i en periode med store endringer i det sovjetiske samfunnet. Den første femårsplanen ble avsluttet i 1932. Den hadde fokusert på industrialisering og kollektivisering av jordbruket for å bidra til den industrielle omstillingen. Dette innebar at tidligere privateide gårder skulle organiseres som felleseie og at bøndene fikk kvoter på hvor mye de måtte levere av korn og andre jordbruksprodukter. Dette skulle sikre matforsyningen i byene. Endringene ble møtt med stor motstand, noe som framprovoserte den såkalte «avkulakiseringen» – politikken for å fjerne kulakene, de mest velstående bøndene. Disse konfrontasjonene var store i Ukraina, som var en sovjetrepublikk med særlig stor jordbruksproduksjon.

I tråd med femårsplanens overordnede målsetninger om økt effektivitet og produksjon, ble jordbrukskvotene i 1932 hevet til et nivå som bøndene ikke klarte å leve opp til, og dette ble en direkte utløsende årsak til hungersnøden. Selv om bøndene måtte levere inn både det de hadde produsert og såkornet, var det likevel mange som ikke klarte å møte kvoten. Hardest rammet ble de matproduserende områdene i sentrale deler av Ukraina, hvor sulten slo inn allerede på ettervinteren i 1932. Mens de første rapportene om døde begynte å komme, var den politiske ledelsen mest opptatt av at jordbrukskvotene ikke hadde blitt møtt, noe som ble oppfattet som en sabotasje mot femårsplanen. Kravene ble derfor skjerpet ytterligere inn mot 1933. Dette forverret situasjonen. De områdene som hadde overlevd hungersnød året før var spesielt utsatt, men den nådde nå også større deler av landet. Resultatet var at en åttendedel av innbyggerne i den ukrainske sovjetrepublikken døde av sult i årene 1932–1934.

Holodomor i moderne politikk

Hungersnøden var tabubelagt i Sovjetunionen og det var først i glasnost-perioden på slutten av 1980-tallet at holodomor ble etablert som et begrep i Ukraina, etter å ha blitt innført blant ukrainske emigranter i Nord-Amerika på 1970-tallet. Etter uavhengigheten i 1991 har ukrainske myndigheter vært opptatt av å få internasjonal anerkjennelse av holodomor som et folkemord mot det ukrainske folket. Minst 28 andre stater støtter dem i dette, blant dem Australia, de baltiske landene (Estland, Latvia og Litauen), Brasil, Canada, Frankrike, Island, Italia, Mexico, Nederland, Polen, Portugal, Tyskland og USA.

EU-parlamentet vurderte lenge at holodomor ikke oppfyller de folkerettslige kravene til et folkemord, men snarere må anses som et angrep på det ukrainske folk og en forbrytelse mot menneskeheten. I 2022 endret EU-parlamentet sin politikk på dette feltet og i en resolusjon fra desember 2022 anerkjente forsamlingen holodomor som et folkemord.

Lycenko-fadesa.

Kommunist-partiet førde ein misslukka jordbrukspolitikk og ulykka og lidinga vart forsterka og forlenga ved at dei godtok lamarckismen, ved Lycenko og avviste Mendels genetikk. Sikkert fordi dei syntest det passa betre med deira ideologi.

Eg forstår det slik at det var fordi dei fordi dei heldt dialektikken for å vere ei vitskapleg metode, som motsetnad til metodene i realfag.

Sitat frå https://snl.no/Trofim_Denisovitsj_Lysenko :

Trofim Denisovitsj Lysenko var en sovjetisk biolog og agronom. Som plantefysiolog ble han kjent for sitt arbeid med vernalisering, men mest kjent ble han for sin aggressive motstand mot den mendelske genetikk.

Opposisjon mot mendelsk genetikk

Lysenko ble uteksaminert i Kiev i 1925. Han stilte seg i skarp opposisjon til den mendelske genetikk og det grunnlaget den hadde gitt planteforedlingen. I praksis kom han til å hevde det lamarckistiske prinsipp, det vil si at det ytre miljø aktivt kan forandre plante- og dyrearters arveanlegg i en slik retning at arten passer bedre i dette miljø.

Angrep på motstandere

Mot slutten av 1930-årene ble hans oppfatning anerkjent som den eneste riktige. Lysenko startet nå en nådeløs forfølgelse av tilhengere av klassisk genetikk, og mange ble fengslet og forvist. Nikolaj Vavilov gikk i 1935 av som president for Vladimir Lenins landbruksvitenskapelige akademi i Moskva. Lysenko ble president for akademiet, antagelig i 1938.

På et møte i Lenins landbruksvitenskapelige akademi i 1948 rettet han voldsomme angrep mot de få forskerne som fremdeles støttet den mendelske genetikk. De fleste erklærte da at de hadde tatt feil og at Lysenkos lære var den riktige. Resten forlot møtet og mistet dermed sine stillinger. Etter Josef Stalins død ble Lysenkos posisjon svekket.

Verda let seg bedra.

I vår tid er det mykje som tydeleg vis kjem frå Humaniora som strir både mot den realfaglege tenkinga og evangelisk kristendom og eg forstår det slik at det er framleis fordi dei heldt dialektikken for å vere ei vitskapleg metode, som motsetnad til metodene i realfag og metodene i evangeliet.

….

Det er krig i Gardariket og det er ikkje så lett å verte klok på.

• Sivert Mørejarl  –